Jenta blir nesten borte bak fotografens utstyr ved vindusbordet på Noahs Ark, Grünerløkkas brune perle.

Hun har prikkete skjørt, prikkete slips og hvit skjorte, på beina et par svarte Pippi Langstrømpe-sko. Hun er mindre enn hun ser ut på lerretet, og utstråler en merkelig blanding av skjørhet og styrke. Det første du ser er øynene.

Ida Elise Broch vakte stor oppmerksomhet som Katrine, kjæresten til Jarle Klepp i den kritikerroste filmen «Mannen som elsket Yngve» fra 2008, basert på Tore Renbergs roman ved samme navn.

Ting tyder på at 2011 blir 23-åringens store gjennombruddsår. Allerede 14. januar dukker hun opp i en liten rolle i skrekkfilmen «Mørke sjeler», regissert av franskmennene Mathieu Peteul og César Ducasse.

18. mars kommer Anette Sjursens spillefilm «Pax», der Ida Elise spiller nonnen Elise. Hun er på vei tilbake til virkeligheten etter å ha vært en periode i kloster, og på flyet hjem tvinges hun til å ta et oppgjør med seg selv og sitt eget liv da flyet er i ferd med å styrte. Ida Elise beskriver filmrollen som sin mest utfordrende til nå.

- Elise er ikke nonne, men hun rømmer i kloster - hun bruker det som et tilfluktsrom, som andre kanskje rømmer til Syden. Hennes dilemma er at hun rømmer fra alt, hun orker ikke ta et oppgjør med ting som blir for vanskelig. Nå må hun forsone seg med det å ta valg, forklarer Ida Elise.

Hun tenker et øyeblikk. Hun har tenkt mye på rollen.

- Det er vanskelig å ta valg. Jeg er sånn selv, jeg utsetter alt som er vanskelig. De store valgene.

- Var det en vanskelig rolle?

- Ja, veldig. «Pax» er en alvorlig film, som handler om liv og død. Jeg legger igjen en bit av meg selv i alle filmer jeg gjør. Inni meg har jeg mange små flasker, der noen er halvtomme mens andre rommer litt mer.

Elise representerer det åndelige, og, ja, jeg vet det høres helt teit ut, men jeg er veldig opptatt av åndelige ting.

- Hva tror du på?

- Jeg tror på mye. Jeg tror på mennesket, men litt av og på. Noen ganger mister jeg troen. Men jeg tror ikke at livet er bare atomer og molekyler, jeg tror på en sjel, eller en energi, sier Ida Elise.

Mens hennes tidligere roller har vært tenåringsjenter, er Elise i «Pax» en skilt, voksen kvinne og en kompleks karakter. Men det tok regissør Anette Sjursen bare to minutter å finne rett skuespiller.

- Med en gang Ida kom inn på audition, skjønte jeg at det var henne.

Ida Elise har en engels renhet i sin utstråling, og er eksepsjonelt vakker. Samtidig har hun en tyngde som gjør at hun står trygt plantet på jorda. Den kombinasjonen er unik, sier Anette Sjursen.

Hun mener Ida har alt som skal til for å hevde seg som skuespiller internasjonalt.

- Ida Elise har «star-power». Hun har en egenart, og mangler den polertheten mange skuespillere har.

Stian Kristiansen, som regisserte «Mannen som elsker Yngve», plukket opp Ida Elise på Hartvig Nissen videregående i Oslo, der hun gikk på musikk, dans og drama. Han lette etter skuespillere til sin eksamensfilm «Bakkeflyvere», og fant Ida Elise.

- Det var profesjonell kjærlighet ved første blikk. Hun er et av de største talentene jeg har jobbet med. Hun har en ekstrem tilstedeværelse, og kamera elsker henne, sier Kristiansen.

Han fant også Rolf Kristian Larsen, og tok med seg begge til «Mannen som elsker Yngve».

Der fant de hverandre.

- Du ble rett og slett forelsket i motspilleren, er ikke det litt urutinert?

Ida Elise smiler skjevt.

- Jo, det er jo det. Men jeg var jo ikke veldig rutinert da. Det var skjebnen og pauker og basuner, og hva skal man gjøre da? Man vet jo at man utsetter seg for fristelser som skuespiller, og til syvende og sist handler det om å være profesjonell.

Det ble slutt mellom dem i 2009. I dag er Ida Elise sammen med en annen, en hemmelig, mystisk mann. Mer har hun ikke lyst å si.

Rett ned bakken fra kafeen Noahs Ark ligger Teaterhøgskolen. Ida Elise kom inn på første forsøk som 20-åring, med en monolog av den engelske dramatikeren Sarah Kane.

