- Det kom noen tårer den kvelden, sier Marit Bjørgen.

- Du ville gi deg?

- For første gang i karrieren lurte jeg på om jeg orket mer, ja.

Det er lørdag 21. februar, 2009. Marit Bjørgen har gått inn til en skuffende 19. plass etter 15 kilometer fellesstart i VM i tsjekkiske Liberec.

For tredje året på rad har hun mislyktes i et mesterskap, og vet hva som nå venter. Journalistene som flokker seg rundt henne, fotografene som skal fange nederlaget, de samme spørsmålene atter en gang. Hva skjer med skiløperen som med fem medaljer ble kalt VM-dronningen av Oberstdorf i 2005? Takler ikke Marit-ekspressen presset? Er Muskel-Marit overtrent? Er Medalje-Marit ute av form? Er Tran-Marit blitt syk igjen? Eller er det, som flere og flere skal mene, at denne piercingen i venstre øyenbryn forgifter kroppen hennes?

Hva er egentlig galt med Marit Bjørgen?

Med et anstrengt smil svarte løperen så godt hun kunne. Mest av alt hadde hun lyst til å grine, skrike ut i frustrasjon. Ikke bare måtte hun forholde seg til flokken av journalister, nå hadde også profilerte utøvere begynt å mene noe om hva som er galt med henne.

- Jeg reiste til VM med håp om medalje, men skjønte fort jeg at jeg var sjanseløs. Jeg var skuffet og lei meg, jeg legger ned så mange timer i dette, og når jeg ikke oppnår det jeg ønsker, ja... da blir det tungt.

- Var det befriende å tenke at du skulle gi deg?

- Det øyeblikket varte ikke så lenge. Men nei, jeg kjente at jeg fortsatt hadde en indre driv og visshet om at jeg kunne gå fort på ski.

- Føles 2010 som en revansj?

- Kanskje litt... eller jo, på mange måter. Det føles godt å bevise at jeg kan gå fort på ski.

- Hva vil du si til dem som mente du var ferdig som skiløper?

- Ingenting. Jeg har tatt igjen med å vinne, det er godt nok for meg. Så får folk tenke sitt.

Marit Bjørgen sitter nysminket og blid i et nakent møterom på Toppidrettssenteret i Oslo, kledd i trange jeans og strikkegenser med påsydde sponsormerker. Golferen Suzann «Tutta» Pettersen møter TV2 i resepsjonen, og sprinteren Ezinne Okparaebo er på vei inn til trening. Her samles landets idrettsfaglige ekspertise for at nasjonens fremste utøvere skal bli best i verden. I disse lokalene trener alle fra sjakkspilleren Magnus Carlsen til motorsyklisten Pål Anders Ullevålseter. Og verdens beste kvinnelige langrennsløper.

Da Marit Bjørgen feiret nyttårsaften i hjembygda Rognes, kunne hun se tilbake på tidenes beste langrennsår. I OL i Vancouver fikk hun tre gull, et sølv og bronse. Hun har ikke tapt et renn siden mars. Med fem seirer til, passerer hun Bjørn Dæhlie med flest individuelle førsteplasser i verdenscupen. Nå har hun 42.

I kveld stiller hun i sine fineste klær, som nominert til Årets kvinnelige utøver og Årets navn på Idrettsgallaen. Et direktesendt TV-show fra Hamar OL-Amfi med kåring av Norges beste idrettsutøvere.

For å forklare fjorårets suverene opptur, må vi først tilbake til nedturen som toppet seg under VM i 2009. Etter den tunge natta på hotellrommet i Liberec, bestemte Bjørgen seg for å reise hjem før VM var over.

- Det eneste jeg visste da var at det måtte skje store endringer.

- Hva da?

- Først og fremst i treningsopplegget. Jeg skulle trene like mye, men ikke like hardt. Ekstremøktene, som tidligere hadde gitt meg suksess, ble kuttet bort.

