Sønnen vår er så glad i mat at andre reagerer. Bør vi reagere også?

Tips oss 2400
Jesper Juul. Foto: Jørn H. Moen

Jesper Juul. Foto: Jørn H. Moen

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

Jeg skriver til deg fordi jeg har et spørsmål som kanskje virker litt rart: Hvor mye mat er egentlig «nok»?

Jeg har fire barn, den eldste er gutt og snart 10 år.

Mange har bemerket at han spiser forferdelig mye, jeg tenkte i grunnen ikke noe over det, for vi har sunn mat her i huset, mye grønnsaker, fisk og så videre. Og jeg har alltid tenkt at barn bør få spise så mye de ønsker, så lenge det dreier seg om sunne alternativer.

Her er et eksempel så du har noe å gå ut ifra: «Georg» er 140 cm, 27 kg, ser normalt bygget ut, kanskje faktisk litt tynn. (Pappaen og jeg selv er også slanke, om det er av betydning).

En dags porsjon:

Frokost ca. kl. 8.00: 3 brødskiver med div. pålegg,

(grovt brød)

Skolemat/lunsj kl. 11.30: 3 brødskiver med div. pålegg (grovt brød)

Etter skolen kl. 14.30: En skål med gryn, (havregryn/cornflakes)

Middag ca. kl. 16.00: To porsjoner, eksempel: to store poteter, to kjøttkaker samt grønnsaker og saus og dette altså to ganger.

Kveldsmat ca. kl. 20.30: 2 brødskiver med div. pålegg. 

Vi har aldri snakket slanking i huset, aldri snakket om nei-mat og ja-mat, vi har variert kost. Moren min var den første til å bemerke «problemet». De var på buffé, og der spiste han mer enn henne og mannen, han kastet opp og sa han hadde forspist seg. Da han kom tilbake fra toalettet, satte han seg ned og spiste enda mer. 

Han har aldri vært kresen, han spiser alt, og har alltid fått skryt av voksne (de ansatte i barnehagen der han gikk, når han har vært gjest hos andre og også hjemme hos oss om vi har hatt besøk av noen).

Jeg begynte å sammenlikne når han var i bursdagsselskaper hos jevnaldrende. Der kunne 9-åringer kanskje spise to pølser, han spiste fem-seks. Da han fikk Grandiosa-pizza hos min søster, spiste han hele alene. 

Jeg har vært redd det kunne være bulimi, men han går ikke på toalettet etter måltider, og ikke har det vært prat om slike ting her i familien eller i nærmiljøet. Han er jo på ingen måte overvektig som du kan se ovenfor, men hvorfor er han alltid så sulten? Kjenner han ingen metthetsfølelse? Han spiser mellom måltidene også, epler, bananer, yoghurt.

Bør jeg begrense matinntaket på en fin måte, bare lage litt mindre og si at «oi sann, nå har vi spist opp alt så vi slapp å kaste noe i dag», slik at han ikke føler at det er på grunn av ham at det blir endringer, at han ikke føler det blir oppstyr rundt det? 

Eller bør han bare få spise og kose seg? Så lenge han ikke er overvektig, syns jeg ikke det er galt at han gjør det. Han går for tida ikke på noen aktiviteter, men er mye ute og leker og får en viss mosjon på den måten. Andre synes å bekymre seg, men selv syns jeg det er i orden, derfor spør jeg deg. Folk sier han kan bli overvektig om han får lov til å spise så mye han vil, fordi han kan utvide magesekken ved å gjøre det. De sier også at det kan være tegn på begynnende spiseforstyrrelse.

Han fungerer greit på skolen, hjemme og sammen med andre, så det virker ikke som det er noe psykisk. Men kan det være det likevel? Kan i så fall ikke komme på noe som skulle utløst dette. Han har spist mye hele livet, egentlig. Da han var baby måtte jeg gi litt melkeerstatning i tillegg til at jeg ammet, i samråd med barnelegen på helsestasjonen.

Han ble/blir liksom aldri mett. Han var overvektig som baby, men fulgte sin kurve. Rundt treårs-alderen fikk han mer normal fasong. 

