Vi anmelder 44 ferske julehefter.

Tips oss 2400
NYKOMMER: Wulffmorgenthaler debuterer med julehefte i år, og får skryt av anmelderen.

NYKOMMER: Wulffmorgenthaler debuterer med julehefte i år, og får skryt av anmelderen.

DISNEY-JUL: Mikke Mus og Langbein er et av flere Disney-julehefter som får gode kritikker.

DISNEY-JUL: Mikke Mus og Langbein er et av flere Disney-julehefter som får gode kritikker.

HOLDER STAND: Knoll og Tott er fast juleinventar i mange norsk hjem, og det nye juleheftet får god kritikk.

HOLDER STAND: Knoll og Tott er fast juleinventar i mange norsk hjem, og det nye juleheftet får god kritikk.

SKRUDD: Ganske morsom, men skrudd historie om Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som superhelter i det gamle Kristiania.

SKRUDD: Ganske morsom, men skrudd historie om Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie som superhelter i det gamle Kristiania.

IKKE SÅ BRA: Jens von Bustenskjold er et av flere hefter som må nøye seg med terningkast én i år.

IKKE SÅ BRA: Jens von Bustenskjold er et av flere hefter som må nøye seg med terningkast én i år.

PELLE POLITIBIL: Julehefte for den yngre garde. Men ungene fortjener bedre enn dette, mener anmelderen.

PELLE POLITIBIL: Julehefte for den yngre garde. Men ungene fortjener bedre enn dette, mener anmelderen.

(Dagbladet): Fra Donald Duck til Knoll og Tott. Ingen folkeslag i verden forbruker flere julehefter enn nordmenn. Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup har vurdert årets 44 tegneserie-hefter.


Norske julehefter


 

Lars Lauvik: «Eon» (Egmont)

Takket være sin spesialskrevne novelle «Jakten på julestjernen», går Lauvik til topps blant årets norske serieskapere, med en blanding av H.C. Andersen-sentimentalitet og sine egne viltre «dyreserier», utført i en raffinert svart/hvitt noir-estetikk. Resten av bladet preges av halsbrekkende, til dels absurd humor innenfor tegnerens velkjente, raffinerte serieunivers.

 

Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midtun: «Donald med hammeren» (Egmont)

Vaskekte norsk Donald-variant, utført av folk som kjenner sin andedamm til bunns. Hovedhistorien er best. I likhet med sitt forbilde Carl Barks (hvem ellers?) blander de Donald med kjente historiske omgivelser, nærmere bestemt norrøn gudelære. Tors hammer blir stjålet av Loke, som vil ta kål på julenissen. Mesterlig fortalt, i de beste tradisjoner.

 

Frode Øverli: «Pondus» (Egmont)

Mye friskt og vinterlig stoff i dette heftet, som vanlig forsynt med suveren replikkunst og elleville tegninger. For å slippe å gå tur med bikkja Bjarne, velger Pondus og Påsan å slippe ham ut i et hjemmelagd (av Påsan), motorisert flygeapparat. Litt søkt, men det reddes av Øverlis sedvanlige sans for crazy situasjoner.

Mads Eriksen: «M» (Schibsted)

Lever opp til Mads Eriksens ry som den kanskje mest gærne av dagens norske serietegnere. Full av vidd og tegninger av mennesker på randen av det meste. Muligens ikke for alle — men definitivt for den som tåler spøk med alt fra bamsen Teodor til Star Wars og talentkonkurranser.

Mikael Wulff og Anders Morgenthaler: «Wulffmorgenthaler knuser julen 2010» (Cappelen Damm)

Denne serien er kjent for Dagbladets lesere, og den debuterer nå også som julehefte. Tegnerne har skapt sin egen, naivistiske stil innenfor rammen av en enkeltrute. De fleiper med historien, fra månedlanding til Jesus som går på vannet. Uanstrengte aha-opplevelser.

