ALBUM:  Gitaristen Steinar Aadnekvam (26) - bergenser bosatt i Stockholm og Recife (Brasil) - var finalist med sin egen kvartett i årets Jazzintro.

Nå kommer han med debutalbumet «Simple Things».

Aadnekvams flamenco/Al Di Meola-inspirerte spill blir stødig kompet av den svensk-argentinske pianisten Jonatan Guzman og svenskene Peter Eldh (bass) og Anders Olsson (trommer), og klinger virtuost i et latinrepertoar bestående av sju Aadnekvam-originaler og en låt signert Guzman, pluss Jobims «Fotografia» og de to standardene «Blame It On My Youth» og «Skylark».

DET frister å si at jo mer brasiliansk og bossaduvende kvartetten framstår, desto bedre er den. Aadnekvam motstår stort sett fristelsen til å bedrive bravuragitarisme, og bandet kommer oftest igjennom som kreativt kommuniserende.

Dessverre svekkes helhetsinntrykket av «Blame It On My Youth»s lite heldige reharmonisering og dels robotaktig melodifortelling og av «Skylark»s oppdrevete stringswing-versjon, som tapper all poesi ut av den vakre melodien. Likevel: En på mange måter imponerende debut fra en ung gitarist i en tynt befolket spillestil her hjemme.

RUSSISKE, norgesbosatte Olga Konkova (41) har i flere år markert seg positivt som en komplett (jazz) pianist og en til tider forrykende fusjon av russisk konservatorietradisjon og effektiv Berklee-skolering.

Med «My Voice» er det først og fremst den klassiske Schubert/Mahler-inspirerte Konkova som trer fram, med sju egne sanger for stemme og piano.

Noen tekster har hun skrevet selv, andre er hentet fra den regimeforfulgte russiske poeten Anna Akhmatova (1889-1966), og repertoaret er supplert med Wenche Losnegårds «A Thought» (tekst: Emily Dickinson) og Hans Mathiesen/Karin Bang Brynildsens «Lament For A Lost Maiden».

INSTRUMENTALT er «My Voice» en perle der Konkova spiller melodiene nært og nakent, nesten som minimalistiske meditasjoner. På fem av dem får hun nennsomt perkusjonsakkompagnement av Per Hillestad, på ett av Paolo Vinaccia, mens Wenche Losnegård synger på alle de ni sangene.

For denne anmelder blir vokalformidlingen albumets svake punkt.

Losnegårds uttrykk er endimensjonalt ungpikepent uten balanserende kraft, og uklar diksjon og en lydproduksjon som knapt favoriserer stemmen gjør tekstinnholdet vanskeligere tilgjengelig enn godt er. Synd for et dristig og på flere måter nydelig gjennomført prosjekt som ikke minst viser sider ved Konkova som vil være nye for de fleste.

EPLE TRIO — pianist Andreas Ulvo, bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Howden Sjøvaag — har to plater (2007/2008) bak seg før den nye «In The Clearing/In The Cavern», et dobbeltalbum som tross formatet bare har samlet spilletid på ca. 66 minutter.

Det dreier seg imidlertid om fortettede minutter.

Musiseringen flyter langsomt, men uforstyrrelig sammenvevd og uhyre konsentrert, som om musikerne er i ferd med å grave ut en eldgammel keramikkskatt og en eneste brå, ubetenksom bevegelse vil kunne få hele prosjektet til å krakelere. Howden Sjøvaag kaller det en på mange måter tonal beskrivelse av en del av den nordlige halvkule, men jeg innbiller meg at musikken vil gi lyttere under andre himmelstrøk mer enn tradisjonelle skandinaviske referanser.

HVOR det noterte slutter og improvisasjonen begynner — eller omvendt — i denne stillferdige, bare tidvis crescendoherjede musikken, er ikke så enkelt å oppdage, og ikke så viktig heller.

Det viktige er at Eple Trio har utviklet et uttrykk og en form der lavmælte virkemidler tidvis gir dirrende resultater, og at bandet er i ferd med å bli nok en egenartet norsk stemme i det store internasjonale koret av pianotrioer.