For to dager siden, den 16. desember, ble historiens siste «Larry King Live» sendt på CNN. Etter svimlende 40000 intervjuer, er det kroken på døra for Larry King (76) - USAs populære og langtlevende talkshowvert. I løpet av karrieren har han intervjuet noen av de viktigste menneskene på kloden. Blant andre alle de sittende amerikanske presidentene siden Gerald Ford i 1977.

I sommer ble det klart at Piers Morgan (45) overtar Kings show på CNN fra januar 2011. Den skandaleomsuste britiske journalisten er kanskje mer kjent for sin arrogante opptreden enn for sine journalistiske meritter. Han er mest kjent for å ha vunnet «Celebrity Apprentice».

Millionæren Donald Trump så seg nødt til å utpeke Morgan som vinner, selv om han hadde kalt briten ondskapsfull gjennom hele serien.

- Jeg har sett at du er en ond fyr. Du er tøff, du er smart, og muligens genial, jeg er ikke helt sikker. Du er i alle fall ikke diplomatisk, men du gjorde en fantastisk jobb og tok rotta på alle de andre, sa Trump i finalen.

Selv har Piers Morgan omtalt seg som «djevelen».

Han er notorisk kjent for å snike på kjendiser, skrive om deres privatliv - og trykke det for millioner av lesere i blant annet Daily Mirror og The Sun.

Siden 2006 har han vært jurymedlem i «America's Got Talent» og «Britain's Got Talent», tilsvarende «Norske talenter» her hjemme. Der har han blant annet vurdert malende griser sammen med David Hasselhoff.

Nå kan den tidligere sladrespalteskribenten se fram til en kjendisstatus som ikke likner grisen.

For til tross for bølleryktet, er Morgan en mann som får folk til å snakke. Om alt mulig. Eller som kona hans nylig sa i et intervju: «Det er rart, men når vi er på fester, kommer folk bort og forteller ham de mest graverende,

personlige ting om seg selv. Selv om han er den absolutt siste de burde fortelle det til!». En journalistkollega sa engang at Piers Morgan er en av de få som kommer unna med replikker som: «Du, kom igjen da, du kan si det til meg, vet du, du kan stole på meg» - når han sitter med mikrofonen på og tv-kameraene snurrer.

For kjendisene snakker når det er Piers Morgan som spør.

Det beste eksemplet er kanskje Storbritannias stats-minister Gordon Brown. Like før valget sjokkerte statsministeren øyriket med å stille opp i et timelangt, intimt tv-intervju med Morgan. I pressematerialet skrøt tv-stasjonen av at Morgan hadde fått statsministeren til å gråte.

Han fikk også nåværende visestatsminister i Stor-britannia, Nick Clegg - som inntil da hadde framstått som et glansbilde på en sindig familiemann - til å stå fram på direkten og skryte av at han hadde nedlagt ikke mindre enn tretti damer.

- Og der fikk man overskriften på nekrologen hans. Han hadde ikke behøvd å svare. Jeg vet ikke hvor mye det skadet ham, men jeg tror nok han hadde en liten samtale med fru Clegg da han kom hjem. Sa Morgan.

Så hvorfor er det akkurat denne britiske bråkmakeren av en talkshowvert og journalist som skal fylle skoene etter tv-kveldens ubestridte konge? Hvorfor er det Piers Morgan som skal motta en årslønn på svimlende 50 millioner kroner for å få kjendiser til å småprate i beste sendetid?

Den vanlige historien går sånn: Hele livet har han vært ufyselig full av selvtillit.

Han vokste opp med moren, broren og stefaren i Sussex.

- Jeg har forsøkt å dikte opp noen skyggefulle sider, jeg sa blant annet til stefaren min: «Kan vi ikke late som om jeg ble slått, kan vi ikke si at du stumpet sigaretter på meg?» Barndommen min var utrolig lykkelig og stabil.

Han skrev sine første intervjuer som 19-åring for The Wimbledon News. Han gjorde hva han kunne for å få kloa i kjendiser som Cliff Richard og Rowan «Mr. Bean» Atkinson, og da han hadde intervjuet dem, sendte han sakene av gårde til de store avisene. Og de trykket dem. Da han var 23 år ble han rekruttert til å lede kjendisspalta «Bizarr» for tabloidavisa The Sun. Der holdt han på i fem år, til selveste Rupert Murdoch - mediemogulen - fikk ham til å overta roret i skandaleavisa The News Of The World.

- Jo mer skamløs du er i intervjuer, dess bedre er du til å intervjue. Jeg skammer meg ikke over å spørre hvem som helst om hva som helst. Men så har jeg heller ingen skam, har han sagt.

Piers var 28 år gammel og den yngste redaktøren en landsdekkende avis hadde hatt på over femti år.

- Når du er redaktør, må du utvise absolutt selvtillit fra det øyeblikk du kommer inn døra til det øyeblikk du legger deg om kvelden. Hvis du ikke gjør det, kommer de som jobber under deg til å tenke at du ikke har peiling på hva du driver med. Jeg måtte late som jeg visste hva jeg gjorde, selv om det ikke var sant, har han sagt om jobben.

Året etter gikk han til The Mirror, en av Storbritannias største aviser.

Aviskarrieren endte brått og brutalt i 2004 da han publiserte bilder som angivelig viste at britiske soldater misbrukte irakiske krigsfanger. Problemet var bare at bildene var falske. Han fikk sparken.

Alt tydet på at løpet var kjørt for Piers Morgan. Han hadde null jobb, null makt, ingen innflytelse. Men én person husket ham fra glansdagene som kjendisspaltist

i The Sun: Simon Cowell, «Idol»-dommeren som er kjent for sine brutale nedsablinger av talentløse håpefulle.

I Piers Morgan hadde han funnet sin jevnbyrdige giftige tunge.

Og i Hollywood blir det jobb av sånt.

- Jeg var livredd første gang jeg skulle være dommer i «America's Got Talent». Da skulle jeg stå foran tusenvis av amerikanere som ikke visste hvem jeg var. Showet var massivt, det ble pumpet inn millioner av kroner og fallhøyden var enorm, har han sagt i et intervju med The Guardian.

Han tok et valg. Han skjøv skrekken til side og bestemte seg for å utvise EKSTREM selvtillit foran amerikanerne.

Det funket. Snart kom seertallene, millionene og berømmelsen.

Snart ledet han et eget tv-show i Storbritannia, sam-tidig som han var dommer både i «America's Got Talent» og «Britain's Got Talent».

- Jeg skjønte at folk ikke synes jeg er ubehagelig.

Det publikum liker, er at jeg fungerer som et prisme som man får se kjente mennesker gjennom.

Men liker han dem, kjendisene han skal få til å brette ut om privatlivene sine? Nei. Ifølge Piers var alt mye bedre før.

Da var det ikke snakk om kjendiser. Da pratet man om stjerner.

- Da jeg vokste opp, hadde vi mennesker som Marlon Brando, Al Pacino og Robert De Niro. De ble beundret, løftet opp på pidestallen og alle elsket dem. Nå ... nå kan alle bli berømte, du vet, det holder at du kommer deg på et tv-show, kaster klærne eller oppfører deg som en idiot, og så elsker alle deg.•

magasinet@dagbladet.no

Kilder: Monster and Critics, The Guardian, The Sunday

Times, The Scotsman og Wikipedia.