Marilyn Monroes egne dikt i sensasjonell bok.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Lesehest: Marilyn foran bokhylla. Hun omga seg med både bøker og forfattere, og var gift noen år med dramatikeren Arthur Miller. Foto: forlaget.
Marilyn Monroe
Født Norma Jeane Mortenson, døpt Norma Jeane Baker, 1. juni 1926, død 5. august 1962.
Tilbragte mesteparten av barndommen i fosterhjem. Skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent, modell og sexsymbol.
Gift tre ganger Begynte å bruke scenenavnet Marilyn Monroe i 1946, men skiftet lovlig navn først i 1956.
Vant Golden Globe for sin rolle i filmen «Noen har det hett»
I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Samme år ble hun kåret til «Århundrets mest sexy kvinne» av People Magazine.
Tilbragte mesteparten av barndommen i fosterhjem. Skuespillerinne, sangerinne, filmprodusent, modell og sexsymbol.
Gift tre ganger Begynte å bruke scenenavnet Marilyn Monroe i 1946, men skiftet lovlig navn først i 1956.
Vant Golden Globe for sin rolle i filmen «Noen har det hett»
I 1999 ble hun kåret til tidenes sjette største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Samme år ble hun kåret til «Århundrets mest sexy kvinne» av People Magazine.
jeg vil være så følsom som jeg er - uden at skamme mig over det.
Marilyn Monroe
Kjent positur Her er Marilyn Monroe i en av sine mest kjente positurer.
Usikker: Monroe var redd for å ikke bli seriøst som skuespiller. Det kommer fram i dagboksnotatene. Foto: Forlaget.
Alene!!!!!!
Jeg er alene - jeg er altid
alene, lige meget hvad
---
Der er intet at frygte
ud over frygten selv
Hvad tror jeg på
hvad er sandhed
Jeg tror på mig selv endda på mine
sarteste urørlige følelser
når alt kommer til er alting
urørligt
min mest kostbare væske må
aldrig spildes
livskraft
det er alt sammen mine følelser
lige meget hvad
Min følelse svulmer bare ikke til ord -
Kvinnen bak disse ordene er Marilyn Monroe. Hun skrev dem tidlig på 1950-tallet. At hun skrev et og annet dikt har vært kjent, men at hun etterlot seg skriftlige budskap nok til å fylle to pappkartonger, er blitt en liten sensasjon. Dikt, brev, dagboknotater, matoppskrifter, handlelister. Følsomme betroelser om kjærlighetsforhold og ekteskap, frykten for å miste grepet om tilværelsen og marerittet hun opplevde som offer for overgrep og som psykiatrisk pasient. Skriverier om drømmen om å bli en virkelig stor skuespillerinne.
Alt hun noterte ned, er nå blitt til Marilyn Monroes samlede verker, utgitt i ett bind. Boka er oversatt til dansk, med tittelen «Fragmenter - digte, personlige notater og breve».
Her finnes alle tekstene, avbildet i faksimile etter originalen slik Marilyn Monroe førte dem ned.
Maskinskrevne ark, med rifter og feilslag. Notater med overstrykninger, drodlerier og tilføyelser. Dikt skrevet på brevpapir med logoer fra kjente hoteller som Waldorf-Astoria og Beverly Hills Hotel.
Da hun døde i 1962, testamenterte Marilyn Monroe alt hun eide til den legendariske pedagogen Lee Strasberg, mannen som startet Actors Studio i New York. Strasberg var nærmest en farsskikkelse for den farløse Marilyn. Han underviste flere av 1950-tallets store skuespillere, som Marlon Brando, James Dean, Montgomery Clift og Paul Newman, og lærte de unge talentene å ta ut sitt eget følelsesliv, episoder de hadde erfart, og bruke dem aktivt til å gi liv og drama til rollene sine.
Strasberg var dypt imponert over Monroe: «Jeg har jobbet med hundrevis av skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando og nummer to er Marilyn Monroe», har han sagt.
I 1982 døde Strasberg. Uten å ha gått igjennom de to litterært sett eksplosive pappeskene fra Monroe. Det ble hans tredje kone Anna som fant notatene, flere år etter at hun ble enke. Tidligere har hun auksjonert bort Marilyn Monroe-effekter for 13,4 millioner dollar, til inntekt for The Lee Strasberg Theatre & Film Institute i New York. Nå bestemte hun at alle Marilyns notater skulle slippes fri, og gis ut over hele kloden.
