Kall det gjerne en forhekselse. Noe var det i alle fall som gjorde at også legioner av voksne lesere, etter at den første romanen om tenåringstrollmannen Harry Potter først ble lansert i 1997, grådig slukte bok etter bok. Det var noe spesielt ved disse bøkene. Vi la kanskje merke til den varierende språklige kvaliteten, og de iblant forvokste plottene.

Likevel måtte vi tilstå overfor oss selv og omverden at vi ikke fikk nok av dem. Men de fire regissørene som har laget de hittil syv filmene basert på romanserien, har i svært ulik grad vært oppmerksomme på akkurat hva som gjør dette universet særegent. Bare noen av filmene fanger kjernen i forfatter J.K. Rowlings prosjekt.

Rowlings kanskje fremste forse er frodigheten. Bøkene om Harry Potter foregår i en mangslungen, omhyggelig oppbygget magisk verden som lar seg utforske i det uendelige og som stadig viser til sin egen historie og mytologi utenfor hovedplottets rammer. J.K. Rowling er blitt sammenliknet med Roald Dahl, og deler dennes hyperaktive lekenhet.

Hun bombarderer leseren med aproposer og ideer samtidig som hun driver plottene framover. Romanene kryr av vesener fra myter og eventyr; griffer, enhjørninger, varulver og spøkelser, samt talløse referanser til nørrøn og antikk mytologi, og spill på navn og uttrykk fra gresk og latin.

Vaktmesteren på trollmannsskolen Hogwarts som passer på at elevene ikke sniker seg ut om natta, heter Argus Filch, etter den romerske guden Argus med tusen øyne. Harrys strenge, men rettferdige hovedlærer heter Minerva McGonagall, etter visdomsgudinnen Minerva. Og den trehodede helveteshunden Kerberos fra det greske dødsriket dukker opp hos den dyrekjære skogsforvalteren Hagrid, skjønt Hagrids hund bærer navnet Fluffy.

Kjennere av vår egen mytologi vil se en henvisning til Fenrisulven i varulven Fenrir Greyback. At en mengde detaljer og sidehistorier og allusjoner, som i romanene farer forbi som boktitler og anekdoter, er forsvunnet i filmene, er noe av det som gjør at de føles mer alminnelige enn bøkene. Godt håndverk til tross står de sjelden støtt på egne ben, men de kan fungere godt som levende illustrasjoner for lesere med bøkenes verden i bakhodet.

Bøkene har også, i tillegg til sine handlingsmettede og kløktig komponerte mysterier, en viss emosjonell tyngde. Harry Potter er tolv år og et hundset fosterbarn når han får vite at han er en trollmann, og at foreldrene hans døde for å redde ham fra den onde trollmannen Voldemort. Som den eneste som har overlevd et møte med Voldemort, blir Harry sett på som trollmannverdens håp når hans nemesis igjen ypper til strid.

Harry forener i seg to litterære arketyper: Fattiggutten som blir en helt, og det foreldreløse barnet som må takle en vanskelig verden alene. Trollmannsskolen Hogwarts, med sine hus og hierarkier, sovesaler og uniformer, er et speilbilde av britiske kostskoler, en favorittarena for engelske forfattere når de skal skildre ensomme og ulykkelige barn.

For Harry blir skolen et hjem, men det er først nå oppgaven begynner. For å kunne konfrontere Voldemort må Harry lære seg selv å kjenne, og han må føle på tvilsomme drag og ambisjoner i seg selv, og han må frigjøre seg fra dyrkelsen av sine døde foreldre og stole på sin egen styrke. Harrys indre kamp gir bøkene en sår undertone og et snev av poesi.

Skepsisen var stor da den ikke påtrengende poetiske regissør Chris Columbus, mannen bak «Mrs Doubtfire» og «Alene hjemme»-filmene, fikk i oppdrag å filme de to første bøkene. Men den første boka, «Harry Potter og de vises sten», er den muntreste og mest uskyldige av de syv, og handler i stor grad om at Harry presenteres for trollmannsskolen, for fenomener som de levende maleriene og de brevbærende uglene og for det intrikate ballspillet Quidditch.

Dette skildrer showmannen Columbus med jublende røst: Han slår opp dører og farer opp trapper med henrykte harpetriller og fanfarer fra klare, lyse trompeter. Han maler store, smektende bilder med sterke farger. Men regien er litt overivrig: De unge skuespillerne får store fakter og rullende øyne, og tross en rekke riktige valg får filmen et glatt Hollywood-ferniss.

