Detaljert og samvittighetsfull biografi.

Tips oss 2400

«Vennskap i storm»

  • Forfatter: Edvard Hoem
  • Forlag: Oktober
 
ANMELDELSE: Edvard Hoem fortsetter sin samvittighetsfulle og detaljerte beretning fra «Villskapens år», som tok slutt da Bjørnstjerne Bjørnson ble bofast på Aulestad i 1875.

«Vennskap i storm» er en velvalgt tittel for biografiens andre bind, for det varer ikke lenge før dikterhøvdingen får et anstrengt forhold til sine nye omgivelser — især grundtvigianeren og folkehøyskolelæreren Christopher Bruun på Vonheim.

Bjørnson er i disse årene på vei bort fra kristendommen. Han taler i sterke ordelag mot «frygtens religion», og på et møte i Vonheim 1876 reiser han seg opp og roper ut: Jeg tror ikke på den evige fortapelse!


Mange stormer


Og når Bjørnson dessuten gjør opprør mot monarkiet, embetsstanden og presteveldet generelt — blir det mange stormer.

Men, og det er viktig for Hoem å framheve, Bjørnson søker ofte forsoning etter sine vredesutbrudd.

Og han søker stadig nye venner, Europa rundt. For Bjørnson føler seg ofte ensom og isolert i Østre Gausdal, blant bøndene som han hadde idealisert i sin ungdom.

Aller mest ønsker han å bli venn med Henrik Ibsen, men begge er blitt noen nummer for store.


 

Nedlatende


Aller verst er Bjørsons nedlatende behandling av Amalie Skram etter hennes debut med «Constance Ring»:

At du gav dig til at skrive en bok har harmet mig; at du fikk lov til at gi den ut af din man, har ærgret og skuffet mig
, skrev Bjørnson midt i den opphetede kampen for likestilling mellom kjønnene.

Hoem medgir at det ikke fins noen unnskyldning for en slik handlemåte.


«Men den kom ikkje av planlagt uvilje eller likesæl forakt», skriver Hoem. Hvordan kan han vite det?

Hoem er for øvrig ikke helt på høyden når det gjelder Amalie Skram. På side 174 står det at «Ho hadde vore telegrafist på ektemannens skip.»

Det mest fatale av alle Bjørnsons brutte vennskap kommer mot slutten av biografien, i omtalen av den norske statsminister i Stockholm, Ole Richter, som ble funnet skutt på sitt kontor i 1888.

Her har Hoem åpenbar funnet nytt kildemateriale, og han konkluderer med at det var Bjørnsons offentliggjøring av et privat brev som «utløyste den kjede av hendingar som førte fram mot sjølvmordet.»


Omstendelig


Biografien befester inntrykket av en Bjørnstjerne Bjørnson som vil gjøre alt på en gang. Han er familiefar, gårdsbestyrer, foredragsholder, debattant og innimellom dikter.

Hoem refererer omstendelig for innholdet bøker som ikke lenger leses.

Er Bjørnsons kampsaker fra det moderne gjennombruddet utbrent, eller er han bare en dårligere dikter enn Ibsen og Hamsun?
Lå magien mest i mannens aura eller karisma — egenskaper som ikke overlever i ord? Eller er det bildet av en brautende, selvsikker, selvopptatt personlighet som ikke appellerer til vår tid? Kjenner vi oss bedre igjen i splittede, sårbare sjeler som Edvard Munch?

 

Drivkraften


Jeg skulle ønske at Edvard Houm underveis hadde reflektert over disse spørsmålene, som jeg tror mange stiller seg i møtet med den middelaldrende Bjørnson. Svarene kommer kanskje i tredje og siste bind.

Får vi da også en god forklaring på hva som egentlig drev Bjørnson fram i kampen mot autoritetene og «frygtens religion»?

Var det, med Hoems ord, barndommens angst for dom og straff, slik faren forkynte, han prøver å fri seg fra?

John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør