Etter år med frustrasjoner, sorg, sinne og heller sporadiske oppturer, skriver jeg til deg for å lette på trykket. Håper du kan hjelpe meg, og samtidig familien min, med å få satt ting i perspektiv. 

Mannen min og jeg har holdt sammen i snart 14 år. Vi har to barn sammen på sju og elleve år. I tillegg har mannen min ei datter fra før, som nå går siste året på videregående. Hun var nesten fem år da jeg kom inn i bildet, og forholdet mellom foreldrene hennes var avsluttet omtrent et halvt år i forveien - etter flere år med misnøye fra begge parter. 

Gjennom barndommen til dattera har vi hele tida forsøkt å inkludere henne i vårt liv. Det har alltid vært «høytid» hos oss når hun skulle komme. På grunn av dårlig råd, ble det mye hjemmekos i stedet for «store» aktiviteter. Hun har vært hos oss annenhver helg, samt i ferier fram til for to-tre år siden. Da begynte forholdet mellom mannen min og eksen hans gradvis å forsure seg. Det hadde tydeligvis ulmet i mange år, og slo ut i full blomst i denne perioden. 

Jenta har trukket seg lenger og lenger unna oss, og i disse dager er det helt slutt på at hun vil komme. Jeg mener at årsaken ligger hos moren hennes. Med det mener jeg selvsagt ikke at vi aldri har sagt og gjort ting feil i forhold til dattera, men hun er alltid blitt behandlet som en av oss, og vi har lagt til rette for at hun skal føle at vårt hjem også er hennes. Faren og jeg har ikke snakket nedlatende om moren hennes, vi har vært oppriktig interessert i morens «nye» familie, som innebærer to yngre stesøsken for henne, og faren har fulgt opp så godt han har kunnet i forhold til skole og fritidsinteresser.

Noe av problemet har nok ligget her, da mannen min de siste åtte åra har jobbet mye, hatt lange dager, og lite fri i helgene, da han har forsøkt å starte egen bedrift. Disse prosjektene har bare i perioder gått bra, og resultater er at vi har mye gjeld, som vi jobber hardt for å betale begge to. Dette har selvsagt tæret på forholdet oss imellom også. 

Dessverre har han i enkelte perioder opparbeidet seg bidragsgjeld til barnets mor. Han har prioritert å betale huslån, strøm og forsikringer, selv om han er helt klar på at han ønsker å betale bidrag, det er bare blitt for vanskelig i perioder.

Jeg har ikke visst om bidragsgjelda før dattera skrev om det til meg på e-post her om dagen. Jeg hadde i forkant sendt en sms til henne, hvor jeg lurte på hva hun ønsket seg til jul, og fikk da til svar at hun ønsket at faren betalte moren hennes det han skyldte i bidrag. Moren hadde da regnet ut hvor mye han skyldte på egen hånd, noe som var et langt høyere beløp enn hans egne tall fra Nav. Moren bruker, etter mitt syn, dattera si i denne konflikten. Jeg synes det er hårreisende å involvere dattera i konflikten på denne måten

. Mannen min har forsøkt å snakke med moren og forklare situasjonen, men blir alltid avfeid med hvor egoistisk han er, og at han ikke bryr seg om jenta deres. 

Jeg synes det virker som om hun ikke tåler tanken på at mannen min bruker tid, krefter og særlig penger på sin nye familie. Hun vil garantert ikke ha ham tilbake, men likevel virker det som om hun plages av at han har startet på nytt. Våre to barn har alltid vært svært glade i storesøstera si, og de lurer på hvorfor hun ikke kommer. Jeg blør i hjertet når jeg tenker på at de kanskje skal miste den gode kontakten de faktisk har hatt. Familie er så viktig, og båndene dem imellom slites kanskje helt av hvis den eldste ikke vil være med oss. Mitt og farens håp er at bare hun flytter hjemmefra og kommer i et annet miljø, med andre veiledere enn moren sin, vil hun kanskje søke tilbake til oss. Hun skal studere fra neste høst på en annen kant av landet (psykologi!), og vi ønsker så inderlig at hun skal modnes, slik at vi kan bli en hel familie igjen. 

Det hører med til historien at dattera, da hun var yngre (fem-ti års alder), var svært opptatt av å forsvare faren sin. Oppførte seg nesten forelsket, og reagerte kraftig hvis noen sa noe hun oppfattet som negativt. Ellers i familien har hun vært en yndling som alle kretset rundt, og kanskje vartet opp og gått litt på tå hev for. Hun har hele tida vært flink på skolen, jobber ved siden av for å tjene egne penger, og gir et veldig godt inntrykk på folk hun møter. Unntatt hos oss. Vi takler frekke kommentarer, rot og surmuling. Men jeg sliter med å takle at hun kutter oss ut, at vi tilsynelatende ikke betyr noe for henne, og at de to minste mister søstera si. 

