Vandring blant despoter og humanister.

Tips oss 2400

«Ideologienes århundre. En personlig vandring i det 20. århundres politiske idéhistorie»

  • Forfatter: Bernt Hagtvet
  • Forlag: Dreyer
 
ANMELDELSE: Når Bernt Hagtvets karakteristiske, lett insisterende stemme lød i Verdibørsen en tidlig lørdag morgen 2009, gikk tankene ofte til radioens kronikører på 50- og 60-tallet; det var den gang Bjarne Gran eller Albert Henrik Mohn holdt lange foredrag om verdens gang, det var lange, innholdsrike epistler som gikk opp i en høyere enhet av folkeopplysning og forkynnelse. For objektiv kan ingen være.

 

Krevende


De gamle kronikører fra radioens storhetstid var da også viktige forbilder — eller i hvert fall viktige inspirasjonskilder — da Hagtvet gikk i gang med å utforme 52 essays om forrige århundres politiske forgrunnsfigurer.
Nå foreligger de samlet i bokform under den krevende tittelen «Ideologienes århundre. En personlig vandring i det 20. århundres politiske idéhistorie».

Bernt Hagtvet — som er tildelt Universitetet i Oslos formidlingspris 2009 — lyktes godt i eteren, og han lykkes godt i trykksverte.

 

Impresjonistisk


Anslaget er direkte, stilen ofte impresjonistiskk, og på sitt beste kan Hagtvet minne om Stefan Zweig i «Evige øyeblikk», som i denne overturen i kapittelet om Josef Stalin:

«I desember 1931 fikk den engelske Labour-representanten Lady Astor et sjeldent foretrede for Josef Stalin i Kreml. Det modige parlamentsmedlemmet startet audiensen med å stille et spørsmål ingen hadde våget å stille til da.»

Klart vi må lese videre, vi venter jo spent på hva den «stålvingede sommerfuglen» svarte, og ikke minst: hva spurte Lady Astor om?


Gir så Hagtvet et «riktig» og «balansert» bilde av Stalin?
Spørsmålene er umulige å besvare; men noen tall må ansees som reelle, og dermed som bidrag til en slags objektivitet i omtalen av diktatoren idet Hagtvet refererer til den amerikanske statsviteren R.J. Rummels sammenliknende statistikker og anslag over antallet ofre for Stalins dødsmaskin.

Riktig svar: 42 672 000 drepte i årene 1919 til 1953, tall som ifølge Hagtvet kvalifiserer Stalin til betegnelsen tidenes største massemorder.

Men essayet inneholder ikke ett ord om Stalingrad. Er det en forsømmelse?

 

Vinnere og tapere


Derimot går Hagtvet langt i å utnevne Winston Churchill som moralsk vinner av den annen verdenskrig: «Det skal ikke mye kontrafaktisk historieskrivning til for å se at uten Churchill i mai 1940 ville antakelig Storbritannia ha startet fredsforhandlinger med Hitler.»

Og slik forsvarer han Churchills plass blant ideologene, skjønt den britiske statsminister avgjort ikke var noen politisk tenker av stort format; men en stor politisk frontfigur var han utvilsomt, skjønt Churchill lett kunne blitt en stor fiasko — om historiens løp hadde tatt litt andre veier; litt andre bare — som at Hitler hadde blitt truffet av bomben i München Bürgerbräukeller den 8. november 1939. Da hadde, skriver Hagtvet, den østerrikske korporalen gått inn i historien som en statsmann på linje med Bismarck. Og Churchill blitt glemt som en mislykket politiker.

Men Churchill var ikke bare politiker, han var en demokratisk valgt politiker, og har som sådan goodwill hos Hagtvet, som med god grunn avskyr totalitære ideologier. Men hva med den kalde krigen?

Her var mannen med jernteppet medskyldig. Men det skriver Hagtvet ikke noe om i essayet om «den magnetiske retoriker».



«Blodromantisering»


Og mens vi er inne på det 20. århundres despoter (et credo i den hagtvetske familie er visstnok «gi far et folkemord, så er han lykkelig»):

Adolf Hitler står ifølge de siste vitenskapelige oversiktene oppført som ansvarlig for 21 millioner drepte, stadig ifølge Hagtvet.
 
Et annet yndlingstema er «venstresidens blodromantisering» med Che Guevara i hovedrollen.

Ikonet fra gutterommene verden over sa at dersom kubanerne hadde hatt kontroll med de russiske rakettene 1962, ville de de avfyrt dem. Over ansiktet av den helgenaktige Ernesto Guevara tegner Hagtvet bildet av en arrogant, kvinneundertrykkende machotype, ansvarlig for hundrevis av summariske henrettelser og temmelig inkompetent i stillingen som industriminister og riksbankdirektør i Havanna.

 

Fredens menn og kvinner


Nå må det umiddelbart innskytes at Hagtvets valg av ideologer ikke bare omfatter blodtørstige tyranner; også fredens forkjempere med navn som Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og Carl von Ossietzky har fått sin velfortjente plass sammen med framtredende kvinner som Bertha von Suttner, Hannah Arendt og Simone de Beauvoir.

Men det er ikke vanskelig å gi Hagtvet rett i at det 20. århundre framstår som det mest voldelige og omskiftelige i menneskehetens historie.

Derfor er det for en anmelder naturlig å trekke fram despotene blant de 52 utvalgte.

 

Begrensningens kunst


Alle med en viss kjennskap til Hagtvet vet at begrensningens kunst ikke er hans sterkeste side; statsviteren og samfunnsdebattanten bekjenner da også innledningsvis de kvaler han led i dilemmaet mellom tenkere han sympatiserte med, og tenkere som sto ham fjernt. Rettesnoren har framfor alt vært representativitet.

Ett navn savner jeg framfor mange andre: Jean-Paul Sartre, og det vil nok ikke Hagtvet opponere mot, men året har beklageligvis bare 52 uker.


Lærerikt


Har jeg lært noe i selskap med Bernt Hagtvet på hans ideologiske vandring? Svaret er ubetinget ja. Og jeg er sikker på at professoren i folkeopplysningens ånd gleder seg større over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

Bernt Hagtvets nye bok gir oss, for å låne en sentens av Bertrand Russel, varig vekkede sjelsevner!



Les mye nytt litteraturstoff i Dagbladets papirutgave i morgen.