Komiker og tv-personlighet Harald Eia (44) tror ikke han selv kunne vært en romanfigur.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Favoritter
Richard Yates: «Revolutionary Road» —Den er veldig rørende og vond. Den handler om dette kule paret som naboene beundrer. Og så avdekkes lag for lag, og det viser seg at de har så uendelig mye de ikke kan snakke om.
Philip Roth: «The Human Stain» —Situasjonene i Roths romaner er bare så godt sett. Jeg har diskutert Roth med lesere som ikke liker språket hans, og får lyst til å si: Drit i språket! Det er observasjonene, iakttakelsene, som gjør dette stort. «The Human Stain» handler om en professor som beskyldes for å være rasist, og så kommer det fram at han selv er dels svart.
Stephen Pinker: «Blank Slate» —Dette var ei bok som forandret meg, og som var utgangspunktet for «Hjernevask». Jeg var flasket opp på den uuttalte kunnskapen i de mykere vitenskapene, og tenkte at det ikke fantes noen menneskelig natur eller essens, at mennesket var formbart. Pinker imøtegikk tanken om at menneskene er blanke ark. Det viste seg at de jeg hadde mistrodd, kanskje hadde rett, at de slemme var snille, og det begeistret meg. Pinker tvang meg til å skifte ut skuffene i kommoden.
Philip Roth: «The Human Stain» —Situasjonene i Roths romaner er bare så godt sett. Jeg har diskutert Roth med lesere som ikke liker språket hans, og får lyst til å si: Drit i språket! Det er observasjonene, iakttakelsene, som gjør dette stort. «The Human Stain» handler om en professor som beskyldes for å være rasist, og så kommer det fram at han selv er dels svart.
Stephen Pinker: «Blank Slate» —Dette var ei bok som forandret meg, og som var utgangspunktet for «Hjernevask». Jeg var flasket opp på den uuttalte kunnskapen i de mykere vitenskapene, og tenkte at det ikke fantes noen menneskelig natur eller essens, at mennesket var formbart. Pinker imøtegikk tanken om at menneskene er blanke ark. Det viste seg at de jeg hadde mistrodd, kanskje hadde rett, at de slemme var snille, og det begeistret meg. Pinker tvang meg til å skifte ut skuffene i kommoden.
Leser akkurat nå
Jonathan Franzen: «Freedom». —Jeg leser litt nå og da, og synes den virker veldig bra. Jeg likte Franzens forrige, «Korrigeringer», veldig godt da den kom. Han ser undertonene i alt. Og han er så presis i observasjonene sine.Boka jeg vil brenne
Boka jeg vil brenne
«The New Encyclopedia of stage hypnotism» —Skal du brenne bøker, spør Helle. Far beroliger: —Jeg kan godt fjerne denne, fordi den var bortkasta penger. Vi hadde store planer om å ta over hypnosemarkedet fra Torgrim Holte. Det er bisart å se hypnose på nært hold, jeg har ledd meg skakk av det. Jeg fikk i alle fall med meg at trikset er å se folk i øynene og ikke gjøre det samtidig. Men jeg lærte det aldri.
«Jeg stod utenfor og så og så».
I romanen «16.07.41» beskriver Dag Solstad, en av Eias yndlingsforfattere, hvordan han flakker Sandefjord rundt på jakt etter en gjenforeningsfest. Langt om lenge ser han gamle klassekamerater skåle bak vinduene i en leilighet han selv har bodd i. Han står utenfor på fortauet og veiver og vinker, men de ser ham ikke.
Selv er Harald Eia (44) i øyeblikket definitivt innenfor. Han sitter ved sitt eget kjøkkenbord, i ei varm, hvit stue, omringet av sausete servise og restene av det han omtaler som sin egen kokekunst. Datteren Liv på tretten ville valgt andre ord.
- Du kjøpte jo kjøttkakene ferdig.