Håper du kan hjelpe meg med noen svar, for jeg er redd folk skal begynne å bemerke det til ham og at det vil by på problemer. De andre tre barna spiser mer normalt, det er ikke alltid de spiser opp heller, det kommer an på om det foregår noe spennende et annet sted.

Seksåringen vår spiser en stor potet og en kjøttkake med grønnsaker og saus til middag og noen ganger orker han ikke alt på asjetten. Han er også som de to minste litt mer selektiv, han kan spise mye når vi har pannekaker og spagetti, men spiser litt mindre om vi har kylling. «Georg» sier uansett når vi setter oss ved bordet: «Nam, dette er det beste jeg vet, og dette er det lenge siden vi har hatt». Overreagerer jeg på andres kommentarer?



Jeg har tenkt litt over det siden jeg tross alt har fire selv og at alle rundt oss også har barn. Alle har favoritter og mat de ikke vil ha, de blir også mette på et tidligere tidspunkt enn en voksen. Når vi er på restaurant så får tre av barna mat fra barnemenyen, mens «Georg» får velge en rett fra hovedmenyen, likevel spiser han opp etter søsknene og ofte også meg. 

Jeg synes jo bare han er en sunn og god gutt og er sjeleglad for at han ikke er kresen. Jeg vil ikke at han skal gå sulten, så hvordan skal jeg takle dette? Det ser sikkert ut som jeg er opphengt i det siden jeg vet eksakt hva han spiser, men barnehagen han gikk i bemerket at han alltid var sulten og spurte meg om jeg kunne notere ned hva vi spiste og når, de trodde kanskje det kunne være sammensetningen av maten som gjorde at han manglet noe. 

Både barnehagen og også helsestasjonen konkluderte med at han fikk i seg alt man bør ha, og ingen forsto at han kunne være sulten når han spiste så mye. Jeg trodde det var noe forbigående siden han tross alt er i vekst, men det har jo vart så å si hele livet hans. Jeg ble ikke sendt til lege/spesialist, hadde dette vært et problem så hadde vel helsestasjonen henvist videre?

Skolen har begynt så vidt med litt matlaging på fredager, derfor tar jeg opp dette nå. Redd de andre

skal bemerke noe og at han kanskje blir lei seg for det. Det ble nemlig bemerket av en slektning i sommer, da virket han brydd.

Mvh. Matmons

SVAR

Din sønn elsker å spise. Han er sunn og frisk. Han spiser sunt. Hvis jeg var deg, ville jeg ikke bekymre meg. Det er mulig at han har spist «for mye» så lenge at magesekken hans har vennet seg til å bli stappfull før metthetsfølelsen melder seg. Det kan jo alltids korrigeres hvis det blir et helsemessig problem seinere. Det tar bare to uker med mindre porsjoner.

Vi er enige om at han ikke spiser som et A4-barn, men vær glad for det. A4-barn har det ikke lett, selv om de for tida er mest populære, eller mer presist; minst problematiserte. Grensene for det normale blir strammere og strammere. Både pedagoger og eksperter synes å være mer engasjert i å finne feil eller noe å bekymre seg for, enn å støtte opp rundt den kjensgjerning at verden, livet og barn er mangfoldige. La deg ikke mobbe - heller ikke om han blir 10 kilo «overvektig». 

En del foreldre ønsker naturlig nok å skåne barna mot kritikk fra andre barn og voksne. Hvis prisen er at man må tilpasse seg tidas snevre idealer, er den for høy. Altfor høy! Det er mye bedre å styrke sine barns selvfølelse og selvbilde, og slik styrke deres psykososiale immunforsvar, enn å bekymre seg for deres image. La andre få mene hva de vil, og snakk gjerne med sønnen din om det, men bare for å gi ham mulighet til å finne ut hva han selv mener. Han blir selvfølgelig lei seg, men det skal han nok overleve med fin stil. Det er i skjæringspunktet mellom positiv og negativ feedback at vi finner oss som mennesker, og ikke i evnen til å innrette oss etter den laveste fellesnevner.•
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør