«Fortelling 52» burde holdt seg i større grad til den smale vei.
«Fortelling 52»
- Orginaltittel: «Istoria 52»
- Regi: Alexis Alexiou
FILM: En ting er hevet over tvil. Noen har hatt det veldig gøy med produksjonsdesignet og scenografien på den snurrige greske thrilleren «Fortelling 52». Leiligheten til den unge arkitekten Iasonas (Iorgos Kakanakis) er et vintagereir med rene striper i tung sekstitallspalett, satt sammen med sikker smak. Og det er like greit å like den først som sist, for det er her inne vi vil tilbringe i praksis hele filmen. Hvor mye handlingstid det innebærer, er umulig å si, for regissør Alexis Alexiou hogger rasende opp kronologien sin som en griseslakter på speed, dytter rundt på hendelsene og grøter til store deler av filmen sin. Det er synd, for «Fortelling 52» er ingenting om ikke original, en stemningsfull spenningsfilm som ville vært langt mer tilfredsstillende om trådene hadde latt seg spore tilbake til nøstet litt lettere.
Det er Penelope (Serafita Grigoriadou) som kommer inn i den menneskesky og paranoide Iasonas' liv og gjør ham først lykkelig, så besatt av en eklektisk ansamling mistanker. En dag tar Iasonas seg en høneblund, og når han våkner er Penelope og tingene hennes forsvunnet, mens en av venninnene hennes anklager ham for å ha slått henne. Et stort tidsrom har rett og slett forsvunnet for Iasonas, og i løpet av filmen blir han stadig kastet frem og tilbake i tid, får «Groundhog Day»-aktige muligheter til å gjenoppleve og omforme sitt og kjærestens første møte, og begynner å ane at det destruktive muligens ikke kommer utenfra, men finnes inne i hans eget forvirrede hode.
Skuespillerne har karakter og former fine typer, og midt i hipsteroasen finnes diskret pek til gresk mytologi: Iasonas (Jason) var helten som måtte ta seg gjennom ukjente og eventyrlige farvann for å finne det gylne skinn, mens Penelope var drømmehustruen, velkjent og utilgjengelig, som var målet for Odyssevs' hjemreise i «Odysseen». Men regissør Alexiou er bedre på estetikk enn fortellerteknikk: Mye av nerven går ut av thrilleren når oversikten forsvinner, når sprangene mellom tidsplan blir for brå og følelsen av å bevege seg fremover, glipper. Mytenes Jason fant det gylne skinn i Kolchis, men lykkelig ble han ikke. Filmens Jason ender opp på en strand, hva som egentlig har brakt ham dit, er ennå usikkert, og hva han fant på veien, enda mer i tåka.
Tidssprang
Det er Penelope (Serafita Grigoriadou) som kommer inn i den menneskesky og paranoide Iasonas' liv og gjør ham først lykkelig, så besatt av en eklektisk ansamling mistanker. En dag tar Iasonas seg en høneblund, og når han våkner er Penelope og tingene hennes forsvunnet, mens en av venninnene hennes anklager ham for å ha slått henne. Et stort tidsrom har rett og slett forsvunnet for Iasonas, og i løpet av filmen blir han stadig kastet frem og tilbake i tid, får «Groundhog Day»-aktige muligheter til å gjenoppleve og omforme sitt og kjærestens første møte, og begynner å ane at det destruktive muligens ikke kommer utenfra, men finnes inne i hans eget forvirrede hode.
Ingen oversikt
Skuespillerne har karakter og former fine typer, og midt i hipsteroasen finnes diskret pek til gresk mytologi: Iasonas (Jason) var helten som måtte ta seg gjennom ukjente og eventyrlige farvann for å finne det gylne skinn, mens Penelope var drømmehustruen, velkjent og utilgjengelig, som var målet for Odyssevs' hjemreise i «Odysseen». Men regissør Alexiou er bedre på estetikk enn fortellerteknikk: Mye av nerven går ut av thrilleren når oversikten forsvinner, når sprangene mellom tidsplan blir for brå og følelsen av å bevege seg fremover, glipper. Mytenes Jason fant det gylne skinn i Kolchis, men lykkelig ble han ikke. Filmens Jason ender opp på en strand, hva som egentlig har brakt ham dit, er ennå usikkert, og hva han fant på veien, enda mer i tåka.
