Oliver Marr er kaptein på den tyske ubåten U-33, som har alt Norge trenger.

Tips oss 2400
SJEF I DYPET: Oliver Marr har vært kaptein på U-33 siden 2008. De anonyme panelene bak ham dekker ubåtens viktigste teknologiske fortrinn: AIP-systemet bestående av brenselceller som kan gi strøm i ukesvis i dypet. Foto: Håkon Eikesdal

SJEF I DYPET: Oliver Marr har vært kaptein på U-33 siden 2008. De anonyme panelene bak ham dekker ubåtens viktigste teknologiske fortrinn: AIP-systemet bestående av brenselceller som kan gi strøm i ukesvis i dypet. Foto: Håkon Eikesdal

VÅRE ØRER I DYPET: Sjef for Undervannsbåtvåpenet, Kommandør Erik Bøe, trenger nye båter. Her ombord på den norske ubåten KNM «Uredd» under en øvelse i Nordsjøen. Foto: Håkon Eikesdal

VÅRE ØRER I DYPET: Sjef for Undervannsbåtvåpenet, Kommandør Erik Bøe, trenger nye båter. Her ombord på den norske ubåten KNM «Uredd» under en øvelse i Nordsjøen. Foto: Håkon Eikesdal

Dette er U-33

Tysk diesel-elektrisk ubåt av 212a-klassen, en av verdens mest avanserte.

• Sjøsatt i 2004
• Har luft-uavhengig fremdrift (AIP).
• Lengde: 56 meter
• Deplasement: 1830 tonn (neddykket)
• Hastighet: 20 knop (neddykket)
• Maks dybde: dypere enn 700 meter
• Mannskap: 27

Kilde: Wikipedia
HIGH TECH: Også det aller mest nødvendige er oppgradert i U-33, oppfordringen er likevel klar: Sitt når du tisser!. Foto: Håkon Eikesdal

HIGH TECH: Også det aller mest nødvendige er oppgradert i U-33, oppfordringen er likevel klar: "Sitt når du tisser!". Foto: Håkon Eikesdal

NORSK BIDRAG: Noen av våpensystemene på U-33 er levert av norske Kongsberg-gruppen. Foto: Håkon Eikesdal

NORSK BIDRAG: Noen av våpensystemene på U-33 er levert av norske Kongsberg-gruppen. Foto: Håkon Eikesdal

PROVIANTLAGER: Maten lagres der det er praktisk. Foto: Håkon Eikesdal

PROVIANTLAGER: Maten lagres der det er praktisk. Foto: Håkon Eikesdal

GOD PLASS: Fasilitetene har bedret seg på moderne ubåter, også mannskap på over to meter får nå plass. I alle fall i køyene. Foto: Håkon Eikesdal

GOD PLASS: Fasilitetene har bedret seg på moderne ubåter, også mannskap på over to meter får nå plass. I alle fall i køyene. Foto: Håkon Eikesdal

De norske ubåtene av Ula-klassen er gamle og slitne. Forsvarets prosjekt 6346 evalurerer i disse dager ubåtkapasiteten etter 2020, og dermed Undervannsbåtvåpenets fremtid. De tre alternativene er:

• Legge ned Undervannsbåtvåpenet.
• Levetidsforlenge Ula-klassen, dagens ubåter, ved hjelp av oppgraderinger.
• Anskaffe nye ubåter.
 

Trenger ny teknologi

Sjef for Undervannsbåtvåpenet, kommandør Erik Bøe, er overbevist om at vi trenger nye båter.

Han gir et tidlig estimat på 15-27 milliarder kroner for seks nye ubåter.

- Ubåter er ekstremt effektive i trange, norske fjorder. Militærstrateger regner at én ubåt kan binde 100 til 1000 overflateskip. De brukes også til informasjonsinnsamling, og til ilandsetting av spesialstyrker, sier kommandør Bøe.

