— 20 år med Dagbladet FREDAG! Det må jo være en merkedag både for Presse-Norge og Musikk-Norge?

— Det er vel først og fremst en merkedag for grensesprengende kreativ tomhet innen journalistikken, når lederen i ei avis ringer en som overhodet ikke bryr seg om avisa for å få noen uttalelser i anledning sitt eget jubileum. For Musikk-Norges del håper jeg virkelig at det ikke står så jævlig dårlig til at Dagbladets interne jubileer spiller en rolle. Den dagen dét eventuelt skjer, legger jeg meg i fosterstilling, kniper igjen øynene, folder hendene og ber til høyere makter om atomkrig. Da må arten vår utryddes.

— Nåh, blekka vår har vel betydd mye for norske band? Nest etter platekontrakt, er det ikke selve definisjonen på et gjennombrudd å komme på coveret i FREDAG?

— Dere kan sikkert vise til cirka ett eksempel hvert skuddår der noen talentløse indiesutreband med designbustesveiser har endt opp med platekontrakt hos et belgisk indieselskap etter å ha vært omtalt i spaltene deres. Og det er jo ikke verst, bare det! Akkurat som jeg stadig lar meg imponere av at blinde høns finner korn. Så det skal dere ha, dere er litt av et lokomotiv for norsk musikkbransje.

— Har du selv oppdaget noen nye band ved å lese magasinet?

— Jeg pleier å oppdage «bergensbølgen» når dere gjenoppdager den hvert halvår, også glemmer jeg den umiddelbart av, helt til dere gjenoppdager den igjen halvåret etterpå. Også glemmer jeg den av igjen. En slags ko-ko-syklus, altså, som dere holder kontinuerlig liv i.

— Hva skiller dagens 20-åringer fra din egen generasjon?

— Tjueåringer i dag er vel akkurat så forvirrede, selvopptatte, innbilske, naive, kåte og ekle som det de alltid har vært, min generasjon inklusivt. Eneste forskjellen er vel at de i dag blogger om det i tillegg, og at de liker Datarock. Det siste må de slutte med. Det andre vokser de nok de fleste av seg med åra.

— Fortell oss om din egen fredagsrutine for å kose seg med Dagbladet!

— Jeg står opp halv sju om morgenen, Dagbladet kommer til Tromsø klokka sju, så iler jeg til bensinstasjonen ved der jeg bor, rasker til meg et eksemplar av Dagbladet, løper hjem, og kaster meg over den spalta der deres egne medarbeidere svarer på subtile spørsmål stilt av dere selv, f.eks. «Har du hatt hatt?», «Hvor ofte runker du?» eller «Hvilken farge hadde du på bæsjen din sist du sjekka?». Også klipper jeg det ut og limer det sirlig inn i Dagbladet Fredag-permen min.

— Du går jo mye på byen, har FREDAGs utelivsguide vært til nytte for deg?

— Ja visst! Siden dere utelukkende hyller og hausser opp steder som har eksistert i maks et halvt år, er guiden nyttig for å vite hvilke utesteder som garantert ikke eksisterer når jeg skal på byen om et halvt år. Der har dere faktisk en misjon, det skal dere ha.

— Som tromsøværing, synes du byen fortjener sin plass i utelivsguiden? Vi lurer på å bytte den ut med, tja, Drammen eller Fredrikstad, som strengt tatt er større byer?

— Først: Jeg er fauskeværing, bosatt i Tromsø. Dernest: For min del må dere gjerne omtale hvilke «byer» dere vil, men Tromsø er uansett større enn Drammen. Det kan du sjekke ut på et sånn stilig nettsted som heter Wikipedia. Anbefales! Og, ja, hvorfor i helvete har dere ikke Fredrikstad med? Byen som har gitt oss Ricochets, Tommy Tokyo, Navigators, Tellusalie, Porno In Gambia, Drillo og Roald Amundsen burde så absolutt vært med i guiden.

— Hvordan synes du FREDAG har utvikla seg opp gjennom åra?

— Fra å være et bra bilag med masse gode penner som Torbjørn Ekelund, Sven Ove Bakke, Tarje Holtvedt, Joachim Førsund, Simen Ekern og Ingvild Rishøi, der man kunne slumpe til å lese lange og interessante intervjuer med ditto interessante personer, er det nå blitt redusert til en navlebeskuende og introvert lillebror til Natt & Dag — med downs — der «sterke meninger» om dassgrafitti, analkuler, barten til Robyn og intimbarberingen til Lise Karlsnes er beholdningen man står igjen med. Hvorvidt dette er progresjon i rett retning er selvsagt opp til den enkelte å mene noe om.

— Er det noen saker du husker spesielt godt?

— Ja, jeg leste en sånn spalte dere har som — ufrivillig ironisk — heter «På en snurr». Der var det et digert bilde av kjæledyret til A-ha, trekkspillhobbiten Moddi, med en slapp strikkavott i kjeften, som kunne fortelle at hans optimale konsertopplevelse måtte ha vært å stå i lag med maks ti-femten publikummere, med ei Solo i hånden, og se et svensk elektronika-kollektiv med både gutter og jenter, det siste var visst viktig, og så hjelpe dem med å bære utstyr etterpå. Det gjorde faen meg et uutslettelig inntrykk.

— Prøv hardt å svare på dette spørsmålet: Hva er det beste med FREDAG?

— Det er den spalta der dere stiller deres egne medarbeidere essensielle og rasende intelligente spørsmål, f.eks. om hvilken lue de skal ha på seg under neste Bylarm, eller om det er lenge siden de har prøvd å snorte kola fra sin egen navle.

— Og hva er det verste med FREDAG?

— At det bare kommer ut en gang i uka. Hver fredag, klokka fem over sju, når jeg er ferdig med å lese blekka fra perm til perm, legger det seg alltid en sånn fæl og knugende følelse av tomhet, meningsløshet og anomi i rommet. Hva skal jeg fylle livet mitt med de neste sju dagene, liksom?