- Jeg er jo lei av å snakke om de pengene. Men: Det va'mine penga! Itj Oljefondets penga, itj skattebetalerans penga, itj kommunans penga. Ingen arbeidsplasser gikk tapt. Det medførte ingen politiske endringer. Og jeg brukte jo ikke disse pengene, for det hadde virkelig vært noe å skrive om.

- Har du ikke brukt dem opp?!

- Nei. Æ ha investert dæm bort.

Min Gud, som Idar Vollvik kan prate. Vi har vært sammen med ham i tre timer, og det er lange enetaler, og ethvert forsøk på å bryte ham av blir avfeid med vent no litt eller høylytte MEN, med pekefingeren i lufta. Han er blitt hes nå. Vi sitter trangt i en liten blå Audi A1 et eller annet sted i et vintermørkt Fana. Vi skal på Rema 1000.

Tilbake til start: Hvor pokker er det? Vi leter etter Ludos kontorer i Bergen, og har kjørt taxi fram og tilbake langs Hardangerveien. Taxisjåføren har for lengst slått av taksameteret. Men så, der, omsider, over et treningssenter, henger den glorete LUDO-logoen i grønt, gult, rødt og blått. Hvordan kommer vi inn? Jo, der, på siden, inn ei anonym dør, bak der en mørk trappegang med grått snøslaps på gulvet. Ved siden av to kasserte oppvaskmaskiner og et blomstrende fikentre i plast, henger postkassa med titalls klistremerker: Ludo Mobil AS, Ludo Mobil Holding AS, Ludo Mobil Sverige AS, Ludo Store AS, Ludo Headhunting AS, det er Ludo-ditt og Ludo-datt. Opp trappa, inn døra til venstre, og endelig står vi midt i Idar Vollviks nye imperium. Bak to glassvinduer sitter to kvinner foran dataskjermene. Det hele minner om kontoret til et bilverksted. Plutselig dukker Idar Vollvik opp bak et hjørne, i en voldsom fart, ubarbert og med gråstenk i håret, ikledd dongeri og smal, svart skjorte.

- Hei, slå dokker ned noen sekund, så kjæm æ.

Idar Vollvik. Fiskersønnen fra Roan kommune på Fosenhalvøya. Yngst av åtte søsken. Mobiltelefonkongen og milliardæren. Seriegründeren og gjeldsslaven. På tre år bygget han denne milliardformuen og nådde en himmelsk velstand. På fem hektiske måneder spekulerte han bort alt sammen, og stupte lukt ned i et økonomisk helvete. Der har han vært i to år. Mandag 3. januar skrev avisene at kemneren i Bergen ville begjære tvangssalg av boligen på Fanahammeren hvis han ikke skaffet sju-åtte millioner innen utgangen av februar. Finansavisene har ellers meldt om milliongjeld, inkassosaker og kredittrating C - kreditt frarådes.

Derfor kan vi slå fast følgende: Hvis det finnes ett eneste menneske i dette landet som kan bekrefte at penger faktisk er lykke, må det være Idar Vollvik.

- Penger har til syvende og sist ingenting med lykke å gjøre, sier han, og trekker lokket av en boks med sjokoladekjeks. Vi sitter på et deprimerende møterom.

- Jeg tror nok at for mange mennesker skaper penger mer bekymringer enn lykke. Det å ha konstant for lite penger, som jeg har hatt i to år nå, er en ulykke. Men det å ha nok penger er et grunnlag for lykke. Ta dåkker en kjeks!

Han skyver boksen over bordet.

- Disse tingene har jeg tenkt mye over, og jeg deler lykken inn i tre: Penger og materiell lykke er én type lykke. Familie, barn, venner og helse en annen. Og så finnes det en tredje type lykke, og det var den jeg mista da jeg klarte å sulle bort 2,5 milliarder. Jeg tenkte halvannet til to år før det plutselig gikk opp for meg hva den tredje lykken er, sier han og venter.

- Og det er?

- Tilhørighet og utfordringer. Det å føle seg nyttig, og få brukt evnene. Den lykken mistet jeg. Jeg pensjonerte meg, flyttet til Spania og endte med å gå langs bassengkanten og fange veps med bassenghåven.

- He-he.

- Det er ikke tull engang. Hele livet hadde jeg jobbet og brukt meg selv fysisk og psykisk. Om jeg bærer kartonger eller sitter i ledermøter, ett fett. Aldri forfengelig på det. Men jeg må få brukt meg selv. Som et substitutt begynte jeg å handle aksjer, og da fikk jeg brukt smartnessen min. Men det viste seg at jeg ikke hadde noen smartness.

Vel, først gikk det bra. Milliarden vokste og ble til to, den ble til to-komma-fem.