Men kokkefar er også komiker. Og som sådan har han stått på noen fortau i livet og sett opp mot opplyste vinduer.
- Den ideelle situasjon for en komiker er å være en outsider og ville inn. Da oppstår det noe morsomt og interessant.
I bokhylla finnes bøker av presise komikere som Matt Groening og Jon Stewart. Larry David er en annen intens, nervøs observatør som Eia beundrer. Og altså Solstad.
- Solstad er hyperbevisst. Han har en utrolig følsomhet for sosiale spill, og en varhet overfor andres blikk.
Eia nærer likevel et ønske om at Solstads hovedpersoner skal komme seg mer ut.
- Jeg drømmer om at de skal gå inn i på et kjøpesenter eller bli med i idrettslaget. Dra til Syden! Når Solstad setter seg på toget og tar med det der blikket sitt på en reise, blir det gøyere med en gang.
Datteren Helle på ni år pruster inn døra som et lite kaos av skjerf og skolesekk. Pappa gjør igjen oppmerksom på at han har laget middag.
- Du kan se om du liker det. Det er noe risgreier der.
- Risgreier?
Skepsisen drypper fra Helles stemme.
- Øh, ja. Kanskje du kan ta ketchup på.
Mens Helle undersøker kjøttkakene, forteller faren at han foretrekker at forfattere bruker skråblikket sitt på sosiale situasjoner framfor å synke innover i seg selv.
- Det er ikke vanskelig å lage en stabeis. Hamlet er en sånn følsom, ærekjær type, det er han som driver Shakespeares drama mot tragedien. Når jeg leser Philip Roth, derimot, er tragedien på samfunnsnivå. Hva skjer når omstendighetene endres, når et nabolag forandres med nye etniske grupper, når nye økonomiske klasser tar over? Det er noe gresk over det, det er gudene som driver det hele mot undergangen. Jeg foretrekker historier der hovedpersonene ikke er helt ko-ko. Fillern, jeg begynner å få lange negler. Er det litt ekkelt på en mann?
I tv-serien «Hjernevask» lot Eia norske kjønnsforskere komme til kort i beste sendetid. Hans egen reise, fra filosofi, som han først studerte, via sosiologi, som han tok hovedfag i, til de harde realfagene, kan følges i bokhyllene. Der står ennå hans gamle helt Pierre Bourdieu.
- Bourdieu påviste sammenhengen mellom livsstil og tenkemåte. Jeg hadde lagt merke til at ingen filosofer gikk i fargerike klær, og at suksess i næringslivet så ut til å gå hånd i hånd med en forkjærlighet for lettfattelig kultur. Bourdieu viste hvordan alt hang sammen. Hva folk spiste og hvor de reiste, gjenspeilte dypere mønstre.
Men så kom en krushodet evolusjonspsykolog ved navn Steven Pinker og fikk Eia til å revurdere alt. Også hans bøker er hjertelig til stede.
- Plutselig forsto jeg meg selv mye bedre. Jeg hadde lenge irritert meg over at det var mange som nådde opp i universitetssystemet som ikke var særlig fremragende rent intellektuelt, men som surfet av gårde på en innforstått bølge. Det er en knirkete måte å være på. Med «Hjernevask» ville jeg gjøre noe med min egen naive skuffelse over den manglende åpenheten i akademia. Jeg har alltid irritert meg over det knirket.
Også i Eias smak i romanskikkelser kan en viss utålmodighet spores.
- Jeg liker smarte hovedpersoner som tenker, som nevrokirurgen i Ian McEwans «Saturday». Når forfattere skriver om barn og galninger, synes jeg ofte de gjør det for lett for seg selv.
Han er ingen beundrer av intrikate plott.
- Handlingen er aldri grunnen til at jeg leser. Dan Brown får meg kanskje til å skvette, men jeg klarer ikke å la meg imponere av det. Det høres kanskje snobbete ut, men det er helt oppriktig.
