- Hej! Trevligt!

Det er effektiv formiddag midt i hjertet av Stureplan, Stockholms glattslikkede business- og partysentrum. I åttende etasje av Sturegallerian kommer Camilla Läckberg ut fra et møterom hos sin pr-agent, det multinasjonale selskapet Weber Shandwick, hvor frisør og makeupartist denne morgenen har jobbet for å gjøre den millionselgende krimforfatteren klar til en ny arbeidsdag.

Hun strekker fram ei hånd med perfekt manikyr, hilser vennlig og ber om unnskyldning. Frisyren må sjekkes, forklarer hun og forsvinner så raskt det lar seg gjøre på skyhøye leopardstiletter innover i pr-byråets indre gemakker. Minutter seinere er hun tilbake, bare for å smyge seg inn igjen til stylingteamet. Og der setter frisøren jammen i gang igjen. De lange, svarte lokkene gres, rulles, tuperes og lakkes på nytt før resultatet endelig godkjennes for fotografering.

- Beklager at dere måtte vente, sier hun og poserer profesjonelt med sitt nystylede image på plass.

Håret: En blanding av hennes eget og hair-extensions. Øyevippene: Skummelt lange og tette, pålimte de også. Sminken: Nøye tilpasset coverfotografering. Neglene: Lange og støpte. Antrekk: Smale jeans og svart topp over leopardstøvlettene.

- Jeg elsker høye hæler, sier hun og kaster et blikk ned på dagens par, fra Asos. Hun samler på sko, favoritten er eksklusive Christian Loubutin.

- Klarer du å gå på så høye hæler?

- Nei! Bare når jeg tar taxi. Jeg kaller det «sitt ned og se søt ut-sko».

Denne morgenen har hun og skoene tatt taxi inn til sentrum fra boligen i Gamle Enskede, det første villaområdet sør for Stockholm. Barna - det er til sammen fem stykker i huset, fra åtte år og nedover - er levert på skole og i barnehage takket være hjelp fra bestemor. Det finnes også en assistent i full stilling i huset, som hjelper til med både barn og forfatterhverdag.

- Det var vi tvunget til da minstegutten vår var noen få måneder. Da var vi på knærne, sier hun.

På hånda blinker flere ringer, blant annet den spesialdesignede gifteringen i hvitt gull og diamanter, som hun fikk da hun i august giftet seg for andre gang, denne gangen med den svenske Robinson-kjendisen og politimannen Martin Melin. Superparet feiret et storslått bryllup som ble brettet ut over 11 sider i svenske Se og Hør. Goodiebagen til gjestene inkluderte en rosa dildo. Morgengaven fra ektemannen var en tatovering.

- Men den manikyren din... Klarer du å skrive med så lange negler?

- Nei! Jeg skal få neglene stelt på mandag, og da skal de bli kortere. For «nu er det dags». Jeg skal begynne å skrive min neste krimroman.

Glamour og kjendisliv er frynsegoder. Til daglig sitter Camilla Läckberg og skriver sine krimromaner. Enten hjemme i den store villaen, eller i ekstraleiligheten like i nærheten, som fungerer som skrivestue. Alltid med den rosa Nespresso-maskinen standby. Forfatteren er avhengig av kaffe, helst caffelatte, og regner kaffemaskinen som sitt viktigste arbeidsredskap.

Bøkene handler om Erica, også hun forfatter, og hennes politiektemann Patrick, bosatt i sommeridyllen Fjällbacka på Sveriges vestkyst, stedet hvor Läckberg selv vokste opp. Her avdekkes det ene blodige drapet etter det andre. Sju bøker er det blitt siden debuten, «Isprinsessen», i 2003. Den åttende, som altså skal skrives i vinter, kommer neste høst.

Publikum elsker serien. Kritikerne er delt. Forfatterkolleger også. Svenskenes «grand old man» innen krimromaner og kriminologi, Leif GW Persson, uttalte for eksempel at hun burde holde seg til å skrive ungpikenoveller i «Min hest».

- Jeg ga ham et gaveabonnement på «Min hest». Veldig populært.

I høst kom kortromanen «Snøstorm og mandelduft» på norsk, hvor deler av inntektene brukes til å oppfylle barns drømmer gjennom veldedighetsprosjektet «Min dag i dag». I Norge er det Sanitetskvinnene som står bak. Kortromanen gikk, i likhet med de fleste titlene hennes, rett inn på bestselgerlistene.

