- Alt jeg har gjort i mitt liv, handler om forbrytelser.

Leif GW Persson har valgt den smarteste forkledningen av dem alle. På utsiden virker han trett. Aldrende.

Langsom. Men på innsiden av topplokket kan vi avsløre at tingene beveger seg i en foruroligende høy hastighet. Ingen levende forfatter selger mer krim enn GW i Sverige for tida. Nå invaderer han Norge. Dette er hans fjerde bok på norsk, og han har allerede solgt 100 000 av de forrige. Hans niende roman, «Den døende detektiven», ble nylig kåret til årets beste svenske krim. Den kommer på norsk i mai neste år.

- Kriminalitet er min store interesse. Og det har gått ut over mange ting. Som familien og sånt.

Professor i kriminologi. Superkjendis. Systemrefser. Matmisbruker. Far til seks, og tre løfter om evig troskap bak seg. De var alle oppriktig ment i gjerningsøyeblikket, men det tredje og nåværende, sverger han også blir det siste.

- Mine barn, jeg traff dem ikke så mye som jeg burde gjort, fordi jeg satt med papirer i stedet. Jeg spurte om de er sure på meg. Men det er de ikke, sier de.

Ordene kverner langsomt ut av kjevene på ham.

- Er du blitt en bedre ektemann også?

- Ja, det vil jeg påstå. Da jeg var yngre var jeg mye ute på puber. Traff mange kvinner. Nå sitter jeg mest hjemme og skriver.

Skrivestuen hans midt i Stockholm er langt fra prangende, men sladrer likevel om en mann som tjener mer enn han noensinne vil klare å bruke. En mannehule der inventaret er så matchende at det ser ut som noen kjøpte alt samlet, på én dag.

- Jeg har også skrevet 30-40 forskningsrapporter i kriminologi. Ikke en kjeft leser dem. Selv ikke de som burde lese dem. Men romanene leser de. Og det kjennes jo litt merkelig. Faktisk.

Tv-programmet hans «Veckans brott» på SVT samler en million seere hver tirsdag. Det er Stockholms svar på CSI. Ingen flatterende lyssetting eller avansert nanoteknologi, bare GW som ser ut som han akkurat har stått opp, som lener seg tungt over pulten og sånn helt i det stille og uten store sprell løser uoppklarte drap som svensk politi tidligere har gitt opp. Ett etter ett.

- I tillegg har jeg en jobb å passe som politiekspert. Og så skriver jeg i avisa Expressen. Så dette med romanene er min hobby. Ni totalt. Min siste kom i august og har ligget på topplistene siden.

- Sover du?

- I omganger. Fem timer hver natt, og så noen timer på dagen.

Det har vært spekulert i hvor stor likhet han har med en av sine hovedpersoner, Evert Bäckstrøm. En kjepphøy, ufyselig tjukkas som konsekvent omtaler resten av politikorpset som flatbankere, sotrør og udugelige rumperyttere.

- Om jeg ligner? Bäckstrøm er jo et ufyselig menneske. Dessverre representerer han en ganske vanlig type politifolk, som lever i kraft av sine fordommer.

30 års fartstid i politiet har forsynt GW med materiale nok til et helt bibliotek. Som i 1977, da han bekreftet overfor en journalist at daværende justisminister Lennart Geijer løp etter prostituerte. Du kan selv tenke deg rabalderet som fulgte. GW fikk for første, men ikke siste gang, sparken hos Rikspolisstyrelsen. Sin nyvunne fritid brukte han på å skrive sin første roman, «Grisefesten», som tilfeldigvis handler om en justisminister med svakhet for lettkledde jenter som tar betalt.

- Du har sagt at politiet er overbyråkratisert, rasistisk og kvinneundertrykkende?

- Ja, men det er blitt noe bedre de siste årene.

Flere kvinner og innvandrere i korpset presser bort de undertrykkende holdningene. Jeg sier ikke at det er bra. Bare bedre.

- Kranglene med ledelsen er velkjent, men hvorfor synes fagforeningen du er slitsom?

- Ingen synes jeg er slitsom. Bare de jeg er i konflikt med.

- De sier du var lat?