Nei, når Harald Eia skal koble av, setter han seg i den grå sofaen han nå sitter, med datteren Helle og strikketøyet hennes i armkroken, og leser om blod og død og frostbitt på slagmarkene under 2. verdenskrig.
- Thomas Seltzer sa en gang at ingenting roer nervene som å lese om Østfronten. Jeg har en slags hunger etter å lese om disse slagene, og logistikken rundt dem. Jeg blir vekselvis blodtørstig og trist. Men jeg kan ikke annet enn å bli fascinert av ei tid da de beste hodene styrte krigen, og av hvordan de manøvrerte mot hverandre.
Stemmen til Liv høres fra jenterommet. Hun synger lavt, spiller keyboard til. Helle strikker et skjerf med røde, rosa og blå striper til faren. Men er litt bekymret.
- Kommer du til å ha det på deg?
- Selvsagt, sier Eia.
- Men tenk når du går på byen, og de erter deg fordi du går med rosa og rødt samtidig?
- Det må de bare gjøre.
- Men tenk om Obama sier at ingen har lov til å gå med rosa og rødt?
- Det bryr jeg meg ikke om.
Om det står noen utenfor og kikker inn akkurat i dette øyeblikket, ser de en scene av ren, skjær normalitet, en enhet av sofa og far og datter. Harald Eia selv sier det slik:
- Du vet, jeg kunne aldri vært en romanfigur. Jeg er altfor pragmatisk. Sett meg i en hvilken som helst kinkig situasjon. Jeg ville vridd meg ut av det. •
imh@dagbladet.no
I romanen «16.07.41» beskriver Dag Solstad, en av Eias yndlingsforfattere, hvordan han flakker Sandefjord rundt på jakt etter en gjenforeningsfest. Langt om lenge ser han gamle klassekamerater skåle bak vinduene i en leilighet han selv har bodd i. Han står utenfor på fortauet og veiver og vinker, men de ser ham ikke.
Selv er Harald Eia (44) i øyeblikket definitivt innenfor. Han sitter ved sitt eget kjøkkenbord, i ei varm, hvit stue, omringet av sausete servise og restene av det han omtaler som sin egen kokekunst. Datteren Liv på tretten ville valgt andre ord.
- Du kjøpte jo kjøttkakene ferdig.
Men kokkefar er også komiker. Og som sådan har han stått på noen fortau i livet og sett opp mot opplyste vinduer.
- Den ideelle situasjon for en komiker er å være en outsider og ville inn. Da oppstår det noe morsomt og interessant.
I bokhylla finnes bøker av presise komikere som Matt Groening og Jon Stewart. Larry David er en annen intens, nervøs observatør som Eia beundrer. Og altså Solstad.
- Solstad er hyperbevisst. Han har en utrolig følsomhet for sosiale spill, og en varhet overfor andres blikk.
Eia nærer likevel et ønske om at Solstads hovedpersoner skal komme seg mer ut.
- Jeg drømmer om at de skal gå inn i på et kjøpesenter eller bli med i idrettslaget. Dra til Syden! Når Solstad setter seg på toget og tar med det der blikket sitt på en reise, blir det gøyere med en gang.
Datteren Helle på ni år pruster inn døra som et lite kaos av skjerf og skolesekk. Pappa gjør igjen oppmerksom på at han har laget middag.
- Du kan se om du liker det. Det er noe risgreier der.
- Risgreier?
Skepsisen drypper fra Helles stemme.
- Øh, ja. Kanskje du kan ta ketchup på.
Mens Helle undersøker kjøttkakene, forteller faren at han foretrekker at forfattere bruker skråblikket sitt på sosiale situasjoner framfor å synke innover i seg selv.