Boka åpner en ny port inn til Marilyn Monroe både for fans og biografer. Hun betrodde seg til de blanke arkene, røpte sin fortvilelse til fortrolige venner. Boka viser et annet menneske enn den vi kjenner fra lerretet og fra de rundt 600 store og små, mer eller mindre seriøse bøkene som er skrevet om henne etter at hun døde.
Som en platinablond orkan virvlet Marilyn Monroe gjennom berømmelsens forunderlige univers, i løpet av femten år. Så en dag forsvant hun bare, like brått som hun var kommet, funnet død, liggende i en seng i Beverly Hills, med telefonrøret i den ene hånda som et siste rop til en verden hun aldri følte seg forstått i.
Fra en oppvekst i et strengt religiøst fosterhjem til en karriere i filmens verden av glamour, champagne og intriger: Marilyn Monroes liv ble et tilsynelatende oppfylt askepott-eventyr. Men bak alle hennes brede, strålende smil og utfordrende positurer hvilte depresjon og angst for livet som en dyp skygge.
Hun var blitt seksuelt misbrukt som barn. Gjennom hele karrieren fryktet hun å bli oppfattet som en «dum blondine» av regissører, medskuespillere, presse og publikum. Hun kjempet for å bli en seriøs skuespiller, for å få bedre roller. Hennes største drøm var å spille seg igjennom William Shakespeares samlede verker, fra Julie til Lady Macbeth. Hennes sex-appeal sto i veien for hennes ambisjoner i stedet for å fremme dem.
Marilyn ønsket å utvikle seg gjennom litteraturen, som en motsats til det overflatiske stjernelivet. Dette kom til uttrykk på flere måter. Hun var en ivrig leser, og «Fragmenter» er fylt med bilder av en lesende Marilyn. Ved flere anledninger fulgte hun universitetskurs i litteratur og historie. Hun kastet seg med glupende appetitt over Dostojevski og Walt Whitman, Marcel Proust og James Joyce. Hun leste Sigmund Freuds brev, og pløyde seg gjennom Rudolf Steiners selvbiografi. Utad vakte det først og fremst oppsikt at hun for eksempel var midtsidepike i tidenes første nummer av Playboy, i november 1953, naken og utstrakt mot en bakgrunn av rød fløyel.
Malerkunsten opptok henne også, fra Botticelli til Goya. Selv inspirerte hun kunstnere som Salvador Dali, Andy Warhol og Edvard Hopper. Hun ble kjent med forfattere som Truman Capote, Edith Sitwell, Carl Sandburg, Carson McCullers og Karen Blixen. Hun giftet seg med forfatteren Arthur Miller.
Blant forfattere som har utgitt fascinerte bøker om henne, finner vi Norman Mailer og Joyce Carol Oates. Den chilenske poeten Ernesto Cardenal har skrevet et dikt til hennes ære.
Selv hadde hun et bibliotek som rommet 400 bøker. I et av de siste intervjuene hun ga, sier hun: «Jeg elsker poesi og diktere.»
Hjælp, hjælp
Hjælp
Jeg mærker livet komme nærmere
når alt, jeg ønsker
er at dø
Skrig -
Du begynte og endte i luften
men hvor var midten?
(Fra 1958)
Livet hennes er som fiksjon i seg selv. I 1955 skriver hun at hun har hatt «meget stærke seksuelle følelser lige siden jeg var lille». Hun giftet seg tre ganger, og hvert av ekteskapene er varianter av den amerikanske drømmen. Bare 16 år gammel ble hun gift med nabogutten, sjømannen Jimmy Dougherty. Ekteskapet varte i fire år. De første linjene i «Fragmenter» er fra 1943: «Mit forhold til ham var i bund og grund utrygt lige fra den allerførste nat, jeg tilbragte alene sammen med ham.»
I 1954 giftet hun seg med hele USAs drømmeprins, baseball-helten Joe DiMaggio. Ekteskapet varte bare i noen få måneder. To år seinere ble en av amerikansk teaters store diktere, Arthur Miller, hennes ektemann.
min elskede sover ved siden af mig -
i det svage lys - jeg kan se hans mandige kæbe
slappe af - og munden fra hans
barndom vender tilbage
med en enda blidere blidhed
dens følsomhed skælver
i stillheden
hans øjne må have kigget
undrende ud fra den lille
drengs hule - når det, han ikke forstod -
blev glemt
men vil han se sådan ud, når han er død
åh, uudholdelige tanke, uundgåelig
hellere ville jeg have, at hans kærlighed døde
end/eller han selv?