Karine Haaland: «Snorre — verdens sinteste mann» (Schibsted)

Karine Haaland går inn i såkalt multikulturelle temaer, blant andre med sin figur Snorre. Det er gjort både med humor og varme, for eksempel i historien om den moderniserte muslimen som forlanger at familien feirer norsk jul — på 17. mai. Lekker strek, gode fortellinger.

Sverre Årnes og Ivan Andreassen: «Knut Gribb — Redselsen på Krokskogen» (Schibsted)

Verdens mest seiglivede politietterforsker, Knut Gribb — nå også som tegneserie. Utført i en relativt sober og litt pregløs strek, men med sans for seriens nostalgiske elementer. Mord på fjellet og internasjonale konspirasjoner er velkjent Gribb-stoff. En serie med uviklingspotensiale.

Vigleik Vikli & Ronald Stone: «Ingeniør Knut Berg på eventyr» (Fonna)

Denne historien har nok en fortellerstil som for moderne serielesere vil virke som ufattelig gammeldags. Men som et skjellsettende, norsk eksempel på science fiction har den sin klare kuriositetsverdi, og må leses på de premissene. Årets serie er fra 1958.

Øystein Runde: «De fire store — Julen 1898» (Cappelen Damm)

Nok et nytt julehefte, et virkelig skrudd prosjekt der Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie anført av Hulda Garborg opererer som superhelter i gamle Kristiania. Disse premissene må godtas. Da blir denne svart/hvitt-serien (pluss et leserbrev fra Francis Bull, 11 år) ganske morsom.

Charlotte Helgeland: «Singel og sugen jul» (Schibsted)

Humoren i fortellingene om frustrerte, men håpefulle damer i denne særpregete serien bygger på spennet mellom drøm og virkelighet. Ikke alle poenger er like sjokkerende morsomme, men røper innsikt i målgruppas hverdag, med høydepunkter og det motsatte.

Torbjørn Lien: «Kollektivet» (Schibsted)

Hovedfortellingen her, «En slags julehistorie», er en variant av juleevangeliet, men med moderne effekter som strømproblemer og biler som bryter sammen. Julenissen møter på et vis Josef og Maria. Resten av heftet byr på solid, røff Kollektivet-humor.

Lise Myhre: «Nemi» (Egmont)

Serien fokuserer på julestress og mas, med kjærligheten på lur i krokene. Innimellom er poengene noe tværet ut i dette heftet, men Nemi har fortsatt sans for poesi, for eksempel i en nydelig, illustrert versjon av Andre Bjerkes «De voksnes fest».

Jens R. Nilssen: «Tuss og troll» (Egmont)

Nok et blad med lange tradisjoner, med to Asbjørnsen & Moe-fortellinger i serieformat. Også denne serien har sterke, nostalgiske drag, men kan egne seg som høytlesning for de minste. Nilssen var en utmerket tegner, verdt å studere for detaljerikdom og humor.

Leif Halse & Jens R. Nilssen: «Vangsgutane» (Fonna)

Datostempelet lyser nokså sterkt for denne serien, som sikkert vil glede folk som er gamle nok til å huske originalen, for eksempel Jon Eikemo, som har skrevet et begeistret forord. For dagens unge blir det et merkelig møte med gamle dager og fordums humor

Haakon W. Isachsen og Svein Samuelsen:

«Flåklypa» (Egmont) Denne årlige serien bygger på Kjell Aukrusts fantastiske univers. Hele det velkjente persongalleriet er med, fra Solan og Ludvig til sjeik Ben Redic Fy-Fazan. Underholdende, fargerikt og fartsfylt, men mangler noe av mesterens klo og varme.

Haakon Aasnes og Solveig Muren Sanden: «Smørbukk» (Egmont)

Heller ikke denne serien kan påregnes spesielt sterk appell til dagens publikum. Den skvulper i historiens bakevjer, selv om Smørbukk er et slags norsk ikon. En nytegnet serie ligger dessuten i utførelse et godt stykke etter en reprise fra 1960.