Like mye som å få kontroll over kroppen, handlet det om å bli trygg i toppen. Inn kom Olympiatoppens idrettspsykolog Britt Tajet-Foxell. De som kjenner Marit Bjørgen mener hun har fått en mental opptur.

- Det har skjedd store forandringer. Mye av gleden med å gå langrenn var borte, og den røde lampa hadde lyst altfor lenge. Det tok litt tid å få tilbake overskuddet.

- Hvordan fant du gleden igjen?

- Jeg ble flinkere til å si nei, og tenkte ikke på alt og alle rundt meg. Ikke minst media, det lå mye aggresjon der.

- Du var sint på journalister?

- Mange ville meg godt, men noen journalister ble jeg bare sint av å se ansiktet på. Der lå det en stor energilekkasje jeg måtte bruke litt tid på.

- Hvorfor ble du så sint?

- Det var så mye negativt fokus, så mange spørsmål jeg ikke hadde svar på. Å bli nummer to var heller ikke godt nok. Jeg var drittlei, men prøvde å være positiv og blid. Det var veldig slitsomt.

Mange mente mye om hvordan hun skulle bli en vinner igjen, blant annet fikk hun flere brev med oppfordringer om å fjerne piercingen i venstre øyenbryn, eller som det lød i et leserbrev i Aftenposten: «Jeg mener å ha sett en betydelig forskjell mellom prestasjonene i løypene før og etter at Marit Bjørgen festet ringen ved venstre øyenbryn. Dessuten er det et faktum at hun har vært mye syk de siste årene, både i og utenfor sesongen. Forklaringen kan ligge i ringen.»

En kveld etter VM 2009 var Bjørgen på besøk hos lillesøstera og svogeren sin. Det var svogeren som hentet tanga og gjorde jobben.

- Jeg hadde hatt den piercingen altfor lenge. Det var ikke mer enn det. Og det var min egen idé å fjerne den.

- Merket du forskjell etterpå?

- Nei. Men folk kan gjerne få lov til å tro det.

Hvilket dyr er du? For noen er det en passe gøy selskapslek. For Marit Bjørgen kan det ha vært den lille forskjellen mellom suksess og fiasko. På veien tilbake som verdens langrennsdronning måtte hun nemlig velge seg et dyr.

- Jeg valgte meg tigeren.

- Du tenker på en tiger når du går på ski?

- Ja, men ikke så mye nå som før. Nå går det av seg sjøl, men det har helt klart vært til hjelp. Under OL hadde jeg mange bilder av tigere på rommet mitt. Bare det å se på øynene til en tiger, der den ligger klar og trygg. Å visualisere det bildet når jeg står på startstreken gir meg sjøltillit. Jeg blir skjerpet hele veien. Dette er litt vanskelig å forklare, men egentlig er det ganske enkelt. Det handler bare om å holde fokus, tenke på arbeidsoppgavene og ikke bruke energi på noe annet

Landslaget i langrenn er en hel liten delegasjon på tur for fedrelandet i like klær. I fargene rødt, hvitt og blått reiser de fra land til land, by til bygd, til fjells og bar mark, sommer og vinter. Det er statsfinansierte sportssjefer, trenere, smørere, medisinere og massører. Det er mentale hjelpere, og kontakter for sponsorer og presse. Alle med et felles mål om at nasjonens utvalgte menn og kvinner skal gå fortest mulig på ski. Delegasjonen passer på at løperne spiser og trener riktig, får på seg varme klær, får nok penger, nok søvn, riktig restitusjon og perfekt skismurning. Ikke minst skal de skjermes fra støy utenfra. Du kan gjerne si at landslaget i langrenn er en vernet bedrift.

Og støtteapparatet verner om Marit Bjørgen så godt det kan. En leveregel - får vi opplyst fra damelagets ledelse - er at det faktisk er lov å si nei, og at hver løper bestemmer over seg sjøl.