(1956)
Heller ikke dette ekteskapet fungerte. I 1958 skriver hun om deres felles hjem: «Jeg tror at jeg hader at være her, fordi her ikke længere er nogen kærlighed.»
Et dikt fra 1956 handler om manglende tillit til eget følelsesliv:
Jeg tror, at jeg altid har været
dybt skræmt ved tanken om at være nogens
kone
eftersom jeg ved fra livet
at man ikke kan elske en anden
nogensinde, faktisk.
Rundt 30 filmer spilte Marilyn Monroe i fra 1947 til 1962. Hun hadde alt fra statistroller til kompliserte karakterer.
I 1950 imponerte hun i «Asfaltjungelen» og «Alt om Eva». Etter hvert ble hennes blonde framtoning og naive, men sensuelle ungpikestemme det viktigste i flere av filmene.
«Jeg har opdaget, at opriktighed og det at prøve at være så ligetil eller direkte, som jeg (muligvis) gerne ville være, ofte bliver opfattet som ren og skær dumhed».
Marilyn Monroe gjorde en høyst respektert innsats i filmer som «Niagara» (1953), «Bus Stop» (1956), «Noen har det hett» (1959) og ikke minst i John Hustons «Uten feste» («The Misfits») fra 1962, bygd på Arthur Millers manus, den siste filmen hun fullførte. I et av sine notater skriver hun: «jeg vil være så følsom som jeg er - uden at skamme mig over det». Men under filmopptak slet Marilyn Monroe i økende grad med å virkeliggjøre sine ambisjoner. Dette gir hun uttrykk for i en tekst som dette, fra tidlig 1950-tall:
Frygt for at give mig de nye replikker
måske er jeg ikke i stand til at lære dem
måske vil jeg lave feil
folk vil enten tænke, at jeg ikke er
god, eller le og nedgøre mig eller tro,
at jeg ikke kan spille skuespil.
Kvinder så strenge og kritiske ud -
uvenlige og kolde i alminnelighed
bange for, at instruktøren vil synes,
at jeg ikke er noget værd
husker dengang jeg ikke
kunne noget som helst.
Så jeg prøver at bygge mig selv op
med tanken om, at jeg har gjort noget
riktigt, som enda var
godt, og at jeg har haft øyeblikke, der var
fremragende, men det dårlige er
tungere at bære rundt på
og føle ingen sikkerhed
deprimeret skør
Etter hvert ble Marilyn Monroes rykte mer og mer frynsete hva filminnspilling angikk. Ikke minst gjaldt dette hennes upålitelighet i forhold til frammøte og innlæring av replikker. Sommeren før hun døde, fikk hun sparken under arbeidet med «Something's Got To Give». Hvordan opplevde hun dette selv?
«Jeg er rastløs og nervøs og distræt og urolig - for et par minutter siden var jeg lige ved at smide et sølvfad - hen på et mørkt sted i filmstudioet - men jeg vidste godt, at jeg ikke kunne tillade mig at lade noget af det, jeg virkelig følte, slippe ud, faktisk turde jeg slet ikke, fordi jeg måske ikke vilde stoppe dér. Lige inden kastede jeg så godt som hele min frokost op. Jeg er træt. Jeg prøver at finde en måde at spille denne rolle på. Jeg er deprimeret over hele mit liv så langt tilbage, som jeg husker - Hvordan kan jeg spille sådan en munter, ung, håbefuld pige?»
Fortsatt er hennes endelikt innhyllet i mystikk.
Teoriene om hva som skjedde før hun døde av en overdose, spenner fra selvmord til mord via uhell og konspirasjoner av genuint, amerikansk format. Brødrene John F. og Robert Kennedy, landets president og justisminister, er begge blandet inn i disse teoriene. Sistnevnte skal til og med ha oppsøkt Marilyn den dagen hun døde, og presidentens svoger, skuespilleren Peter Lawford, skal ha ryddet hjemmet hennes for avslørende dokumenter før politiet ble varslet om at USAs største, kvinnelige ikon ikke lenger var i live.
Var Marilyn i ferd med å avløre sine forhold til de mektige skikkelsene? Visste hun for mye? Var CIA involvert? Spaltemetre, bindsterke verk og dokumentarfilmer omhandler hennes siste dager. Mysteriet er like uløst.
Hun følte seg fanget i en felle. «Jeg har ikke haft Tillid til Livet/det vil sige virkeligheden - hvad/det så er eller hvad der end sker», skrev hun i 1955.