- Vi trenger ny teknologi. Det er til en viss grad mulig å tilpasse dagens ubåter med nytt utstyr, men jeg anslår at det vil bli minst like dyrt som å bygge nye, sier Bøe.

Das Boot til Norge

Ved kai i Oslo ligger U-33, en tysk ubåt av 212a-klassen. Mannskapet har landlov for helgen, og Dagbladet får en omvisning ombord av kaptein Oliver Marr. Den unge kapteinen er sjef for en av verdens mest avanserte, diesel-elektriske ubåter.

Den oppfyller også alle de viktigste kravene til fremtidens norske ubåt.

Dette er handlelista til våpensjef Erik Bøe:

• Luft-uavhengig fremdriftssystem (AIP)
• Oppgradert sonar: towed array og/eller flanked array
• Våpen mot helikopter
• Decoy, «lokkefugl» til å narre fiendens torpedoer på feil kurs

Ingen fremdrift uten oksygen

Den viktigste nye teknologien våpensjef Bøe ønsker seg, er også den eneste som ikke lar seg installere i dagens Ula-klassen.

«KNM Uredd» og de andre norske ubåtene er diesel-elektriske båter, de får fremdrift fra en elektromotor som går på batterier. Ved normal drift må disse batteriene lades én til mange ganger om dagen. Da må båten til periskopdybde, og dieselmotorer som suger luft ned gjennom en snorkel, klargjør batteriene for en ny runde under vann.

Problemet er at denne snorkelmasten kan fienden se ved hjelp av radar.

Det finnes etterhvert flere typer teknologi som løser dette problemet. Svenskene har hatt stor suksess med sin Stirling-motor. Tyskerne bruker i 212a-klassen en brenselcelle fra Siemens som med hydrogen og flytende oksygen skaper strøm og vann.

Teknologien kalles Air-independent propulsion (AIP), og har vært kjent lenge. Den første luft-uavhengige ubåten ble bygget i 1867 av Narcís Monturiol i Estarriol.

Medbragt er best

Det er først de siste årene AIP har blitt regnet som standard på nye, ikke-atomdrevne ubåter.

Den viktigste årsaken er at oksygen er vanskelig å lagre, og vil i de fleste former være svært reaktivt. En vanlig løsning, spesielt i torpedoer, har vært å bruke hydrogenperoksid. Den offisielle forklaring på eksplosjonen som senket den russiske ubåten Kursk i 2000 er antennelsen av en hydrogenperoksid-lekkasje fra en torpedo.

I U-33 er oksygenen lagret i flytende form i tanker utenfor trykkskroget. Kaptein Marr forsikrer om at dette er helt trygt.

- Vi har testet det skikkelig. Vi sagde av tuppen på oksygentanken og forsøkte å tenne på. Det tok ikke fyr, sier den tyske kapteinen.

En brenselcelle vil typisk produsere kun ti prosent av kraften til den vanlige elektromotoren. Derfor kjører U-33 under normale forhold på tradisjonell måte, med snorkel, og har AIP-systemet som backup til når fienden lurer på overflaten.

Når det trengs, kan U-33 gjemme seg i dypet i opptil tre uker.

Ører i dypet

Det andre punktet på våpensjef Bøes handleliste er moderne sonar av typen towed array og flanked array med økt sensitivitet for lavfrekvent lyd.

Sonar (SOund NAvigation and Ranging) er et system for å navigere og oppdage ved hjelp av lyd. Lyd forplanter seg mer effektivt i vann, og ved hjelp av gode sonar-sensorer får moderne ubåter oversikt over omgivelsene.

Sonar kommer i to hovedtyper. Den aktive varianten sender ut et signal, og tolker lydbølgene som reflekteres fra tilbake. Flaggermus bruker aktiv sonar når de er ute etter et måltid. Passiv sonar lytter kun etter lyd produsert av andre, og lager selv ingen lyd. Den er den beste løsningen for en ubåtkaptein som ikke vil bli oppdaget.