Det blir mye nei framover. Om 46 dager begynner VM på ski i Oslo. For å toppe formen sa Bjørgen nei til kraftanstrengelsen Tour de Ski. Spørsmålet er ikke om hun tar gull, men om hvor mange det blir. Forventningspresset er

enormt.

- Det presset er noe jeg har lært å leve med, sjøl om det er større enn noen gang. Men jeg bruker ikke lenger så mye energi på hva alle andre tenker. Jeg har lagt et stort forventningspress på meg sjøl, og har egne mål jeg skal oppnå.

- Hvor mange gull skal du ta?

- Målet er å ta ett individuelt gull.

- Etter den sesongen du har hatt... er det ikke litt beskjeden med ett gull?

- Jeg vet mange tenker det, men det er ikke så enkelt.

- Ett gull totalt?

- Ja, helt ærlig...

Hun lar det henge litt.

... men klart, det hadde vært veldig artig å vinne stafetten.

- Hva om du ikke lykkes?

- Det er ikke noe jeg tenker på, jeg bruker ikke energi på det. Men skjer det, så skal jeg takle det også.

Rognes er ei bygd med 200 innbyggere i Midtre Gauldal kommune, i retning Røros. Bygda er kjent for sin jordbruksvirksomhet og tidligere ryggsekkfabrikk. Men mest av alt er Rognes kjent for å ha fostret Marit Bjørgen.

450 meter over havet, seks bratte og svingete kilometer fra det som kalles Rognes sentrum, ligger barndomshjemmet Bjørga gård. Grunntreningen var en del av hverdagslivet. I oppveksten var hun med på lamming om våren, slåtten på sommeren og jakt på høsten. Da vinteren meldte seg kjørte faren opp skiløyper utenfor stuedøra. Sju år gammel vant Marit sitt første barneskirenn. 14 år gammel gikk hun på sitt første tap.

- Jeg hadde aldri en spesiell drøm om å bli god på ski, og det var ikke gitt at det skulle bli langrenn. Jeg likte godt både fotball og håndball.

- Du valgte marginalidretten langrenn?

- Ja, jeg gjorde det da jeg som junior kom med på landslaget. Skulle jeg blitt god i fotball eller håndball var jeg avhengig av flere, og da måtte jeg ha flyttet bort fra Rognes. Jeg var nok litt hjemmekjær.

Hun har en ett år eldre bror, og en seks år yngre søster. Mora var bare 17 år da hun ble gravid. Hun våget ikke fortelle det til foreldrene, men skrev et brev og rømte til barnefaren. Ei uke etter var alt oppgjort og tilgitt. Sønnen ble født, og året etter kom Marit. Hun ble boende hjemme til hun var 20, og tok med seg flyttelasset til et rødmalt hus som lå like nedenfor barndomshjemmet. Etter at hun fullførte videregående, har livet handlet om å komme først i mål på langrennsski.

Nå har hun mot alle odds fast adresse i Oslo. Leiligheten like ved Bogstad camping deler hun med samboeren Fred Børre Lundberg (41).

- Jeg blir ikke i Oslo for alltid. Det går greit nå, men det skyldes at jeg driver med det jeg gjør. Det er kort vei til Gardermoen, og gode treningsmuligheter på Toppidrettssenteret. Men for meg blir Oslo litt stort og upersonlig. Det blir nok Trøndelag etter hvert, ja.

- Kan du bestemme det alene?

- Nå har jeg vært i Oslo i såpass mange år, at han må føye seg.

- Er det sånn det fungerer?

- Ja, er det ikke?

Fred Børre Lundberg fra Bardu er to ganger verdensmester og olympisk mester i kombinert. Marit Bjørgen var 14 år og husker godt kjæresten vant gull på Lillehammer i 1994.

- Fordelen med å være sammen med en tidligere toppidrettsutøver er at han vet hvor mye som må ofres. Han har aldri, aldri klaget på at jeg reiser for mye, eller antydet at jeg må prioritere annerledes. Vi prater sjelden langrenn når jeg er hjemme, men vi trener en del sammen. Han er i god form, og henger godt med på rolige økter.