Man kunne fable om lykken, men kunne man ha tillit til den? For poeten Marilyn innebar tilværelsen krefter som på samme tid trakk henne ned og heiste henne opp.
Liv -
Jeg er begge dine retninger
På en eller annen måde bliver jeg hængende
oftest nedad
men stærk som et spindelvæv i
vinden - jeg lever mest i den kolde, glitrende frost.
Men mine perletrukne stråler bærer farver jeg har
set i et maleri - å liv, de
har snydt dig
Samtlige sitater i teksten er hentet fra den danske utgaven av boka «Fragmenter - digte, personlige notater, breve» (C&K Forlag, København), gjendiktet av Anne Marie Petersen og Karsten Nielsen.
Jeg er alene - jeg er altid
alene, lige meget hvad
---
Der er intet at frygte
ud over frygten selv
Hvad tror jeg på
hvad er sandhed
Jeg tror på mig selv endda på mine
sarteste urørlige følelser
når alt kommer til er alting
urørligt
min mest kostbare væske må
aldrig spildes
livskraft
det er alt sammen mine følelser
lige meget hvad
Min følelse svulmer bare ikke til ord -
Kvinnen bak disse ordene er Marilyn Monroe. Hun skrev dem tidlig på 1950-tallet. At hun skrev et og annet dikt har vært kjent, men at hun etterlot seg skriftlige budskap nok til å fylle to pappkartonger, er blitt en liten sensasjon. Dikt, brev, dagboknotater, matoppskrifter, handlelister. Følsomme betroelser om kjærlighetsforhold og ekteskap, frykten for å miste grepet om tilværelsen og marerittet hun opplevde som offer for overgrep og som psykiatrisk pasient. Skriverier om drømmen om å bli en virkelig stor skuespillerinne.
Alt hun noterte ned, er nå blitt til Marilyn Monroes samlede verker, utgitt i ett bind. Boka er oversatt til dansk, med tittelen «Fragmenter - digte, personlige notater og breve».
Her finnes alle tekstene, avbildet i faksimile etter originalen slik Marilyn Monroe førte dem ned.
Maskinskrevne ark, med rifter og feilslag. Notater med overstrykninger, drodlerier og tilføyelser. Dikt skrevet på brevpapir med logoer fra kjente hoteller som Waldorf-Astoria og Beverly Hills Hotel.
Da hun døde i 1962, testamenterte Marilyn Monroe alt hun eide til den legendariske pedagogen Lee Strasberg, mannen som startet Actors Studio i New York. Strasberg var nærmest en farsskikkelse for den farløse Marilyn. Han underviste flere av 1950-tallets store skuespillere, som Marlon Brando, James Dean, Montgomery Clift og Paul Newman, og lærte de unge talentene å ta ut sitt eget følelsesliv, episoder de hadde erfart, og bruke dem aktivt til å gi liv og drama til rollene sine.
Strasberg var dypt imponert over Monroe: «Jeg har jobbet med hundrevis av skuespillere, og det er bare to som hever seg over alle andre. Nummer én er Marlon Brando og nummer to er Marilyn Monroe», har han sagt.
I 1982 døde Strasberg. Uten å ha gått igjennom de to litterært sett eksplosive pappeskene fra Monroe. Det ble hans tredje kone Anna som fant notatene, flere år etter at hun ble enke. Tidligere har hun auksjonert bort Marilyn Monroe-effekter for 13,4 millioner dollar, til inntekt for The Lee Strasberg Theatre & Film Institute i New York. Nå bestemte hun at alle Marilyns notater skulle slippes fri, og gis ut over hele kloden.
Boka åpner en ny port inn til Marilyn Monroe både for fans og biografer. Hun betrodde seg til de blanke arkene, røpte sin fortvilelse til fortrolige venner. Boka viser et annet menneske enn den vi kjenner fra lerretet og fra de rundt 600 store og små, mer eller mindre seriøse bøkene som er skrevet om henne etter at hun døde.
Som en platinablond orkan virvlet Marilyn Monroe gjennom berømmelsens forunderlige univers, i løpet av femten år. Så en dag forsvant hun bare, like brått som hun var kommet, funnet død, liggende i en seng i Beverly Hills, med telefonrøret i den ene hånda som et siste rop til en verden hun aldri følte seg forstått i.