- Jeg falt for «Min store dag», som det heter i Sverige, med det samme jeg hørte om det. Det handler om å oppfylle drømmer for barn som ikke har det så lett, alt fra guttungen som får dra til Disneyland med familien sin eller jenta som får dra til en bondegård og melke en ku, sier hun.

- Jeg er svak for dette med å oppfylle drømmer - siden jeg selv har fått min store drøm oppfylt: Å bli forfatter.

Läckberg-butikken går bra: Selskapet hennes, «Camlac», omsatte for 21,1 millioner i fjor og 20 millioner året før. Hun hadde en personlig inntekt på mer enn 16 millioner i 2009. Dermed troner hun på inntektstoppen blant forfatterne - like under den andre svenske krimdronninga, Liza Marklund. Ikke verst for den tidligere siviløkonomen som budsjetterte med at hun måtte selge nok bøker til å tjene 10000 kroner i måneden, det samme hun fikk utbetalt da hun var i fødselspermisjon og bestemte seg for å satse som forfatter.

Så langt i karrieren har Läckberg passert sju millioner solgte eksemplarer «worldwide». Utgivelser i 33 land. Pocketrettighetene for de tre første romanene ble nylig solgt til USA for en million dollar. Det blir amerikansk lanseringsturné i april. Flere tv-serier basert på bøkene er produsert og vist. Nye tv-serier planlegges. To kinofilmer er på beddingen. Sideprosjektene teller blant annet kokebøker, en utgitt allerede, en kommer neste år. Hennes første barnebok, «Super-Charlie», basert på minstegutten Charlie (1,5), er i butikkene i april.

- Det er hektisk, sier forfatteren.

- Nå når jeg skal i gang med den nye boka, setter jeg av en dag i uka til møter, intervjuer og liknende, og fire dager til skriving. Men jeg må slåss med nebb og klør for å holde skrivedagene frie for andre ting.

Derfor sitter vi på et møterom hos pr-byrået hennes. De sorterer og organiserer alle henvendelsene. Skjermer henne og sier nei til hjemme-hos intervju. Selv om det ikke er mange år siden hun villig vekk åpnet dørene for pressen. Hun har stilt opp på det meste med ett mål i sikte: Å bygge opp varemerket Camilla Läckberg.

Allerede mens jeg skrev min første bok, skjønte jeg verdien av å bli gjenkjent som varemerke. Når leserne står i bokhandelen, er det større sjanse for at de velger ei bok av en forfatter de vet hvem er. Så helt fra begynnelsen av var det min strategi å takke ja til hvert eneste intervju bare for å få ut navnet mitt. Og der faller mange forfattere bort. Dels skjønner de ikke at det er navnet deres som selger, dels anser de det som negativt å bruke seg selv. Man skal liksom ikke gjøre hjemme hos-reportasjer.

Hun påpeker kjapt at suksessen også skyldes hard jobbing.

- Det må jeg understreke fordi det iblant høres ut som om jeg bare har hatt flaks og fått alt opp i hendene. Det finnes mye misunnelse i bransjen, en misforstått rettferdighetstenking som handler om at vi alle skriver bøker, så hvorfor selger jeg mer enn mange andre? Da tenker jeg bare at jeg har valgt å gjøre navnet mitt kjent - og jeg har valgt å skrive i en bred sjanger. Jeg har sikkert hatt litt flaks, og timingen min har vært bra, men jeg mener også at man skaper sin egen flaks.

- Var det et mål å bli kjendis?

- Nei, det var et mål å selge så mange bøker som mulig. Jeg vil bli lest. Det å bli en kjendis - selv om jeg ikke liker ordet - var en vei dit.

- Og hvordan er det å leve med denne kjendisen du har skapt?

- He-he. Det hele tok av mer enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde aldri trodd at tabloidpressen og sladrebladene skulle være interessert i mitt privatliv. Jeg syntes jeg var for kjedelig til det.

Hun sperrer opp øynene, som selv uten sminke ville vært oppsiktsvekkende store og intense.

- Jeg vet nøyaktig når vendepunktet kom, sier hun.

- Det var da skilsmissen fra min første ektemann ble førstesideoppslag og salgsplakat i tabloidavisa Expressen. Han ringte meg fra bilen da han var på vei til jobb om morgenen. Salgsplakatene hang oppe på butikken: «Deckardrottningen skiljer seg». Da kjente jeg at det hadde vokst til et monster.

- Hvordan reagerte du?

