Det er bare å si det som det er. Andre akt av Riksteatrets oppsetning av Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med Stein Winge som regissør og Liv Ullmann på scenen, som etter en utsolgt turné ble avsluttet på Nationaltheatret denne uken, er det mest rått velspilte stykke teater på norske scener i år. Etter en litt anmassende og oppskrudd første akt, der Winge går rett på galskapen fra første minutt og gjør det vanskelig å bevege seg videre, er andre akt en serie frenetiske konfrontasjoner i den skakkjørte skuespillerfamilien Tyrone. De er smertefulle å se på og umulig å ta øynene fra.

I sentrum står familiefaren, den avdankede skuespilleren James Tyrone, og den tæringssyke yngstesønnen Edmund, spilt av Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen. Det er tredje gang de to spiller far og sønn, eller en surrogatversjon av samme forhold. I Winges 2008-oppsetning av Shakespeares «Henrik IV» var de, som Falstaff og prins Hal, en dynamisk duo som i stor grad lyktes med å skinne gjennom en overlesset oppsetning. I fjor overbeviste de i filmen «Jernanger», i roller som var for små for talentet deres. I høst har de nådd et høydepunkt sammen.

Sundquist/Valheim Hagen skiller seg fra andre kjente sceneparhester som Maurstad/Foss og Maurstad/Skjønberg, kombinasjoner som begge parter entret med stor pondus og etablert publikumsappell, ved å være vokst så organisk frem, og ved å være et så tydelig mentor/elev-, far/sønn-forhold. Deres erfaring sammen og glede over å spille mot hverandre er noe av det som gjør åpningsscenen i andre akt, der de to er alene på scenen og gyver løs på hverandre i nesten tre kvarter, så forheksende.

Gjennom en varm, whiskytåket natt henter far og sønn frem alt de bærer på av sorg og bitterhet, overfor verden og hverandre. James dykker ned i forbitrelsen over at han lot seg forføre til å bli stjerne i et billig stykke boulevardteater, i stedet for den store Shakespeare-tolkeren han mener han kunne vært. Edmund veksler mellom sinnet over at gnieren James ikke vil sende ham til et skikkelig sanatorium, og hengivenheten for den sjarmerende faren, som han frykter er ugjengjeldt.

Stein Winge har i karrieren iblant blitt offer for sin egen ekspressive intensitet. «Lang dags ferd mot natt» er uforglemmelig nettopp fordi han går ned i gørra, og kjører skuespillerne til ytterpunktene av alle følelser. Dette er også magien i aktens andre store, imponerende duell, mellom Edmund og broren Jamie (Anders Baasmo Christiansen).

I sin pas-de-deux er både Sundquist og Valheim Hagen godt forankret i navet av sine roller. Derfra går eikene langt ut, til ekstremt sinne, ekstremt sårhet, ekstrem skam. Dette er teatral storslalom: Skiftene og svingningene kommer tett, og i et ubegripelig tempo. Da er det nok avgjørende at de to skuespillerne vet at de kan fyre løs med alt de har, og at den andre vil plukke det opp og sende noe hardt og godt tilbake. Det handler om tillit, men også trolig om en fryd ved å bli utfordret og virkelig brukt som skuespiller.

Pål Sverre Valheim Hagen og Bjørn Sundquist har bevist at de er norsk teaters mest spennende skuespillerduo. Nå er det bare å vente på at noen gir dem rollene som Hamlet og kong Claudius. Det er, antagelig, heldigvis, uunngåelig.