- Det er ikke vanskelig å lage en stabeis. Hamlet er en sånn følsom, ærekjær type, det er han som driver Shakespeares drama mot tragedien. Når jeg leser Philip Roth, derimot, er tragedien på samfunnsnivå. Hva skjer når omstendighetene endres, når et nabolag forandres med nye etniske grupper, når nye økonomiske klasser tar over? Det er noe gresk over det, det er gudene som driver det hele mot undergangen. Jeg foretrekker historier der hovedpersonene ikke er helt ko-ko. Fillern, jeg begynner å få lange negler. Er det litt ekkelt på en mann?
I tv-serien «Hjernevask» lot Eia norske kjønnsforskere komme til kort i beste sendetid. Hans egen reise, fra filosofi, som han først studerte, via sosiologi, som han tok hovedfag i, til de harde realfagene, kan følges i bokhyllene. Der står ennå hans gamle helt Pierre Bourdieu.
- Bourdieu påviste sammenhengen mellom livsstil og tenkemåte. Jeg hadde lagt merke til at ingen filosofer gikk i fargerike klær, og at suksess i næringslivet så ut til å gå hånd i hånd med en forkjærlighet for lettfattelig kultur. Bourdieu viste hvordan alt hang sammen. Hva folk spiste og hvor de reiste, gjenspeilte dypere mønstre.
Men så kom en krushodet evolusjonspsykolog ved navn Steven Pinker og fikk Eia til å revurdere alt. Også hans bøker er hjertelig til stede.
- Plutselig forsto jeg meg selv mye bedre. Jeg hadde lenge irritert meg over at det var mange som nådde opp i universitetssystemet som ikke var særlig fremragende rent intellektuelt, men som surfet av gårde på en innforstått bølge. Det er en knirkete måte å være på. Med «Hjernevask» ville jeg gjøre noe med min egen naive skuffelse over den manglende åpenheten i akademia. Jeg har alltid irritert meg over det knirket.
Også i Eias smak i romanskikkelser kan en viss utålmodighet spores.
- Jeg liker smarte hovedpersoner som tenker, som nevrokirurgen i Ian McEwans «Saturday». Når forfattere skriver om barn og galninger, synes jeg ofte de gjør det for lett for seg selv.
Han er ingen beundrer av intrikate plott.
- Handlingen er aldri grunnen til at jeg leser. Dan Brown får meg kanskje til å skvette, men jeg klarer ikke å la meg imponere av det. Det høres kanskje snobbete ut, men det er helt oppriktig.
Nei, når Harald Eia skal koble av, setter han seg i den grå sofaen han nå sitter, med datteren Helle og strikketøyet hennes i armkroken, og leser om blod og død og frostbitt på slagmarkene under 2. verdenskrig.
- Thomas Seltzer sa en gang at ingenting roer nervene som å lese om Østfronten. Jeg har en slags hunger etter å lese om disse slagene, og logistikken rundt dem. Jeg blir vekselvis blodtørstig og trist. Men jeg kan ikke annet enn å bli fascinert av ei tid da de beste hodene styrte krigen, og av hvordan de manøvrerte mot hverandre.
Stemmen til Liv høres fra jenterommet. Hun synger lavt, spiller keyboard til. Helle strikker et skjerf med røde, rosa og blå striper til faren. Men er litt bekymret.
- Kommer du til å ha det på deg?
- Selvsagt, sier Eia.
- Men tenk når du går på byen, og de erter deg fordi du går med rosa og rødt samtidig?
- Det må de bare gjøre.
- Men tenk om Obama sier at ingen har lov til å gå med rosa og rødt?
- Det bryr jeg meg ikke om.
Om det står noen utenfor og kikker inn akkurat i dette øyeblikket, ser de en scene av ren, skjær normalitet, en enhet av sofa og far og datter. Harald Eia selv sier det slik:
- Du vet, jeg kunne aldri vært en romanfigur. Jeg er altfor pragmatisk. Sett meg i en hvilken som helst kinkig situasjon. Jeg ville vridd meg ut av det. •
imh@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen