• Flere reiseartikler på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Den største luksusen i vår tid - er tid. Tid til naturopplevelser, tid til ettertanke og refleksjon.

- Folk sier de ikke har tid, men det er jo bare tull. Det handler om hvordan en velger å bruke den.

- Jeg forsøker bare å vise luksus på en annen måte.

Renate Lunde, eier av Vossabia gjestetun i bakkene over Bulken på Voss, sverger til «rough luxe»-filosofien.

I «rough luxe» er luksus øyeblikk av tid og nærvær, ikke besittelse av kostbare varer og forbruk. Ideen er at man skal utvikle seg og berikes som menneske gjennom sosiale og kulturelle møter. Sentralt er vektlegging av tid, natur, historie og arkitektur.

Derfor står Renate selv ved komfyren i Bestemorsstova, innpakket i vinterdress fra Felleskjøpet, klar til å trampe ut i kulda - i minus fjorten.

I ovnen steiker et honningbrød, og på støpejernsovnen står to gryter med dampende einer, klare til å gi kroppslig velvære.

- Dette gir en deilig spaopplevelse vinterstid, sier Renate, og løfter på lokket.

Gården er hovedsetet til velværeserien og nettbutikken Vossabia.

Den utviklet Renate gjennom nitide studier av helsebringende urter (tid til overs i mammapermisjonen) og et hudpleiekurs, (nok en mammapermisjon).

Hovedingrediensen i serien er voks fra egne bier.

I dag holder hun åpent hus og tilbyr spahelger på gården, eller tar med seg turister ut på bærtur, stølstur, plukker humle og brygger øl. Ofte går hun ut og plukker urter i bakkene for å lage egne spaprodukter. Og selvfølgelig lager hun all maten selv. Fra bunnen av.

- Det kommer ikke en posesuppe inn i mitt hus.

- Du kan kanskje virke litt irriterende på stressede karrierekvinner?

- Ja? sier hun spørrende, og blir litt brydd.

- Men det tar faktisk ikke så lang tid å lage maten fra bunnen av.

Duftene på kjøkkenet er løfterike: Varm, råpresset og lokalprodusert eplesaft, kanel og honning.

Selv dufter hun lavendel og ringblomst. I bakkene over gården der fjellene blir blå, finner hun ryllik og mjødurt, villroser og granskudd.

- Det er noe med å ta i bruk det rundt deg. Alt finnes her.

Mange i familien min er døde av kreft. Jeg vil at alt her på gården skal handle om å ha det bra, om helse og velvære. Å drive turisme og bruke det gården byr på av mat og medisiner, er ikke noe nytt her.

Ved siden av å være mor til to barn på tre og seks år, skriver hun på en doktorgrad om Kairos fattige, ved Universitetet i Bergen.

- Jeg gleder meg alltid til å ta toget hjem. Det viktigste for meg er nærheten til naturen. Det er så mye i hodene våre hele tida, de skapende kreftene i oss trenger naturen. Nå tror jeg kanskje jeg må ta en liten permisjon og bruke tida mi her en stund framover.

Renate var ikke den selvskrevne odelsjenta.

- Jeg er oppvokst i byggefelt på Voss, jeg, og faren min arvet denne gården etter en onkel.

Pappa døde da jeg var nitten, og moren min døde av kreft da jeg var 29. Da ble jeg kastet inn i det. Farmor har vært min støtte og hjelper. Konseptet mitt er gårdshistorien, og jeg forhører farmor ofte, om alt mulig.

Gjennom kurs i Aurland, der økoturismen har fått økt fokus med drahjelp fra Sverige, har Renate fått hjelp til å finslipe konseptet sitt.

- Så har jeg lært nyttige saker som at italienske gjester får begravelsesfornemmelser av talglys. Briter har problemer med køyesenger fordi det minner om internater og tilhørende traumer, mens franske menn, i motsetning til norske, gjerne kan dele dobbeltseng.

Honningbrødet skal stå i ovnen litt til, så vi tråkker ut i kulda, til Steffaloftet, et av Vestlandets eldste hus, så langt tidfestet bygd en gang mellom 1150 og 1250. Det har Renate restaurert med største omhu, og innredet med slektas relikvier. Men dundynene, de er nye og av beste kvalitet.

- Ifølge «rough luxe»-filosofien, skal alt være originalt. Det er luksusen her.

Andedunsdyner og original kunst. Det skal være høy kvalitet. Det er godt for vårt estetiske sinn.

På veggene her og i Bestemorsstova henger gamle svarthvitfotografier av slektens gang på Vethe.

De ser ut som en livsglad gjeng der de flokker seg staselig sammen på trammen, eller koser seg med damaskduk og porselen på piknik i det grønne.

- Porselen og damaskduk på tur, det er luksus!

«Rough luxe-filosofien» handler ikke bare om opplevelser på stedet, men også om kjennskap til folkene som har bodd der, og historien stedet bærer på. Jeg føler en stolthet, for det jeg forteller om kommer fra genene mine. Slik kan jeg fortelle med entusiasme. Historien er dypt forankret i meg.

Forrige uke hadde hun besøk av åtte tyske journalister. Hun tok dem med opp på Steffaloffet, og ga dem det beste gården kan by på, nest etter lappene stekt på åpent bål: kulturhistorien.

Renate og hennes måte å drive gjestegård på, er noe fylkesmannens landbruksavdeling gjerne trekker fram.

- Det falt på meg, dette å ta vare på kulturarven for framtida. Nå må dere høre.

Fra en kassettspiller som sliter i kulda, kommer oldemors huldrestev. «Eg ser deg, eg ser deg, eg kan ikkje komma te deg».

Renate renser stemmen, synger og forklarer:
- Huldra synger til en mann på den andre sida av fjorden. Folk suger etter kunnskap, og gårdshistorien er mitt produkt. Det nytter ikke å sitte på bygda og klage. En må gjøre noe selv.

Så dette er hva hun gjør.

Hånda stryker lett over en skinnfell av villsau, så skritter hun over mot langbordet, klapper på høysetet ved enden.

- Det estetiske behovet trenger også å bli tilfredsstilt. I tillegg til den luksusfølelsen som tid og ro og gode møter mellom mennesker gir. Jeg håper måten jeg presenterer dette stedet på, vil inspirere gjestene til å gå i seg selv og se seg selv i forhold til naturen og kulturen. De to henger jo sammen.

En vestlending blir formet av naturen rundt seg på en annen måte enn østlendingen, fordi landskapet er annerledes.

Det ekte og genuine er sentralt i «rough luxe»-filosofien. Turismen skal tuftes på verdiene i lokalsamfunnet, og være miljøvennlig. Renate kjører ikke til fjells med briter på snøscooter, hun gir dem truger.

- I den grad jeg har lyktes, beror det på at jeg tør å gå egne veier, og gjør det med entusiasme og lidenskap. Det hender jeg blir sliten, men når folk tenner på det jeg driver med blir jeg motivert og inspirert til å gå videre.
Skritt for skritt pusser hun opp - om hun har penger nok.

- Jeg drømmer om et eget badehus med steamdusj. Og spelsau.

Haner har hun nok av. De galer om kapp for å tekkes hønene.

- Det ble litt for mange sist. Jeg må vel fram med øksa snart.

- Du gjør det selv?

- Selvfølgelig.
sondag@dagbladet.no