Håkon Aasnes: «Nr. 91 Stomperud» (Egmont)

Det norske forsvaret er etter sigende på retrett, men ikke denne soldaten — det norske svaret på Billy, holder stand. De siste åra har den vært bedre tegnet enn den var en periode, men mangler glansdagenes skilderhus-humor. Både 91 og Petra kommer hjem til jul, og det er bra.

Dag E. Kolstad & Morleo: «Pelle Politibil» (Schibsted)

At den levende politibilen er blitt en suksess på TV og kino borger ikke for at den også kan bli en god tegneserie. Tegningene er dårlige og glorete, og historiene...vel,vel. Ungene fortjener bedre.

Dag E. Kolstad & Dag Frognes: «Lillebror og Knerten» (Egmont)

Nok en spinoff, denne gangen fra stakkars Anne-Cath. Vestly, via kinosalen. Dette kunne man spart seg for. Tegningene er stive og dårlige, i det hele tatt. Les heller bøkene høyt for barna. La dem bruke fantasien selv!

Eyvin Ovrum: «Professoren» (Schibsted)

Det er mulig at dette har vært morsomt en gang, men det er lenge siden. Den distré professoren som klisjé utnyttes i trerutersformatet, men poengene er så opplagte at de utelukkende framkaller kjedsommelighet.

Sigurd Lybeck & Anders Bjørgaard: «Jens von Bustenskjold» (Schibsted)

Innholdet i denne serien går inn i det vi må kunne kalle norsk hilbilly-mytologi, og har som sådan en røff og svarthumoristisk effekt. Men gjengivelsen er så gjengrodd og dårlig at den har minimal verdi. Det krever stor viljestyrke å komme igjennom dette.


Oversatte julehefter:


 

Carl Barks: «Brevet til julenissen» (Egmont)

Ingen over, ingen ved siden. Disney-tegneren Carl Barks er selve julemesteren også i årets flom av seriehefter. Dette eventyret er ett av 27 lengre historier i sjangeren den enormt produktive Barks leverte fra seg. Veltegnet, dramatisk og fullt av den villeste fantasi.

Rudolph Dirks: «Kapteinens jul» (Schibsted)

Med eller uten karikerte utgaver av innfødte i udefinerte land i Afrika; Knoll og Tott er en del av norsk julefeiring, til inspirasjon for unger som kjeder seg. Dette er den originale tegneren i aksjon, med hele galleriet av kjente figurer.

Harold H. Knerr: «Knoll og Tott» (Egmont)

Denne serien med avanserte pøbelstreker og raffinerte avstraffelser er fra 1938, tegnet av Harold H. Knerr, som overtok originalserien fra 1912. En serie så full av faen som det går an å få den. Fart, spenning og fordomsfri humor.

Ukjent tegner: «Fiinbeck og Fia» (Egmont)

Det amerikanske oppkomlingsekteparet feirer 80 års jubileum som julegjester i Norge. Denne serien er fra 1957, lagd etter at originaltegneren George McManus døde tre år tidligere, men definitivt i hans ånd. Nydelig utført hele veien.

Floyd Gottfredson: «Mikke Mus og Langbein» (Egmont)

Ei skattekiste av et album med to serier av den store utvikleren av Mikke Mus & Langbein-figurene. «Langbein og løven Agnes» er fra 1942, en skikkelig årgangshistorie, full av twists and turns til siste bilde.

Bill Watterson: «Tommy og Tigeren» (Egmont)

Det er bare å glede seg (og ungene) med et utvalg flotte serier om Tommy og hans stripete venn. De kunne godt fylt hele heftet, som også rommer «Pogo» av Walt Kelly og «Bar bikkje» av Paul Gilligan.

Al Talliaferro: «Donald Duck — God gammel årgang» (Egmont)

Donald Duck i kortfilmformat. Helsider med vittige sluttpoeng. Flotte tegninger, men sjangeren kan bli trøttende i lengden.

Tom Sims og Bela Zaloby: «Skipper?n»

Heldigvis får vi denne gangen et hefte fylt med søndagsstriper fra 1947, serier som også var en del av det norske pionermagasinet «Skipper?n» fra 1950-tallet. Spinatkongen er best på film, men dette er høyst lesverdig.