- Det var nifst. Men den som er med på leken, får tåle steken. Jeg blir irritert når kjendiser beklager seg over oppmerksomhet. Likevel skjønner jeg fremdeles ikke hvorfor skilsmissen min ble en så stor sak. Det må ha vært nyhetstørke. Og da det viste seg at jeg var en person som solgte aviser, eksploderte medieinteressen. Deretter har det vært «a whole other ballgame».

Mens «deckardrottningen» selv strente av gårde og kjøpte den omtalte avisa til klipparkivet sitt, var det verre for moren hennes. Hun bor fortsatt i Fjällbacka, hvor det er 1000 innbyggere når sommerturistene har dratt hjem, og grudde seg til å se salgsplakatene.

- Det finnes tre butikker i byen som selger tabloidavisene. Ikke en av dem satte opp plakatene den dagen. Det er en støtte jeg fortsatt blir rørt over, sier Läckberg.

- Nå prøver jeg å holde igjen på privatlivet. Problemet er at jeg er ganske åpen og pratsom av meg. Jeg synes ikke jeg har så mange skjeletter i skapet. Så jeg må kjempe litt med min egen personlighet.

Blant annet på sin populære blogg, «Deckarmamma». Et viktig verktøy for merkevarebyggingen. Rundt 50000 lesere er innom hver uke. Der finner de stort og smått om forfattervirksomhet og mammaliv, alt fra søte babybilder til romantiske snapshots av forfatteren på den hårete brystkassa til sin «polis». En dag går det i politisk brennbare tema som deling av fødselspermisjon - hun er sterk tilhenger av tvungen todeling mellom mor og far - den andre dagen handler det om gifteringer og bryllupssko.

- Jeg var enda mer privat på bloggen før. Men sladrepressen plukket stadig opp ting og forvrengte dem.

Camilla Läckberg vokste opp som enebarn i Fjällbacka. Foreldrene var uføretrygdet, faren hadde tidligere jobbet som politimann. Den lille jenta tegnet skumle historier fra hun var fire år, som oftest endte de blodig. Hun lærte seg selv å lese da hun var fem. Mens venninnene kjøpte hesteblader, slukte hun som ni-tiåring krimbøker og hardkokte seriemagasiner. Det gikk i Agatha Christie, Stephen King, Tales from the crypt og Agent X9. På skolen var hun et prakteksemplar av «flink pike», og gikk direkte fra andre til fjerde klasse.

- Jeg var en lesehest med tjukke brilleglass og tannregulering. Ikke den mest populære, men heller ikke mobbet. Jeg var midt-imellom-jenta som fikk være venninne med de kuleste. Det er vel det jeg prøver å ta igjen med litt glamour i voksen alder. Mye kan analyseres der, sier hun og ler.

Drømmen var å bli forfatter, men til tross for skrivingen og de små historiene hun laget fra hun var liten, trodde hun ikke det var mulig.

- Det var min «rockestjernedrøm», på samme måte som de andre jentene drømte om å bli fotomodeller i Paris.

Den skoleflinke eleven ble siviløkonom. Studiene var ille, jobbhverdagen enda verre. Hun så for seg et liv fanget i hamsterhjulet.

- Men jeg holdt ut. Jeg er sta og har et sterkt konkurranseinstinkt.

Til slutt tok en av venninnene affære. Hun googlet etter skrivekurs, foreslo for Camilla Läckbergs daværende mann at han skulle gi henne kurset i julegave, han meldte henne på i hemmelighet, booket togbillett til Göteborg og avtalte overnattingsplass hos familie. Kurset gikk over tre helger og het «Å skrive krim».

- Jeg hadde ingen anelse om at det skulle endre livet mitt fullstendig. Men det var først da jeg skjønte at det ikke er noe hokuspokus å skrive bøker, at det rett og slett er et håndverk og hardt arbeid.

På krimkurset skrev hun første kapittel av det som skulle bli debutboka, «Isprinsessen». Det gikk riktig nok et par år, med mye tvil og mange, lange skrivetimer i all fritid, før manuset var ferdig. Hun fortsatte å jobbe som økonom, men sommeren da hun ventet sitt første barn bestemte hun seg for å skrive boka ferdig før fødselen.

- Jeg sendte manuset inn til forlaget, fødte sønnen min og ble antatt på en og samme uke. Den uka er hard å slå.

Likevel gikk livet i svart. 28 år gammel og nyantatt kom Camilla Läckberg hjem med sin førstefødte, sønnen Wille, og så gikk teppet ned. Den nybakte mammaen var alt annet enn lykkelig. Hun tilbrakte endeløse dager alene i huset med babyen. Gikk knapt nok ut. Mannen var på jobb. Ingen av vennene hadde barn. Ingen ting var gøy. Hun våknet om morgenen med panikk.