Ula-klassens baugmonterte sonar var i sin tid svært avansert, og den eneste i NATO som kunne brukes til å angripe uten bruk av aktive systemer. Den «ser» ca 270 grader rundt båten, med et blindt punkt rett akterut. Den er ikke lenger god nok.

- Stillhet er et kappløp. Vi utvikler en bedre sonar, andre utvikler en mer stille ubåt, forklarer kommandør Erik Bøe.

Som perler på en snor

Towed array sonar er en lang line med sensorer som trekkes etter ubåten. Avstanden mellom sensorene gir flere fordeler:

• Sonaren registrerer nå lydkilder 360 grader rundt båten.
• Systemet kan bygges mer sensitivt, spesielt i det lavfrekvente området, og «ser» dermed lenger.
• Mellomrommet mellom sensorene gir mulighet til regne mer nøyaktig avstand til lydkilden ved hjelp av interferometri.

Ulempen med towed array er at det begrenser ubåtens manøveringsevne fordi linen må være helt rett for å fungere optimalt. Systemet vil dermed ha begrenset nytte i trange, norske fjorder.

Flanked array sonar er sensorer montert på siden av ubåten. De registrerer 160 grader på hver side, og vil også gi økt sensitivitet i det lavfrekvente området.

- Jeg har tro på flanked array sonar. Den kan gi 90 prosent av kapasiteten til towed array, og mye bedre manøvrerbarhet, forteller kommandør Bøe.

Kaptein Marrs U-33 har både flanked og towed array sonar.

Trusselen fra oven

Da Dagbladet var med «KNM Uredd» ut i Nordsjøen på øvelse, var hovedmotstanderen en fransk fregatt og dens antiubåt-helikopter. Vi kunne gjennom periskopet se helikopteret senke en passiv sonar ned i havet, og lytte uten å avgi noen lyd.

Muligheten til å lytte seg helt innpå uoppdaget, og slippe en torpedo, betyr at helikoptre er den farligste trusselen mot moderne ubåter.

For å balansere dette, utvikles IDAS-missilet (Interaktiv Defence and Attack system for Submarines) for den tyske 212-klassen. Missilet skytes ut gjennom standard 533 mm torpedorør, og kan ta ut mål opptil 20 km unna.

- Det kan også brukes til skyte advarselskudd mot sivile fartøyer, for eksempel ved tjuvfiske, sier ubåtsjef Bøe.

Til tross for finansieringsvansker, er IDAS planlagt levert til det tyske forsvaret i 2014.

Mye for pengene

Det siste punktet på kommandør Bøes handleliste er også siste utvei for en ubåtkaptein i fare. Decoy (lokkefugl) er et apparat som lager lyder for å forvirre fiendens sensorer. En angripende torpedo kan villedes av kurs hvis en decoy skytes ut på rett tidspunkt.

Decoys er den minst kostbare av systemene på kommandør Bøes handleliste.

Hvorfor ikke atomubåter?

De store havene patruljeres av store, atomdrevne ubåt fra blant andre USA, Russland, England og Frankrike. De største av dem kan gli rundt nede i dypet i opptil seks måneder uten å bryte overflaten, kun begrenset av matforsyninger. Så hvorfor ikke installere en atomreaktor i alle ubåter?

Kaptein Marr på U-33 er overbevist om fordelene ved diesel-elektrisk drift.

- Selv om du hadde pengene, og atomubåter er fryktelig dyre, er det mange ulemper ved å ha en atomreaktor ombord, forteller den tyske kapteinen.

- Den enorme energien i en atomreaktor krever konstant nedkjøling, og kjølevannspumpene bråker mye. Farten disse båtene kan oppnå er høy, men det kommer på bekostningen atde er enklere å oppdage. Og maskineriet krever sin plass, i en trang fjord er det best å være liten, forteller kaptein Marr.


I denne artikkelen