Fra en oppvekst i et strengt religiøst fosterhjem til en karriere i filmens verden av glamour, champagne og intriger: Marilyn Monroes liv ble et tilsynelatende oppfylt askepott-eventyr. Men bak alle hennes brede, strålende smil og utfordrende positurer hvilte depresjon og angst for livet som en dyp skygge.
Hun var blitt seksuelt misbrukt som barn. Gjennom hele karrieren fryktet hun å bli oppfattet som en «dum blondine» av regissører, medskuespillere, presse og publikum. Hun kjempet for å bli en seriøs skuespiller, for å få bedre roller. Hennes største drøm var å spille seg igjennom William Shakespeares samlede verker, fra Julie til Lady Macbeth. Hennes sex-appeal sto i veien for hennes ambisjoner i stedet for å fremme dem.
Marilyn ønsket å utvikle seg gjennom litteraturen, som en motsats til det overflatiske stjernelivet. Dette kom til uttrykk på flere måter. Hun var en ivrig leser, og «Fragmenter» er fylt med bilder av en lesende Marilyn. Ved flere anledninger fulgte hun universitetskurs i litteratur og historie. Hun kastet seg med glupende appetitt over Dostojevski og Walt Whitman, Marcel Proust og James Joyce. Hun leste Sigmund Freuds brev, og pløyde seg gjennom Rudolf Steiners selvbiografi. Utad vakte det først og fremst oppsikt at hun for eksempel var midtsidepike i tidenes første nummer av Playboy, i november 1953, naken og utstrakt mot en bakgrunn av rød fløyel.
Malerkunsten opptok henne også, fra Botticelli til Goya. Selv inspirerte hun kunstnere som Salvador Dali, Andy Warhol og Edvard Hopper. Hun ble kjent med forfattere som Truman Capote, Edith Sitwell, Carl Sandburg, Carson McCullers og Karen Blixen. Hun giftet seg med forfatteren Arthur Miller.
Blant forfattere som har utgitt fascinerte bøker om henne, finner vi Norman Mailer og Joyce Carol Oates. Den chilenske poeten Ernesto Cardenal har skrevet et dikt til hennes ære.
Selv hadde hun et bibliotek som rommet 400 bøker. I et av de siste intervjuene hun ga, sier hun: «Jeg elsker poesi og diktere.»
Hjælp, hjælp
Hjælp
Jeg mærker livet komme nærmere
når alt, jeg ønsker
er at dø
Skrig -
Du begynte og endte i luften
men hvor var midten?
(Fra 1958)
Livet hennes er som fiksjon i seg selv. I 1955 skriver hun at hun har hatt «meget stærke seksuelle følelser lige siden jeg var lille». Hun giftet seg tre ganger, og hvert av ekteskapene er varianter av den amerikanske drømmen. Bare 16 år gammel ble hun gift med nabogutten, sjømannen Jimmy Dougherty. Ekteskapet varte i fire år. De første linjene i «Fragmenter» er fra 1943: «Mit forhold til ham var i bund og grund utrygt lige fra den allerførste nat, jeg tilbragte alene sammen med ham.»
I 1954 giftet hun seg med hele USAs drømmeprins, baseball-helten Joe DiMaggio. Ekteskapet varte bare i noen få måneder. To år seinere ble en av amerikansk teaters store diktere, Arthur Miller, hennes ektemann.
min elskede sover ved siden af mig -
i det svage lys - jeg kan se hans mandige kæbe
slappe af - og munden fra hans
barndom vender tilbage
med en enda blidere blidhed
dens følsomhed skælver
i stillheden
hans øjne må have kigget
undrende ud fra den lille
drengs hule - når det, han ikke forstod -
blev glemt
men vil han se sådan ud, når han er død
åh, uudholdelige tanke, uundgåelig
hellere ville jeg have, at hans kærlighed døde
end/eller han selv?
(1956)
Heller ikke dette ekteskapet fungerte. I 1958 skriver hun om deres felles hjem: «Jeg tror at jeg hader at være her, fordi her ikke længere er nogen kærlighed.»
Et dikt fra 1956 handler om manglende tillit til eget følelsesliv:
Jeg tror, at jeg altid har været
dybt skræmt ved tanken om at være nogens
kone
eftersom jeg ved fra livet
at man ikke kan elske en anden
nogensinde, faktisk.
Rundt 30 filmer spilte Marilyn Monroe i fra 1947 til 1962. Hun hadde alt fra statistroller til kompliserte karakterer.
