Unge Xavier Dolan videreutvikler sitt multitalent i «Hjertebank».
FILM: Det tok litt tid før jeg begynte å like «Hjertebank» sånn passelig. Anslaget ga bud om en pretensiøs svipptur innom hipster-helvetets åttende krets, der alle poserer fryktinngytende naturlig og er ganske så homogene i sin dyrkelse av det særegne.
Vi følger Marie (Monia Chokri) og hennes homsevenn Francis (Dolan) i deres jakt på sann kjærlighet i Montreal. Begge tror de har funnet det de lengter etter i Nicolas, uten at det er lett å skjønne hvorfor. Nicolas (Niels Schneider) er en halvsøvnig, langkrøllet skjønnhet som har vandret inn fra «Døden i Venedig». Han legger sin androgyne elsk på de to vennene, siterer dikt, snakker litteraturteori og foreslår spontane hipsteriøse påfunn som å dra ut i skogen og leke gjemsel.
«Les amours imaginaires», som filmen heter på quebecois, handler om Francis og Maries tvekamp for å finne ut hvem av dem Gullhår muligens er keen på. Problemet er at den blonde fjotten først og fremst er en komisk figur, en idé. Ønsker filmen å problematisere vår dragning mot overflatisk skjønnhet?
Det som likevel gjør «Hjertebank» verdt å følge, til tross for all denne latterliggjøringen, er scenene og detaljene som ikke er irriterende. Filmen vipper hele tida mellom å være selvtilfreds og sårbar. En ekstra grunn til godvilje, er det faktum at regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan er 21 år. Da er det lov å være pretensiøs og vise hva man har lært om fortellerstil i fransk nybølge og slow-motion og fargekomposisjon hos Wong Kar-wai.
Det er også tillatt å legge inn dokumentariske moduler mellom de tre aktene, der ikke navngitte ansikter forteller om sine nederlag i kjærlighetslivet. Det er til og med lov å lage en delvis overflatisk stiløvelse om kjærlighet på 101 minutter som forsøker å si noe vektig om unge mennesker i storbyen. Jeg ventet lenge på at Nicolas skulle våkne fra manus og bli en karakter, men det skjer trolig i neste film.
Vi følger Marie (Monia Chokri) og hennes homsevenn Francis (Dolan) i deres jakt på sann kjærlighet i Montreal. Begge tror de har funnet det de lengter etter i Nicolas, uten at det er lett å skjønne hvorfor. Nicolas (Niels Schneider) er en halvsøvnig, langkrøllet skjønnhet som har vandret inn fra «Døden i Venedig». Han legger sin androgyne elsk på de to vennene, siterer dikt, snakker litteraturteori og foreslår spontane hipsteriøse påfunn som å dra ut i skogen og leke gjemsel.
Fransk bølge
«Les amours imaginaires», som filmen heter på quebecois, handler om Francis og Maries tvekamp for å finne ut hvem av dem Gullhår muligens er keen på. Problemet er at den blonde fjotten først og fremst er en komisk figur, en idé. Ønsker filmen å problematisere vår dragning mot overflatisk skjønnhet?
Det som likevel gjør «Hjertebank» verdt å følge, til tross for all denne latterliggjøringen, er scenene og detaljene som ikke er irriterende. Filmen vipper hele tida mellom å være selvtilfreds og sårbar. En ekstra grunn til godvilje, er det faktum at regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan er 21 år. Da er det lov å være pretensiøs og vise hva man har lært om fortellerstil i fransk nybølge og slow-motion og fargekomposisjon hos Wong Kar-wai.
Mye er lov
Det er også tillatt å legge inn dokumentariske moduler mellom de tre aktene, der ikke navngitte ansikter forteller om sine nederlag i kjærlighetslivet. Det er til og med lov å lage en delvis overflatisk stiløvelse om kjærlighet på 101 minutter som forsøker å si noe vektig om unge mennesker i storbyen. Jeg ventet lenge på at Nicolas skulle våkne fra manus og bli en karakter, men det skjer trolig i neste film.