- Hadde han slått deg på en kort distanse?

- Nei. Å, nei. Nei, nei, nei. Det hender jeg minner om at han er født i samme tiåret som mora mi. Det eneste han slår meg i er golf. Men så har han også fem i handikap.

Golf? Det har vært noen tøffe år for langrennsnostalgikere, de som fortsatt svermer for de lange distansene, som vil se løpere forsvinne inn i skogen, fyre opp et bål mens de venter på at utøverne skal komme tilbake med rim i håret. Under VM i Holmenkollen er det til og med lagt ned forbud mot å tenne bål ved løypene. Dette på grunn av astmaplaga løpere, som vil si omtrent halve landslaget. Det er heller ikke gitt at den tapre sliteren belønnes i sporet. Før handlet det om utholdenhet, vilje og mot. Nå snakkes det om langrennskynisme, taktisk kloke løpere, fokus på arbeidsoppgaver og is i rubben.

Det å forandre langrennssporten byr alltid på bråk. Som overgangen fra treski til glassfiberski. Fra nikkers via langbukser til kondomdress. Motstanden mot skøytestilen, fellesstart, sprintrenn og byrenn. Protester mot europop på stadion og øl på tribunene.

- Langrennssporten har forandret seg mye fra da jeg var liten, med kortere løyper og tøffer dueller. Jeg husker fortsatt med glede fem- og tremila i Holmenkollen, med individuell start der løperne gikk lange sløyfer i skogen. Spør du dagens 20-åringer husker nok de best sprint og fellesstart. Sånn er det bare.

- Liker du utviklingen?

- Det går greit nå, men sporten bør ikke forandre seg for mye framover. Det er synd at den lange sløyfa på den lengste distansene er borte i Holmenkollen, jeg skulle gjerne gått ut i skogen i VM på hjemmebane. I Mellom-Europa er det bare korte løyper. Det er nesten ikke lov med publikum ute i løypene, fordi de står i veien for tv-kameraene.

- Hva synes du om alle fellesstartene?

- Jeg liker best individuell start, men takler alle grener.

- Det blir sagt at din største svakhet er at du er for snill. Er ikke det et minus i sprint som minner mest om en brytekamp med staver?

- I sprint må du være på hugget hele veien, og tenke mer taktikk. Men for min del har det gått bra. Sjøltillit er noe man får, og jeg har fått det gjennom gode resultater.

Erkerivalen kommer fra Polen og heter Justyna Kowalcsyk. Med jevne mellomrom sammenlikner hun Bjørgens astmamedisin med doping, til den norske delegasjonens store irritasjon.

- Hvor mye fortere går du med astmamedisinen?

- Det er ikke sånn det fungerer. Hadde jeg ikke hatt astma, ville ikke medisinen hatt noen effekt. Jeg har alle papirer i orden. Det er mest skremmende er om Kowalczyk virkelig ikke skjønner reglene. Om hun virkelig tror hun ville gått bedre på ski med astmamedisin. Men jeg bruker ikke mye energi på dette.

- Hva skal egentlig til for at du misbruker energi i din nye mentale verden?

- Akkurat nå er det ingenting. Jeg er trygg på meg sjøl, det er som dag og natt fra to år tilbake. Det er veldig godt og ha fylt 30 år, jeg ville absolutt ikke vært 25 år igjen. Jeg har fått en indre ro og trygghet, og stoler på det jeg gjør. Jeg har aldri hatt det bedre.

- Du verden.

- Ja, det er vanvittig deilig.

Uansett hvor mange skirenn Marit Bjørgen vinner, eller om skulle gjøre det baklengs, kommer hun i skyggen av sirkuset rundt Petter Northug. Det lever hun godt med.

- For min del er det bare positivt, jeg får konsentrert meg om mine oppgaver og har mindre støy rundt meg.

