ANMELDELSE: Mikrohistorie er en metode der studiet av et relativt lite objekt kaster lys over store linjer og sammenhenger. Livet i en liten alpelandsby kan fortelle om hele Europa, og et enkelt barns beretning fra en maoistisk sommerleir kan belyse ungdomsopprøret i stort.

Bodil Stenseths traktat om bygården hun selv bor i, Jacob Aallsgate 13 på Majorstua i Oslo, er en slik mikrohistorie.

Bygging av gården, innflytting og utflytting, sylting og safting, hushjelper og losjerende forteller leseren om utviklingen av bykulturen gjennom 1900-tallet og inn i vår tid.

Fargerik forsamling

Forfatteren baserer seg på adressebøker, lokalhistoriske kilder og et stort, privat materiale fra en av «ur-beboerne», frøken Nordberg-Schultz.

Dette kan virke som en god idé, og det er det. Den er så god at forfatteren kanskje har blitt litt for henført/forført av stoffet.

I nr 13 har det vært melkebutikk, pianoundervisning, pornosjappe, en ungarsk greve, en storfamilie fra vestlandet, foreldreløse søsken, møbelhandler, en religiøs fanatiker og bo-kollektiv.

Spennende lesning

Er de representative? Det vet vi ikke helt etter å ha lest boka, for Stenseth holder seg stort sett innenfor sin egen bygård. Litt opp og ned i gata går det, til «de fine», men de forblir i skyggen. I skyggen av de i overkant detaljerte oppramsingene fra nr 13.

Stenseth har nok hatt stri tørn med å rydde unna opplysninger, og en viss snøblindhet rammer under lesningen. Her og der går det i ring.

Forfatterens rolle

Ikke dermed sagt at boka ikke vinner. Her er mer enn nok å glede seg over. Stenseth får fram et fint galleri av typer. Det er flere kvinner i gården som har vært pionerer i «frigjøringsprosjektet», mer eller mindre frivillig. Fraskilte damer som tar grep, er bokas helter.

Framstillingen av enkeltskjebnene, disse små/store fortellingene, er styrken, mens insisteringen på klassetilhørighet og klassereiser, og forfatterens mange forsøk på å turnere det helt ubrukelige middelklassebegrepet, blir noe enerverende.

Bokas egen mikrohistorie viser jo nettopp hvor lite disse kategoriene har for seg, når et menneske gjennomlever sin tid. Det finnes flere vertikale skiller mellom folk enn horisontale.

Siste del, der Stenseth selv blir beboer, får en noe merkelig form. Hun omtaler seg selv i tredje person - det var vel ingen vei utenom? - men vi får en uklar følelse av å være halvt inne i noe privat vi ikke vet om vi er velkomne i. Forfatteren er langt mer utleverende overfor alle de andre i gården enn overfor seg selv, og siden hun velger å være det, burde hun kanskje heller stilt seg utenfor. For hvor kommer hun fra? Hvilken klassereise tok hun? Hvem er hun skilt fra? Og hva kostet hennes nylonstrømper?