Martin Otterbeck (44) er en mann for uvanlige anledninger.

Hjemme i Oslo bor han i en nedlagt togstasjon han og samboer Agnete Brun (42) leier. I Lofoten, mellom bakker og berg og omgitt av havet, har Otterbeck funnet sin andre «heim». Minst fire ganger i året tar han turen opp til den lille øya Skrova med sine 220 innbyggere. Der bor han i en oljetank.

Historien bak den spesielle hytta - den første av sitt slag i Norge - begynte sommeren 2007. Da hadde Martin lett etter et hus i Lofoten i noen år. Om sommeren satt han på brygga i Skrova og tok en øl med en kamerat. Kameraten mente et oppussingsobjekt av et hus ikke var noe for Martin.

- Plutselig pekte han på den gamle oljetanken og sa: «Kan du ikke heller lage hus i oljetanken?». Da jeg faktisk gjorde det, tror jeg han var den som ble mest overrasket, sier Martin.

Han kontaktet eieren av den rustne tanken, Per Gunnar Olsen, som skulle ha 15000 kroner for den framtidige boligen.

«Jeg er glad den siste tullingen ikke er født ennå», sa Per Gunnar Olsen til TV 2 den gangen.

- Jeg var bekymret for at det var et luftslott. Men det ble det ikke med den mannen der, sier Olsen, og nikker mot Martin, som har invitert ham inn i tanken på hvalkjøtt og rødvin.

Kveldsmørket har for alvor senket seg over Lofoten, og utenfor de runde veggene forsøker snøen å legge et hvitt teppe over det ujevne terrenget.

Da Martin kjøpte tanken, var det nok ikke bare Olsen som tenkte i luftslottbaner. Men Vågan kommune, der Skrova ligger, tente på ideen. I april 2008 var det bare å begynne å bygge.

- Det var som å være litt nybygger. Jeg har bygd mye rart, men jeg har aldri bygget rundt. I sommer var vi her i seks uker, med ti - tolv timer jobbing hver eneste dag.

Alt inventaret i tanken er spesialsnekret. Martin anslår at han har lagt ned et årsverk med jobb i tanken, i tillegg til å ha vært i jobb hjemme i Oslo. Uten dugnadsånd fra øyboere og venner, hadde drømmen sannsynligvis fortsatt ikke vært virkelighet.

Tanken troner som et fyrtårn over Skrova i dag. 70 kvm boligareal i tre runde etasjer. Her er stue, kjøkken, to soverom og et bad hvor man kan sitte og nyte en utsikt få andre kan skilte med. Martin er kongen på haugen og Tobias i tårnet. Ankommende på ferjebrygga kan til og med se et lite, rødt lys i alt det varme, gule når de titter opp på toppetasjen i tanken. Martin kan se når ferja kommer. Da rekker han akkurat å hive seg på sykkelen for å ta imot eventuelle gjester.

Fra tankens toppetasje sørger panoramavinduer for en utsikt som er nesten 360 grader. Her kan man slappe av i hengekøya, i sofaen eller sitte på fargerike puter i brede vinduskarmer og se ned på Vestfjorden. Blikkstille og svart i ett øyeblikk, bølgende og skummende i det neste.

For slik er været her, innerst i Lofoten. I det ene øyeblikket farger sola de snødekte fjellene rosa, i det neste røsker vinden i tanktoppen mens snøfillene flyr i hissig ring rundt de buede veggene. Gjennomsnittstemperaturen på Skrova i vinterhalvåret er null grader. På baksida av øya ligger strender like hvite som på steder man er vant til å trekke langt sør for å finne.

- Skrova har noe magisk over seg. Nordmenn er fostret opp på at vi skal dra mot varmen når vi skal på ferie. Men du drar til Nord-Norge for å oppleve værskifte, lys, farger og den unike kulturen her oppe, sier Martin.

Helt siden barndommen har han nytt godt av hytta faren bygde av rullestein på Hvaler på 50-tallet, før sommerparadisenes tid. Så nybyggerånden og jakten på eventyr ligger i genene.

Første gang Martin besøkte Nord-Norge var i 1988. Da hadde han reist kloden rundt i syv måneder, og fikk en åpenbaring; Han hadde ikke sett sitt eget land. Nå kunne han godt tenke seg å bo her.

- Men det er vanskelig. Hva skal man leve av?

Innbyggertallet på Skrova er mer enn halvert siden 1970-åra. I gamle dager var tusenvis innom øya under lofotfisket. Lofoten har masse ledig plass, men de fastboende blir stadig færre.

- Hvis noen kom hit fra en annen galakse, ville de ha spurt seg om hvorfor vi stimler sammen på små områder når vi har så masse plass her i landet.

Å se verdien i ting andre opplever som avleggs er noe Martin har vært veldig opptatt av. På veggen på det hippe stedet Skaugum på Oslos beste utelivsvestkant, har han installert gamle utslagsvasker.

- Jeg har satt det dølleste av det dølle inn i det hippeste av det hippe i Oslo. Det blir som med tanken; alle her syntes den var forferdelig, nærmest noe søppel.

- Ser man ting med andre øyne når man kommer utenfra?

- Ja, det gjør man sikkert. Det er sånn som her; de som bor her er vant til å se fjellene hver eneste dag. Hvor meningsløst virker det ikke da å stå i bilkø for å komme seg til og fra jobben hver eneste dag?

- Er folk fra Sør-Norge mer åpne for å legge ferien til nord nå enn tidligere?

- For femti år siden hadde folk fra nord problemer med å få seg hybel i Oslo. Men nå er vi veldig glad i nordlendinger. Vi er nok mer bevisst vår kulturhistorie i dag enn tidligere. De er staute, fine typer, og har hatt stor innflytelse på Norges velstand. De har servert landet mat gjennom årtusener.

Men forutsetningene for å leve i nord er radikalt endret. Martin håper på å leie ut tanken til turister innimellom. En kamerat av ham, også fra Oslo, driver galleriet og overnattingsstedet Fotobrygga på Skrova. Om sommeren er det også restaurant her. Kanskje er det turismen som må redde Nord-Norge.

- Før var det tre brennevinsutsalg på denne øya, og flere lokale kjøpmenn. I dag er Norge styrt av Hagen- og Reitan-folk. Og på havet er det likedan, med få store båter som produserer fisken ferdig om bord. Dermed forsvinner grunnlaget for å leve her ute.

Forhåpentligvis kan Martin komme seg opp til Lofoten minst fire ganger i året. Opp til tenketanken, reservetanken, tankestedet.

- Det er godt å komme hit og tenke. Hvis alle skal handle på Rimi, ta bussen til jobb og drikke caffè latte, hvis alle blir presset til å leve likt, da kommer mange flere til å falle utenfor. Er det et sånt samfunn vi vil ha?

Mens Martin er i tanken, kommer det titt og ofte besøkende innom som vil se og oppleve den spesielle konstruksjonen, eller bare ta en kopp kaffe eller et glass vin og en prat. Livet er roligere her.

- Her er jeg mye mer sosial enn i Oslo. Jeg har ingen svar, men det er viktig for meg at sånne samfunn som dette består. Hvis folk vil leve sånn, bør de ha muligheten til det, og jeg er glad for å se at det fortsatt går an. Tida løper jo ifra småsamfunnene.

sondag@dagbladet.no