- Utad bet jeg tennene sammen, smilte og sa at alt var bra. Jeg er god til å holde maska.

- Hadde du problemer med å knytte deg til babyen?

- Beskyttelsesinstinktet fantes der, men det tok en stund før jeg begynte å elske ham. Jeg kjente ikke den der «åh, jeg smelter»-følelsen.

Ordet fødselsdepresjon tenkte hun ikke for seg selv en gang.

- Det tok fire måneder før jeg skjønte at noe var galt. På dagen sov babyen bare hvis han lå på kroppen min, og det var en stor del av problemet. Da jeg klarte å få til rutiner, begynte han å sove bedre, og endelig fikk jeg litt tid for meg selv. Jeg kunne dusje. Jeg kunne være voksen. Halleluja!

Forfatteren, som nå er erfaren trebarnsmor, pluss bonusmamma til ektemannens to barn fra første ekteskap, kan fleipe nå når hun tenker tilbake.

- Men jeg synes fremdeles at de første månedene med baby er en pest! De er det verste jeg vet, et helvete!

Läckberg mener kvinner prøver å skjule hvor tøft det kan være å få barn.

- Vi lyver hverandre rett opp i fjeset. Nå er jeg blitt den fæle i venneflokken, den som sier til andre som venter barn at de må innstille seg på at det kan bli knallhardt. Det trenger ikke bli det, men det kan bli det.

Da andre barnet kom, datteren Meja, slet hun også, men ikke like alvorlig.

- Har du fått hjelp til å bearbeide fødselsdepresjonene?

- Nei, på det punktet er jeg «DIY - do it yourself». Jeg er heller ikke tilhenger av piller. Men jeg skrev det inn i tredje boka, der Erica får fødselsdepresjon. Det virket selvterapeutisk. I tillegg har det hjulpet at jeg har snakket mye om det, også offentlig. Noe jeg har fått mye positiv respons på her i Sverige. Kvinner har takket meg for at jeg har vært åpen.

- Hvordan er mammalivet nå?

- Det blir lettere for hvert barn. Man blir sikrere og roligere. Jeg er en ganske bestemt mamma, med tydelige regler. I dag er det jo blitt slik at foreldre skal fokusere på barna hela tida, ellers er man en dårlig forelder. Man skal leke med dem, gi dem hjemmelaget, økologisk mat og organiske klær, og så fort de roper skal man være der på to sekunder. Det er så misforstått!

Hun pirker på de grove rundstykkene som en av pr-agentene har satt foran henne. Forfatteren har de siste åra gått ned 17 kilo med lavkarbodiett, en «extreme makeover» som har fått store oppslag i svensk presse.

- Hvor viktig er imaget for ditt varemerke?

- Jeg tror ikke det er nødvendig, det finnes mange forfattere som ikke ser så stylede ut, men som likevel gjør det bra. Min interesse for mote har våknet med åra. Da jeg gikk ned i vekt var det plutselig gøy å kjøpe klær igjen. Og moteinteressen bruker jeg selvfølgelig bevisst: Skal jeg på møter, premierer og fotoopptak, da tar jeg på meg dette «kostymet», sier hun og sikter til pakken av hår, sminke, klær og hæler.

- Når jeg er hjemme og skriver går jeg i joggebukser, uten sminke og med håret i en strikk.

Hverdagslivet, med småbarn, nattevåk, levering og henting, går igjen i Läckbergs bøker. Mye av det er tatt fra hennes eget liv.

- Jeg lever ikke et Hollywoodfrue-liv. Jeg steker falukorv som alle andre mammaer. Selv om jeg går på den røde løperen en kveld, drar jeg hjem igjen og bytter bæsjebleier. Det finnes ikke noe som holder føttene mer effektivt på jorda.

- Du har likevel foretatt litt av en klassereise?

- Absolutt. Det er litt som en Askepott-forvandling. Jeg merker at jeg helt ubevisst demper meg når jeg kommer til Fjällbacka. Der er de stolte av meg, men samtidig er det en grunnregel i lokalsamfunnet at man ikke skal tro at man er noe. Svensk presse vil også gjerne holde fast på bildet av meg som en vanlig jente. De vil ta bilder av meg på brygga i Fjällbacka, uten sminke, med gummistøvler og tjukk strikkejakke. Men det vil ikke jeg.

Hun smiler.

- Jeg kan godt stille opp på bilder på brygga - men da vil jeg ha sminke og høyhælte sko. •

bfro@dagbladet.no