Jeg er en mor på 39 år, gift og har fire barn på 18, snart 14, 9 og 7 år. Hun på snart 14 har nå blitt tatt for å stjele et dekken til en hest, som koster 2000 kr.

Det er ikke første gang hun stjeler.

Jeg har snakket med helsestasjonen, og en psykolog har snakket både med henne alene og sammen med oss foreldre. Men det virket ikke som om de syntes det var et problem, for det var snakk om småpenger.

Jeg er opptatt av at det vi sier og gjør har konsekvenser. Dette har jeg snakket med ungene mine om, prøvd å gjøre dem bevisste på.

Så hva gjør jeg galt? Er jeg ikke nok til stede i livet deres? Jeg går på høyskolen og jobber 70 prosent. Mannen min reiser en del med jobben, og vår datter må ofte passe småsøsknene sine (4- 6 kvelder i måneden).

Jeg har hatt tendenser til å være deprimert tidligere og vi har måttet jobbe en del for å få ekteskapet til å fungere. Jeg føler at jeg kanskje ikke er så til stede i hverdagen som jeg burde. Blant annet synes jeg ikke det er veldig morsomt å være med ungene på avslutninger eller andre typer tilstelninger.

Men jeg gjør det så sant jeg kan, fordi det er en del av det å være mor, og har dårlig samvittighet for at jeg ikke syns det er noe morsomt. Jeg hater husarbeid og slike trivielle ting, og mener at ungene bør hjelpe til når de blir store nok. Da blir det jo en del krangling om dette, for det er jo ikke populært å måtte hjelpe til. Det er stort sett jeg som må krangle med ungene mine om det.

Men de siste åra har jeg kjempet meg opp på et bra nivå når det gjelder stemningsleie, og synes jeg har et godt liv, spesielt etter at jeg begynte på skolen. Jeg har måttet bli bevisst på at måten jeg tenker på er avgjørende for hvordan jeg har det. Derfor prøver jeg alltid å tenke positivt og at jeg faktisk har det bra.

Datteren min er smart, hadde hun giddet, ville hun hatt gode karakterer. Dessverre ser hun ikke nytten av å gjøre det bra på skolen, og sluntrer gjerne unna. Etter å ha pratet med læreren, ble vi enige om belønning hvis hun var flink å gjøre lekser fram til jul. Det ser ut til å gå bra.

Hun har nok ikke så god selvtillit, og ingen bestevenner. På barneskolen ville hun gjerne leke med gutter, jeg tror hun syns det er lettere å forholde seg til dem.

I dag leker hun gjerne med gutter på 11 år, men henger også med gutter på 19. Det er jeg ikke så glad i og prøver å snakke med henne om det. Men hun er ganske lukket og vil ikke snakke om følelser. Hun blir ganske sint når vi ber henne f.eks. om å hjelpe til i huset eller begrense databruken. Hun har også drevet med selvskading og i syvende klasse rispet hun seg opp på armene. Hun snakket mye med en helsesøster, og sluttet med dette.

Mannen min, hennes far, er veldig preget av oppveksten sin, noe jeg sikkert også er. Vi har hatt veldig ulik oppvekst, hvor han har vokst opp med en eldre bror, og måtte ikke ta så mye ansvar hjemme. Jeg har vokst opp med to yngre brødre, og min mor ble alene med oss tre, så jeg måtte ta ansvar tidlig. Min mann har vokst opp med at man feier problemer under teppet, og det merker jeg som partner, men han er ikke slik når det gjelder ungene. Han er engasjert, og gjerne klassekontakt o.l. Men jeg føler at det stort sett er jeg som tar avgjørelser på hjemmebane og tenker ut løsninger på eventuelle problemer. Så da jeg snakket med mannen min om vår datter, hadde jeg allerede funnet ut hvilke konsekvenser dette skal få for henne. Det er at hun selv må betale et nytt dekken. Hun får heller ikke noen bursdagsgave i år, og må personlig be om unnskyldning mens jeg er der.

Men jeg må også finne en langsiktig løsning på problemet og det trenger jeg din hjelp til.

Dette med å lyve og stjele er alltid vanskelig, fordi det er så moralsk belastet. Først vil jeg gjerne si at jeg er enig med deg i konsekvensene av det siste tyveriet. Du kunne valgt en annen måte, men ditt valg er for så vidt OK.

Barn og unge lyver og stjeler som regel bare når de ikke føler seg OK som mennesker og ikke trives i familien. Dette er mye viktigere enn de umoralske handlinger, etter min mening. Du skriver selv at du er opptatt at det man sier og gjør skal få konsekvenser.

Din datters mangel på trivsel og hennes atferd er konsekvenser som du og hennes far må ta på deres kappe. Det er konsekvenser av valg som dere har truffet, deres egen bakgrunn, alt som er gjort og ikke gjort. Datteren deres er helt uskyldig - det vil si hun er juridisk skyldig i tyveriene - men uten skyld for at hun ikke har det bra.

Det er viktig at du og mannen din ser på dette uten å henfalle til skyldfølelse. Dere har gjort deres beste. På noen punkter var altså ikke det bra nok for minst ett medlem av familien. Nå må dere ta ansvar for å få en ny og bedre relasjon til datteren deres. Etter min vurdering vil dere ha best sjanse til det om dere tar kontakt med en profesjonell familieterapeut, som kan hjelpe dere med å foreta de nødvendige endringer, og ikke bare forholde seg til jentas symptomer. Symptomer som selvskading og liknende takler man best om man forstår at det er en invitasjon. (Er det noen som vil være så snill å besøke min virkelighet og hjelpe meg?) Deres datter har nå sendt ut så mange invitasjoner at det er på tide at noen sier «Ja takk!». Så fort det skjer, har symptomene utspilt sin rolle, og de pleier å forsvinne relativt raskt.

Hvis ingen takker ja, har hun bare én mulighet, nemlig å få enda et symptom. Denne negative spiralen er ikke bevisst i en 14-årings hode. Derfor har både belønning og straff bare positiv effekt på kort sikt. Budskapet ved belønning/straff er jo: «Du må gjerne ha det fælt, men vi vil ikke at du viser oss det. Så nå får du en gave, en muffin eller noe annet, om du tar deg sammen».

Forestill deg at noen hadde sagt det samme til deg i de åra da du var ulykkelig, og ikke fikk livet ditt til å fungere!