Hva kan vi gjøre? 

Håper inderlig at du kan svare meg. Det er tusen andre ting jeg kunne skrevet for å underbygge innholdet i dette brevet
, men det blir vel mye å lese.

SVAR:

Jeg er sikker på at det er mange tusen andre ting og hendelser du kunne beskrevet, og at du ville gjort det ordentlig og sannferdig. Det vil likevel ikke endre mitt svar. Din stedatter, som jeg for lettvinthets skyld kaller Dora fra nå, har midlertidig meldt seg ut av en del av familien. Årsaken eller årsakene er ikke moralske, og skyldes heller ikke dårlig moral fra morens side. Jeg sier ikke med det at morens moral holder mål, men slår fast at Doras beslutning er det vi kaller en «systemisk reaksjon». Alle familier, også en utvidet som deres, utgjør i seg selv et system der alle konstant påvirker alle og blir påvirket av alle. Det gjelder både av det hver enkelt gjør og det han/hun ikke gjør, og alt som foregår på linjene og mellom linjene. I et system er vi alle hverandres skjebne, og dermed medansvarlig for hverandres trivsel og utvikling.

Doras beslutning er et produkt av den måten dette systemet har vært på i mange år. Derfor er den ikke nødvendigvis verken fornuftig, rasjonell eller gjennomtenkt. Den har sin egen logikk, som ofte er helt atskilt fra hovedpersonens egen forklaring, som nettopp handler om skyld. Vi finner alle årsaker til våre handlinger som vi kan forsvare for oss selv, eventuelt ved å angripe andre og unngå å ta ansvaret for seg selv. Vi unngår det ikke, men utsetter konfrontasjonen til seinere. Alt dette foregår som et kaos av bevisste og ubevisste tanker, følelser og handlinger, som vi i beste fall kan få en slags orden på seinere.

La oss forestille oss at Dora skrev til meg: «Mitt problem er at jeg er i ferd med å bli utbrent. Jeg er nå 17 år gammel og har i 14
år prøvd å opprettholde balansen mellom mine skilte foreldre og deres to nye familier. Min mors og fars forhold ble aldri ordentlig avsluttet rent følelsesmessig. Spesielt moren min lider under dette, og er ofte kritisk overfor min far og hans nye kone. Min far og hans kone har alltid gjort stor stas på meg når jeg har vært hos dem, som om faren min ville reparere på skyldfølelse over skilsmissen.

Mitt problem er egentlig det at jeg er glad i alle sammen, men er så sliten og lei av å være den som skal være snill og god og gjøre alle tilpass. Det er ikke noen som sier at det er min plikt, men det har liksom blitt min rolle, selv om jeg også har vært en umulig unge av og til.

I mange måneder har min far slitt veldig økonomisk, og har hatt lite tid sammen med mine to halvsøstre. Moren min sliter også, men mer følelsesmessig.

Nå orker jeg ikke mer! Andre 17-åringer har mye mer frihet enn det jeg har. De trenger ikke å bruke så mye tid på foreldre og steforeldre, søsken og halvsøsken, men ingen av mine foreldre anerkjenner min innsats. De tar det som en selvfølge at jeg har tid og krefter til å være sammen med dem.

Nå har jeg bestemt meg for å sette kontakten til far og hans familie på stand-by, for mor er tross alt den som har mest bruk for meg. Men jeg plages av skyldfølelse og dårlig samvittighet. Jeg vet at faren min har det vondt og ikke forstår meg. Hva kan jeg gjøre?»

Mitt forslag til deg og hennes far er at dere ber henne komme på besøk en halv dag, og bruke dagen på å skilles fra alle de gamle rollene.

Takk henne for den formidable innsatsen gjennom mange år, og sett henne fri. La henne vite hva hun betyr for hver enkelt av dere, og la de to halvsøsknene få være med i samtalen. Send henne ut i livet med en stående invitasjon til å komme på besøk.

Når det er skjedd, skal dere ikke starte et nytt spill der dere bare avventer hennes initiativ. Inviter henne når dere har tid og lyst, og vær forberedt på at hun vil teste ut invitasjonens oppriktighet, det vil si hennes rett til å si nei takk uten å ha dårlig samvittighet for det. Hun har bruk for denne siste håndsrekning fra sin far, som aldri har lært henne hvordan man tar et ordentlig farvel, for å kunne si ordentlig god dag til en ny. Framtida vil vise om det kan oppstå et givende voksent vennskap mellom dere, og det må alle parter kvalifisere seg til. Kjærlighet er ikke nok.•