- Skolen føles som et maraton i et skjult tidsrom. Ute står tida stille, men inne skjer det så mye på ett år at vi egentlig burde måle det i hundeår. Jeg vokser så utrolig mye der, både faglig og eksistensielt.

- Det høres tøft ut?

- Ja. Vi jobber utrolig mye med oss selv, og med vårt aller innerste. Noen ganger er det til å bli fysisk kvalm av. Vi skal lære oss å lage mennesker, mennesker som rommer så utrolig mye. Samtidig må vi være oss selv, det kommer vi aldri utenom.

Hun tenker igjen.

- Hvis jeg skal bli skuespiller, må jeg leve mange hundre liv i ett. Jeg tror jeg blir gæren hvis jeg bare skal gjøre det, jeg må gjøre noe annet også. Tror jeg.

Derfor skriver Ida Elise dikt, som kanskje en vakker dag vil bli til sangtekster. Og hun prøver å lære å spille gitar. Som for Katrine i «Mannen som elsket Yngve», og som for Elise i «Pax», er musikken veldig viktig for Ida Elise. På iPoden hennes finnes både punk, rock og Joni Mitchell.

- For meg er musikk den aller sterkeste uttrykksformen. Den påvirker deg umiddelbart og fysisk på en annen måte enn teater.

- Synger du?

- Ja. Jeg liker å synge. En sterk tekst slår alt, og for meg handler sang også om formidling.

Ida Elise vil gjerne prøve seg på alle sjangre, og kunne gjerne tenke seg å spille i en musikal. I så fall ville hun kunne lære mye av sin svigerinne Heidi Gjermundsen Broch, Norges kanskje beste musikalskuepiller. Storebror Nicolai Cleve Broch (35) har vært, og er, både en stor inspirasjon og støtte.

- Jeg er veldig inspirert av Nicolai. Det å se ham på scenen fikk meg til å skjønne at dette kanskje var mulig for meg også. Jeg er veldig glad for at jeg har ham, og føler meg veldig heldig.

- Hva er drømmerollen din?

- Åh. Jeg har jo lyst å gjøre mest mulig forskjellig. Jeg har lyst å spille skikkelig kjip, eller i en ordentlig actionfilm, jeg får alltid sånne snille roller. Jo, nå vet jeg det: Ursula i «Den lille havfruen». Hun er fæl. Og den kjøttetende planten i «The Little Shop of Horrors», fordi den er så far out. Begge er fantastiske roller! Men jeg vil også gjerne gjøre roller som Hedda Gabler. Og Nora.

Ida Elise vil ikke gjette på hvor hun er eller hva hun gjør om fem år. Hun stiller seg åpen for verden.

- Da kan jeg være hvor som helst. Men jeg håper jeg har fått reist en del, det har jeg gjort litt for lite.

Hvorfor hun ble skuespiller, har ikke Ida Elise noe godt svar på, annet enn at hun har alltid spilt skuespill. Som lita jente pleide hun å skremme vettet av folk ved å late som om hun hadde slått seg noe fryktelig.

Hun liker fortsatt å teste grenser, og er opptatt av å tørre å drite seg ut. Som å plutselig reise seg på trikken for å fortelle alle passasjerene at det er billettkontroll rundt neste sving, og at alle som henne selv, som ikke har billett, bør gå av nå. Selv ser hun på det som modighetstrening.

- Det er så mye frykt i samfunnet, så mange som er redde. Jeg vil gjerne fortelle folk at de ikke trenger å være redde. Som skuespiller på scenen forteller du folk at frykt bare er en illusjon. Da må du ikke være redd selv.

- Regissør Anette Sjursen beskriver deg som veldig følsom, og veldig modig. Er du enig?

- Hm. Ja, det er veldig beskrivende, både i forhold til Elise i filmen, og i forhold til meg selv. Jeg vet at jeg er veldig følsom, og jeg jobber med å være modig. Selv om jeg kan synes ting er skummelt. Når du er mest mulig sårbar, da er du også modig. Det ligger en styrke i å være modig.

- Hvor henter du tryggheten fra?

- Jeg har den ikke. Jeg bare jobber mot frykten. Kanskje når jeg blir eldre så er jeg ikke redd for noe, da har jeg klart det.

- Hva er du redd for i dag?

- Jeg er redd for å fly, og har høydeskrekk. Dessuten er jeg redd dagen etter en fest. Og jeg kan være redd for at folk skal mislike meg skikkelig.

- Hva drømmer du om?

- Jeg drømmer om en bedre verden. Selv om det høres ut som en fryktelig klisjé, så gjør jeg det. Om natta drømmer jeg at jeg flyr. I det jeg våkner kan jeg fortsatt kjenne følelsen i kroppen, følelsen av å lette.

gro@dagbladet.no