KONSERT: Huntington Beach-bandet Avenged Sevenfold er på mange måter et erketypisk fenomen blant den oppvoksende generasjonen av musikkonsumenter.

Da bandet slapp sitt femte album «Nightmare» tidligere i høst, gjorde det lite ut av seg på norske salgslister. Likevel ble bandets oppsatte Sentrum Scene-konsert utsolgt på få timer og deretter flyttet til Oslos storstue, Spektrum.

Det var heller ingen tvil om at den unge menigheten har gjort hjemmeleksen sin. I det Simon & Garfunkels «The Sounds of Silence» sklir over i «Nightmare» og Avenged Sevenfolds fascinerende skrekkabinett åpenbarer seg med svulmende flammer, skriker publikum teksten så høyt at det nesten overdøver bandet.

Kler storformatet

Sist gang gjengen gjestet Norge, var det som oppvarmere for Iron Maiden på Valle Hovin i 2008, og det er mer enn tydelig at gjengen har tatt opp i seg en del av kunstene som kreves for å fylle det store formatet.

Dette innebærer lite subtile kulisser (i dette tilfellet noe som kan minne om en hjemsøkt kirkegård), uhemmet publikumsfrieri og refrenger som lett kan kastes tilbake av publikum. Noe som selvsagt skjer mer eller mindre uavbrutt konserten gjennom.

Mobiltelefonene funkler og danser opp og ned i takt, mens tenåringene på fremste rad klemmer luften ut av hverandre i ren lykkerus.

Egen signatur

Kvintetten mistet trommeslager Jimmy «The Rev» Sullivan i overdosedødsfall i romjulen i fjor. Dette markeres med lighterfremkallende «So Far Away» midtveis i settet.

Sullivan, som var en viktig låtskriver, dukker også opp som forhåndsinnspilt korist ved flere anledninger. Deriblant i en gnistrende «Critical Acclaim».

I «Buried Alive» varter M. Shadows opp med Axl Rose-hoftevrikk og stor patos, en låt som meget vel kan bli 2000-tallets svar på Metallica's «One». Gitaristene duellerer i beste Judas Priest- og Iron Maiden-tradisjon i «Beast and the Harlot», mens «God Hates Us» og «Afterlife» viser at gjengen også har nok tyngde til å få betonggulvet i Spektrum til å gynge.

Avenged Sevenfold leverer likevel mer enn nye omskrivninger av gamle riff. Det er liten tvil om at de har funnet sitt egne tonespråk og signatur, noe som gjør at verken bandet eller fansen vil forsvinne i morgen.