KONSERT: DRAMMEN (Dagbladet): Bjørn Eidsvågs status som en slags hipsterbestefar i norsk offentlighet er en interessant medie- og snakkeklassekonstruksjon.

Ikke minst i lys av hvilken godt voksen demografi som fylte opp seteradene i Drammens Teater under turnéstarten for «Rundt neste sving» i kveld.

At Eidsvåg kan kommunisere kanalbevisst på tvers av generasjonsgrensene gir ham ekstra autoritet og muligens en ekstra dimensjon som artist.

Med én tunge

Det er også interessant å reflektere rundt hvorvidt han ville sagt eller gjort noe annerledes fra scenen, om publikummet var yngre eller konsertomgivelsene annerledes.

Men er det ikke nettopp denne tydelige, konsekvente og éntungede holdningen som gir Eidsvåg ekstra integritet som underholder og formidler av følelser og filosofisk/religiøs grubling?

Ruvende

Bjørn Eidsvåg er en ruvende skikkelse på scenen, stor og svartkledt, som en slags Johnny Cash- eller Erik Bye-skikkelse.

Han balanserer lunhet og visdom med mild selvironi, småkeitete standup og særegen håndbevegelseskoreografi.

Ingenting av dette sistnevnte klarer derimot å forstyrre hans vokale nærvær, som i mer uinspirerte bandomgivelser lett kunne fått noe litt rutinemessig og distansert over seg.

Derimot skjer på scenen omtrent det samme som skjer på Eidsvågs nye Thomas Dybdahl-produserte plate «Rundt neste sving» — den forutsigbare, lett stagnerte visepopgubben kvikner noe voldsomt til gjennom injeksjoner av moden soul, flortynn funk og smågjørmete rootsrock.

Nytt liv

Det vokale nærværet blir åpenbart skjerpet og forsterket av sporadiske gjesteopptredener av Thomas Dybdahl og ikke minst et fantastisk backingband, der David Wallumrød på tangenter og gitarminimalisten Geir Sundstøl kappes på hver sin side av scenen om å være showets instrumentale midtpunkt, og hvor trommis Anders Engen og bassist Bjørn Holm ankrer opp soundet med tung, rumlende eleganse.

De klarer på effektivt og smakfullt vis å tilføre gamle låttravere nye farger og klanger.

Ta «Eg ser», for eksempel, som innleder ekstranummerbolken og får en nesten abstrakt forlengelse gjennom Wallumrøds orgeldrypp og Sundstøls tilbakeholdne steelgitar.

Eller «Vertigo», som får buldre med en smak av New Orleans og mild sørstatsrock.

Trøkk og fintfølelse om hverandre altså, en perfekt måte å navigere seg gjennom Eidsvågs brede demografi på:

Aldri for hardt, aldri for slapt, men et gyllent og livgivende kompromiss.

Anmeldelsen baserer seg på den første av to konserter i Drammens Teater i kveld.