- Skitprat, for faen. Jeg er det minst late mennesket i dette landet. Fagforeningen vil heller være en organisasjon for medlemmene, og ikke for medborgerne. Jeg har lenge vært i kamp med dem.

Så han ble forsøkt eliminert fra Rikspolisstyrelsen. Ingen forskningsmidler eller medhjelpere. Nei på alle søknader. For to år siden sa han opp selv og skrev om oppsigelsen i avisspalta si. Da skjedde det uventede. Justisminister Beatrice Ask, som GW kjærlig omtaler som «Bea», tok noen telefoner. Vips, så hadde han ikke bare jobb, men fullmakter. Han er igjen ansatt i Rikspolisstyrelsen, og nå foretar han inspeksjoner og kommer med «en jævla masse forslag om hvordan virksomheten kan forbedres». Stakkars fagforening. Daglige øvelser i besinnelse og irritasjonskontroll.

- Du har mektige venner?

- Riktig. Jeg kjenner alle, og jakter med kongen. Jeg er et av landets mest kjente mennesker, sier han tørt.

Hans noe rufsete framtoning, og årelange systemkritikk, kan forlede deg til å tro at han står i opposisjon til etablissementet. Å nei. GW er i aller høyeste grad en del av det. På fornavn med ministrene, og «tjena, tjena» til kultureliten.

- Var du på kongens berømte nakenfester?

- Jeg var aldri invitert på dem. Jeg synes kongen er en hyggelig og ordentlig person, men mange av hans venner er ganske utsvevende personer.

- Utsvevende?

- Sånne partykonger. Menn på min alder som fremdeles oppfører seg som barn. Men for å gå tilbake til spørsmålet: Sverige er et så lite land. Etablissementet består kanskje av tusen personer. Det er klart jeg kjenner alle.

Hver mandag lader han medisinboksen. Omtrent hundre piller fordelt ut over uka, tre doser daglig. Tabletter som stabiliserer hjerterytmen, blodfortynnende, blodtrykkssenkende. Det er enklere å si hva han ikke tar.

- Tablettene holder liv i meg. Jeg vil likevel påstå jeg er ved godt mot.

- Er du redd for å dø?

- Ja, det er klart. Det er alle mennesker. Jeg har også vært veldig nære, flere ganger.

- Misbruker eller nyter du mat?

- Jeg vet bare en ting, og det er at jeg spiser altfor mye. Nå skal jeg slanke meg litt.

- Er det kjedelig?

- Ja, for faen. En gang gikk jeg ned femti kilo. På mitt feiteste veide jeg 160. Nå er jeg tjuefem kilo unna min matchvekt, som er nitti. Mat er det verste misbruket som finnes. Man kan holde seg unna alkohol, men mat må man ha for å overleve.

Han tenker. Bare lyden av et godt fylt vinskap, som fullstendig har erstattet kjøleskapet, surrer fra kjøkkenet.

- På den andre siden drikker jeg for mye. Jeg pleier å slutte på nyttårsaften og holde pause fram til midtsommer. Da raser kiloene av. Men det største problemet er at jeg da får sånn arbeidslyst. Man blir så jævla pigg når man er edru. Jeg jobber som en idiot. Så da må jeg begynne å drikke igjen, bare for å få ro i hodet.

Det kan være vanskelig å forestille seg at GW har vært barn en gang. Men hans mor insisterer på at det var tilfelle. Og interessefeltet? Nøyaktig det samme som nå. Lille GW leste Sherlock Holmes og Kalle Blomkvist til han ble beordret i seng, der han drømte om å kunne livnære seg av lidenskapen. Det har vist seg å gå aldeles utmerket.

- Drapene vi leser om, forekommer nesten aldri i virkeligheten. Jeg har jobbet et helt liv med ordentlige mordere, men har bare truffet to-tre seriemordere. Han ene jobbet på sykehus og helte vaskemiddel i gamlingene. En annen var alkoholiker, slo kompisene i hjel og tente på. Men ingen jeg har møtt, dreper unge, blonde kvinner med midtskill. De finnes ikke.

- Du har sagt du vil jobbe til døden?

- Absolutt.

- Har du ingen drøm om pensjon?

- Pensjon? Ha! Det ville tatt livet av meg på en måned.