Diverse tegnere: «Walt Disney?s julehefte» (Egmont)

Donald går igjen i en rekke av årets julehefter. Dette heftet er fylt med kvalitetsserier fra enkelte nyere tegnere, som Fred Milton og Dick Matena. Som et godt, gammelt Donald hefte, med alle fra Storeulv til Dumbo.

Franquin: «Viggo» (Egmont)

Galskap på fransk. Tegningene går nesten i lufta av mentalt vanvidd og ytre drama. Belgieren Franquin er en tegner av stort format, og en mester i å skape forviklinger og slapstick.

Jim Meddick: «Monty» (Schibsted)

Med Monty Python som inspirasjonskilde skapte Meddick denne serien i 1985, først kjent som Robotman. Ganske vittig satire over amerikansk hverdagsliv og tankegang, for den som har sans for slikt.

Dikk Browne: «Hårek» (Egmont)

Her får vi faktisk en en årgangs-Hårek, med noen av de første Hårek-stripene fra 1973. Serien var frisk og full av anakronistisk humor. Den nynorske språkdrakten kler dette urnorske persongalleriet perfekt.

Sergio Aragones: «Julegleder» (Schibsted)

Aragones er de stumme tegneseriers mester fra magasinet MAD. Konseptet er blitt litt slitent med åra, men holder som tidtrøyte over en sirupssnipp eller to.

Fred Lasswell: «Snøfte Smith» (Egmont)

Hillbilly-kongen Snøfte Smith figurerer, her i serier fra 1958/1959, får vi opplyst i et av John Berges mange utmerkede forord til årets serieflora. Haglegevær og hjembrent bobler under komikken. Kan med fordel leses med bluegrass-musikk i bakgrunnen.

Gary Larson m.fl.: «Gary Larsons gale verden» (Schibsted)

Dette er det rene kavalkade-nummeret, med en rekke serier i tillegg til Larsson (Monty, Dilbert, Lagunen m.fl.). Personlig hadde jeg ikke hatt noe imot et rent Larsson-hefte. Han er uslåelig.

Dean Young og Denis LeBrun: «Blondie» (Egmont)

En gjenganger på julemarkedet, nok et eksempel på at amerikanerne liker å le av seg selv (og i hvert fall av naboen). Anne Fløtaker sammenligner serien med «Mad Men» i sitt forord. Det er i hvert fall et nytt perspektiv, verdt å undersøke.

Scott and Borgman: «Zits» (Egmont)

Serie om 16-åringen Zits og hans bravader. En tenårings univers burde kunne avstedkomme mye saftig komikk, men er dette egentlig morsomt? Ikke så veldig.

Greg & Mort Walker: «Billy» (Egmont)

«Billy» fyller 60 år i år. Disse seriene er bare noen få år gamle, lagd en stund etter at den herlige soldaten trådte inn i amerikansk serieunives. Synd å si det, men det er ikke Billy på sitt ypperste, dette her.

Matthias Kringe: «Jessy» (Schibsted)

Tysk serie for jenter som liker å ride, med midtsidehester og det hele. Stivt og lett glorete tegnet, med historier som oser av moralisme. Her blir de slemme snille før de vet ordet av det. Velment, men stor seriekunst er det ikke.

Jim Davis: «Pusur» (Egmont)

Serier fra 1990. Garfield er jo på sitt beste en herlig katt, men jeg opplever at disse stripene er utført på autopilot.

Walt Disney: «Donald Duck & Co. — Julehefte»

Bunnen av andedammen. Riktignok en god, gammel historie om Donald som skidrettsmann til å begynne med, men ellers: Tynt, tynt.

Christoffer Cedric: «Gubben og katten» (Egmont)

En serie som er best på film. Grove og rått tilhogde tegninger, og et manus totalt uten finesse.

Oscar Martin: «Tom & Jerry» (Egmont)

Tom & Jerry er ikke bare best på film. De er film. Action, fart og rå vold. Som serie blir de nærmest stillestående. Mer er det ikke å si om den saken.