- Kan det ikke være bra med positivt støy?

- Jeg begynte aldri med dette for å havne i media, og leser helst ikke om meg sjøl. Positive tilbakemeldinger får jeg fra folk rundt meg.

- To trøndere fra gård som er gode til å gå på ski. Hva annet har du og Petter Northug til felles?

- Vi har begge lyst til å oppnå store ting med idretten vår. Jeg tror også Petter er lik meg på flere måter, ansikt til ansikt er han en veldig sjenert og rolig gutt. Men vi to har litt forskjellige måte å håndtere ting på.

Da Bjørgen vant nok et verdenscuprenn i La Clusaz før jul, handlet de store overskriftene om Northug som kom for seint til seierspallen.

- Er det vanskelig en kombinasjon å ha et ekstremt vinnerinstinkt og oppføre seg normalt i målområdet?

- Nei. Jeg hater å tape, men du skal ha respekt for konkurrentene. Alle løpere og ledere vet veldig godt hvordan ting fungerer etter målgang.

Om Petter Northug er langrennssporten svar på den svenske fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic, er Marit Bjørgen mer som trønderen Roar Strand.

- Spiller du poker?

- Nei.

- Drikker du Red Bull?

Lang pause.

- Nei.

- Kunne du blitt sponset av Red Bull?

Kort pause.

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Det handler om hvilke verdier jeg vil fronte.

- Du valgte deg heller oppdrettslaks?

- Ja. Men så har jeg heller aldri fått tilbud fra Red Bull.

- Har du hørte noe fra Møllers tran i det siste?

- He he. Ja, faktisk.

Møllers tran satset stort med Marit Bjørgen som frontfigur høsten 2005. Salget av tran økte før jernkvinnen skulle til OL i Sapporo 2006. Men så ble hun syk, reklamen forsvant, og Bjørgen fikk ikke forespørsel om å forlenge etterårsavtalen. De som derimot alltid har vært der på takkelista, er lokale støttespillere som Bentes Salong, Svinsen Auto Støren AS og Soknedal Sparebank.

Skattetallene fra 2009 viser at Bjørgen hadde en formue på godt over fire millioner kroner, og det var før jubelsesongen med tre OL-gull. På tre uker i desember i fjor tjente hun en drøy million.

- Jeg har ikke peiling på hvor mye penger jeg har tjent. Men banksjefen min ringte meg før jul og syntes det var litt mye penger på brukskontoen min. Han foreslo at de ble flyttet til en annen konto. Penger har aldri vært noen drivkraft, men klart, dette er jobben min i en kort periode av livet. Da er det ok å få noe ut av det.

Planen er å holde på til 2014 og OL i Sotsji i Russland. Dermed blir det nye sesonger med 800 treningstimer i året, spise makrell i tomat med grovt brød til frokost, unngå sjuke folk, ha opptil 250 reisedøgn i året, alltid passe på å ha tørre klær. Og for all del ikke glemme tigertankene.

- Jeg trives vanvittig bra, og har ikke ofret noe som helst. Jeg har valgt denne veien sjøl, og får oppleve utrolig mye.

- Er det skremmende å tenke på at det tar slutt?

- Ja.

- Hvordan kan du forberede deg på et helt annet liv om fire år?

- Det kan kanskje toppes på andre måter?

- Ja vel?

- Det finnes heldigvis andre verdier i livet som kan være like bra å oppnå, sier Bjørgen.

Hun ler litt, ser ned og fikler med Ol-ringen i gull på venstre hånd som bare olympiske vinnere får gå med.

- Er det nå det forventes at jeg skal følge opp med å si at jeg ønsker meg stasjonsvogn, bikkje og familie?

- Det høres sånn ut.

- Ja, jeg vil jo det. Men det er heller ikke sikkert at jeg gir meg om fire år. Akkurat nå kan jeg ikke se for meg at dette livet skal ta slutt. •

kbb@dagbladet.no