I 1950 imponerte hun i «Asfaltjungelen» og «Alt om Eva». Etter hvert ble hennes blonde framtoning og naive, men sensuelle ungpikestemme det viktigste i flere av filmene.
«Jeg har opdaget, at opriktighed og det at prøve at være så ligetil eller direkte, som jeg (muligvis) gerne ville være, ofte bliver opfattet som ren og skær dumhed».
Marilyn Monroe gjorde en høyst respektert innsats i filmer som «Niagara» (1953), «Bus Stop» (1956), «Noen har det hett» (1959) og ikke minst i John Hustons «Uten feste» («The Misfits») fra 1962, bygd på Arthur Millers manus, den siste filmen hun fullførte. I et av sine notater skriver hun: «jeg vil være så følsom som jeg er - uden at skamme mig over det». Men under filmopptak slet Marilyn Monroe i økende grad med å virkeliggjøre sine ambisjoner. Dette gir hun uttrykk for i en tekst som dette, fra tidlig 1950-tall:
Frygt for at give mig de nye replikker
måske er jeg ikke i stand til at lære dem
måske vil jeg lave feil
folk vil enten tænke, at jeg ikke er
god, eller le og nedgøre mig eller tro,
at jeg ikke kan spille skuespil.
Kvinder så strenge og kritiske ud -
uvenlige og kolde i alminnelighed
bange for, at instruktøren vil synes,
at jeg ikke er noget værd
husker dengang jeg ikke
kunne noget som helst.
Så jeg prøver at bygge mig selv op
med tanken om, at jeg har gjort noget
riktigt, som enda var
godt, og at jeg har haft øyeblikke, der var
fremragende, men det dårlige er
tungere at bære rundt på
og føle ingen sikkerhed
deprimeret skør
Etter hvert ble Marilyn Monroes rykte mer og mer frynsete hva filminnspilling angikk. Ikke minst gjaldt dette hennes upålitelighet i forhold til frammøte og innlæring av replikker. Sommeren før hun døde, fikk hun sparken under arbeidet med «Something's Got To Give». Hvordan opplevde hun dette selv?
«Jeg er rastløs og nervøs og distræt og urolig - for et par minutter siden var jeg lige ved at smide et sølvfad - hen på et mørkt sted i filmstudioet - men jeg vidste godt, at jeg ikke kunne tillade mig at lade noget af det, jeg virkelig følte, slippe ud, faktisk turde jeg slet ikke, fordi jeg måske ikke vilde stoppe dér. Lige inden kastede jeg så godt som hele min frokost op. Jeg er træt. Jeg prøver at finde en måde at spille denne rolle på. Jeg er deprimeret over hele mit liv så langt tilbage, som jeg husker - Hvordan kan jeg spille sådan en munter, ung, håbefuld pige?»
Fortsatt er hennes endelikt innhyllet i mystikk.
Teoriene om hva som skjedde før hun døde av en overdose, spenner fra selvmord til mord via uhell og konspirasjoner av genuint, amerikansk format. Brødrene John F. og Robert Kennedy, landets president og justisminister, er begge blandet inn i disse teoriene. Sistnevnte skal til og med ha oppsøkt Marilyn den dagen hun døde, og presidentens svoger, skuespilleren Peter Lawford, skal ha ryddet hjemmet hennes for avslørende dokumenter før politiet ble varslet om at USAs største, kvinnelige ikon ikke lenger var i live.
Var Marilyn i ferd med å avløre sine forhold til de mektige skikkelsene? Visste hun for mye? Var CIA involvert? Spaltemetre, bindsterke verk og dokumentarfilmer omhandler hennes siste dager. Mysteriet er like uløst.
Hun følte seg fanget i en felle. «Jeg har ikke haft Tillid til Livet/det vil sige virkeligheden - hvad/det så er eller hvad der end sker», skrev hun i 1955.
Man kunne fable om lykken, men kunne man ha tillit til den? For poeten Marilyn innebar tilværelsen krefter som på samme tid trakk henne ned og heiste henne opp.
Liv -
Jeg er begge dine retninger
På en eller annen måde bliver jeg hængende
oftest nedad
men stærk som et spindelvæv i
vinden - jeg lever mest i den kolde, glitrende frost.
Men mine perletrukne stråler bærer farver jeg har
set i et maleri - å liv, de
har snydt dig
Samtlige sitater i teksten er hentet fra den danske utgaven av boka «Fragmenter - digte, personlige notater, breve» (C&K Forlag, København), gjendiktet av Anne Marie Petersen og Karsten Nielsen.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen