ANMELDELSE: «Jeg er glad og danser inn på kjøkkenet, foran pappa. Jeg har med meg alt det glade med utenfra, og det bobler og kommer ut. Han sitter ved kjøkkenbordet, bøyd over maten, han er vanlig, mamma er vanlig. Likevel blir den glade boblinga borte.»

Vaktsom

Elin bor alene med foreldrene i en bygd nordpå. Søsknene er flyttet ut. Elleveåringens blikk er alltid vaktsomt rettet mot de voksne: Moren som vasker, rydder og baker, uansett hvor utkjørt hun er. Faren som går frem og tilbake, knugende på sneipen i lomma.

Elin selv prøver å være grei og artig, men går på tå hev. For hva rommer all denne tausheten?

Destruktivt mønster

Romanen er episodisk i formen, styrt av barnets inntrykk og blikk. Innledningsvis er det uklart hvorfor Elin føler seg utrygg. Begge foreldrene er åpenbart glad i henne, og har omsorg for hverandre. De er bare litt slitne av livet.

Men langsomt, tidvis på grensen til det omstendelige, avdekkes et destruktivt mønster i familien. Anklagene, sinnet og fyllekulene. Og stillheten etterpå:

«Pappa sier ingenting. Jeg kan se at ansiktet hans er stivna. Jeg skulle ønske vi var flere. Bare oss tre, det er aldri nok.»

Elegant vridning

Nyborg forteller med ro og trygghet. Hun bygger fortellingen godt opp. Elin viser seg først som pappas jente, stadig kritisk til moren som aldri sier de riktige tingene til faren.

Men i takt med skiftende årstider modnes Elins blikk, og bildet nyanseres. Denne vridingen, i Elin og historien, er elegant og fint gjort.

«Bare mamma er Gud» er en jordnær, varm og vond debutroman om to livstrøtte voksne. Og i klem mellom dem: Et bekymret barn.