Brageprisen fylte 19 år i går. Neste år er tenårene forbi, og vi kan regne med at bokbransjen vil gjøre alt for å utnytte 20 års jubileet til å skape blest om sin kjæledegge.

Brageprisens historie hittil har prestisjemessig vært litt av en berg- og dalbane-ferd.

Til å begynne med forsøkte man seg fram med et bredt utvalg kategorier. Men man klarte ikke å skape den mest heseblesende spenning om hvem som skulle vinne prisen for årets lærebok. I en periode klarte man å overbevise NRK om at en prisutdeling til forfattere kunne bli bra TV. Men verken presentasjonen av kandidatene eller selve konkurransen ble noen vinner. Oppsikt vakte programmene bare ved et par anledninger da de premierte forfatterne viste seg å ikke være helt edru.

Men det var i de gode, gamle dager. Dagens diktere skriver om seg selv, enten de er fulle eller edru.

Eneste unntak i gårsdagens utvalg skjønnlitterære forfattere, var Johan Harstad. Han var til gjengjeld representert med et skuespill. Ingen kan si at ikke Gaute Heivoll fortjente prisen. Allerede for tre måneder siden antydet Dagbladets Cathrine Krøger at hans bok var «bokhøstens sensasjon».

Moro er det også at ildsjelene i Flamme Forlag nådde fram i sakprosaklassen med Tone Huses «Tøyengata - et nyrikt stykke Norge». Stian Hole har allerede gjort suksess utenlands med sine fargerike Garmann-billedbøker. Hilde K. Kvalvaag er en av flere blant dagens ungdomsforfattere som tar sjangeren på dypt alvor, både litterært og tematisk.

I går kom Brageprisen på TV tross alt, i sendingen Aktuelt. I den grad det er om å gjøre å bruke seg selv som romanfigur i dagens litteratur, gjør æresprisvinner Herbjørg Wassmo det til gangs i sin nyeste roman, «Hundre år». Programleder Ole Torp lurte på om prisen kunne føre til prestasjonsangst.

Wassmo måtte minne ham om at hverdagen fortsetter, allerede i morgen. Å få Brageprisen er nok viktig, men helt lamslått var hun ikke. Det å skrive er tross alt enda viktigere.