Det er i bok nummer to, «Harry Potter og Mysteriekammeret», Harry oppdager båndet mellom ham selv og Voldemort - han likner Voldemort som ung, de har identiske tryllestaver og har begge den foruroligende evne at de kan snakke med slanger. Til tross for at de fleste i Potter-universet er trygt og forutsigbart plassert på det gode eller det ondes side, minner Rowling stadig om at de selv velger hva de vil tilhøre, de er ikke født til det ene eller det andre.

Her antyder hun at Harry, om han hadde gitt etter for noe i seg selv, ville endt opp et annet sted. Columbus' forsøk på å skildre dette blir flatt og intetsigende. «Mysteriekammeret» er en skjematisk gjengivelse av boka, den dveler aldri, fanger aldri egentlig alvoret og gjør lite inntrykk.

En lyrisk sans har derimot Alfonso Cuarón, den følsomme regissøren bak den beste Potter-filmen: «Harry Potter og fangen fra Azkaban». Cuarón bruker middelalderarkitekturen til Hogwarts for hva den er verd og setter den spinkle Harry opp mot de tårnende gotiske steinbuene, den store pendelen i Hogwarts' klokke og de underlige klodene som svever sakte rundt i professor Lupins kontor.

Harry er isolert, og Cuarón skaper et helt verdensrom rundt ham, i noen svært vakre bilder. Ved å la riddermotivet og middelalderestetikken gå igjen lykkes Cuarón i å bevare følelsen av noe eventyrlig og skape følelsen av en ung og urolig ridder som drar ut på farlige eventyr. Han er den av regissørene som best forstår dette aspektet ved historien: Heltens sørgmodighet, det magiske, melankolske landskapet som omgir ham, og forbindelsen mellom de to.

I «Harry Potter og Ildbegeret» mørkner historien brått. Om Cuarón peker til middelalderen, er den nye regissøren Mike Newells film som et maleri fra høyromantikken: Fra en himmel full av melodramatiske skyer og et stormfullt hav kommer gjestene fra trollmannsskolene på kontinentet til Hogwarts. Newells estetikk er interessant og kler materialet, den er gråpoetisk og styggvakker, med flere snirklete, strengt koreograferte scener.

Men både denne og særlig Newells andre film, «Harry Potter og Føniksordenen», er basert på utflytende og overdimensjonerte bøker, og det gir filmene et andpustent preg. Den gryende og kyske kjærligheten som kommer inn i historien er dessuten ganske tam, både på papiret og på filmlerretet.

«Føniksordenen» er en halvsmart politisk satire som tar for seg det korrupte magidepartementet. Men denne siden av Potter-fortellingen var aldri den beste, og til tross for en ekstravagant rolletolkning av Imelda Staunton som den smilende diktatoren Dolores Umbridge, er filmen forglemmelig.

Sjette, syvende og åttende film er i hendene på regissør David Yates. Nummer seks, «Harry Potter og Halvblodsprinsen», en ujevn, men interessant. Den er nesten barokk i sin intense bruk av lys og skygge og i sin oppbygning av konfrontasjonen mellom Harry og den hovmodige Draco Malfoy, som har bygget seg opp over tid. Den tynne, svartkledde Malfoy, som driver som en plaget Hamlet under skolens søyleganger, blir filmens sentrum og mest spennende skikkelse.

Men mot slutten går Yates dessverre amok med øredøvende, pompøse effekter. I «Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1», som har premiere i morgen, er han derimot underlig temmet. Filmen er matt og umusikalsk, dveler for lenge ved Harrys og vennenes ensformige flukt gjennom skogen og viser altfor lite omhu i etableringen og skildringen av de forskjellige scenene. Knapt et glimt av fortryllelse er igjen.

Det er ikke så vanskelig å lage hvinende sopelimjakter på film, eller flygende motorsykler og tryllestaver som skyter lyn. Det har alle de fire Harry Potter-regissørene vist at de mestrer. Men for å lage noe som også kan kalles gode filmer, kreves en lydhørhet overfor materialet og en forståelse for hvorfor disse fortellingene har hatt slik gjennomslagskraft. Og der er det tydelig forskjell på trollmenn og alminnelige muggles.