TEGNESERIE: Urokråka Steffen Kverneland har vært et av de største navnene innenfor norsk tegneseriekunst siden starten av 90-tallet. Han har klart å såre Herbjørg Wassmo, få redaktør Anders Heger til å be om fjerning av lite flatterende Erik Fosnes Hansen-fremstillinger og gjøre Ragnar Hovland skikkelig skuffa.

Årsaken til all harmen har vært Kvernelands nå selv klassiske «Amputerte klassikere»-serie som gikk i både Dagbladet og Morgenbladet. Litterær kanon paret med usensurerte, ironiserende og overdådige tegninger var grunnideen.

Vi får et utvalg av disse historiene i «Episke amputasjoner» hvor høydepunktene er Kjærstads Erobreren dratt ut i sin absolutt ytterste, klissete ekstremitet og samnorskversjonen av Obstfelders «Jeg ser», «Jeg glor» en satirisk genial dyrehistorie.

Perfeksjonert

Boken begynner med Kvernelands første, egne albumutgivelse, en amputasjon av Øvre Richter Frichs lett fascistoide gutteroman «De knyttede never» fra 1911. Kvernelands stilsikre og skyggetunge strek er overbevisende, men sett i kontrast til senere amputasjoner blir «De knyttede never» noe tam og mer en spenningshistorie enn et skikkelig frodig Kverneland-harselas.

I «Et spill mellom fire» fra 1995 har Kverneland fått perfeksjonert amputasjonen. Fortellingen er rappet fra et Romantikk av årgang 1956, og den klisjébedervede historien får et nytt og helt sikkert uventet liv i Kvernelands hånd. Det spissnesede tykktrynet til hovedpersonen Clara Wester og hennes saccosekk-kropp befinner seg nok galakser ifra hvordan norske pikebarn forestilte seg henne på 50-tallet.

Ønsker mer

Andre høydepunkter er Kvernelands egne fortelling «Julepresenten», et julehefte fra helvete, lekkert utført i mørksotede ruter og hans informative og humoristiske beretning om hvordan han ble tegneserietegner.

«Episke Amputasjoner» skal være en samling av Kvernelands «viktigste serier» fra 90-tallet, «viktighet» er et relativt begrep, og jeg ville ha byttet om på noen av de amputerte klassikerne, men boken funker upåklagelig som en introduksjon til Kvernelands over tretti år lange karriere og man sitter egentlig bare igjen og ønsker seg at mannen hadde hatt et hode og to hender til.