- Så begynte jeg å tape, og da kunne jeg slått av krana. Men da slo den egenskapen som fikk meg rik, inn: Ikke faen om jeg skal gi meg! Nå har jeg tapt 600 millioner, da har jeg 1,9 igjen. Da må jeg satse enda mer. For meg var det bare papirtap. Det er bisart og umulig for de fleste å forstå dette. Umulig. Jeg var trygg på at om noen måneder så var jeg rik igjen. Det høres vilt ut, og det var vilt.

- Satt du alene på et kontor, eller...?

- Kontor, nei. Jeg gikk med mobiltelefonen, og snakket med tradere over hele verden fra ni om morgenen til seks om natta.

- Da er det vanskelig å holde oversikt?

- Jeg hadde ikke noen oversikt! I dag vet jeg jo at det var helt galimatias. Jeg handlet for flere milliarder på én time i amerikanske selskaper. Det skulle ikke gått an, men jeg fikk kreditt for den jeg var. At jeg bare tapte to og en halv milliard, var jo sinnssykt flaks. Jeg kunne tapt hinsides. Mange titalls milliarder.

- Hvordan var det å se verdiene smuldre opp?

- Det var trasig. Det er ikke noe annet å si om det. Men fokuset var hele tiden at det skulle snu. Da det var igjen 200 millioner, ga jeg helt faen og tok i hvert fall sjanser.

- Men det store spørsmålet er: Hvorfor satte du ikke noe til sides?

- Det var nok av dem som ga meg gode råd, men æ hørt itj på dæm. Og du må huske på det: Jeg var voldsomt rik, og det gikk voldsomt fort. Det var mange forvaltere, mange som...jeg vil ikke skylde på noen. Men - da det begynte å bli kjent at det gikk dårlig, kom ulvene. Ikke det at noen var ute etter meg, men det er jo sånn i finansverdenen at når man kjenner lukta av blod, så tenker man: Er det mulig å tjene penger på det? Og det er jo dét. Da jeg ga meg med aksjetradinga, hadde jeg noen millioner igjen, men de ble skvist ut.

- Hvordan var det å fortelle kone og barn: «Nå er alt borte»?

- Det slapp jeg, for lenge før jeg var helt blakk, så framstilte media meg som blakk. Men underveis la jeg aldri skjul på at jeg hadde tapt penger. Nei, nei. Og da alt var borte, sa jeg: Ja, da er det bare å begynne å jobbe igjen. Og Anita var glad for at jeg skulle begynne med noe annet enn den destruktive handlinga. Men - det er klart, hvis vi går på den emosjonelle sida: Jeg har en kone, jeg har barn, og jeg har en mor som fremdeles lever. De er nok mitt svakeste punkt. Men - bortsett fra dem, har jeg en enestående evne til å tenke rasjonelt og se framover, i stedet for å dvele og sutre. Det er klart det er alvorlig å tape så mye penger, men jeg får dem ikke tilbake ved å være alvorlig. Jeg har ingen problemer med å spite med å ha tapt alle disse pengene. For du vet vel hva som er definisjonen på komedie?

- Nei?

- Jo, det er tragedie pluss tid.

Det er noe folkelig sympatisk over Idar Vollvik. Alltid blid, uansett. Selv da han kom slukkøret tilbake fra sitt eksil i Spania, og begynte sin ydmykende runde i diverse medier, var smilet der.

- Da jeg kom tilbake, hadde jeg to valg: Enten slå av telefonen og holde kjeft, men jeg vet jo da at media aldri ville gi seg. Aldri! Motsatt: Jeg kunne fortelle alt, som det heter, være åpen. Og så ville det gå noen uker, og så ville de gå lei. Der tok jeg feil. Jeg får femten henvendelser fra media hver dag.

- Femten?!

- Minst!

Man skulle jo tro at hele Norge frydet seg langt inn i brunostsjelen, men nei.

- Veit du ka? Det var kun to-tre journalister i finanspressen som frydet seg. Folk flest hadde sympati. Det var en voldsom positiv støtte. Ingen, verken familie eller venner, har vendt meg ryggen. De var der før jeg ble rik, og de er her nå. Og heldigvis, da jeg var som rikest, oppsøkte jeg aldri andre rike og søkte vennskap der. Jeg har aldri brydd meg om det. Det var nok smart, for ellers ville nok fallet blitt mye større. Men det som virkelig er utrolig, er at folk fremdeles tror på meg, at de vil satse penger på meg. Det er virkelig utrolig.

Fra sjakk til ludo. Idar Vollvik er altså i gang igjen, og i forrige uke ble det kjent at investorer har gått inn med noen millioner i hans nye selskap Ludo.

- Vi har kontorer i Bergen, Trondheim, Oslo, Stockholm, Bangkok, Madrid, Málaga og Osen.

- Osen?

- Det ligger i Sør-Trøndelag. Der har vi kundeservice for mobilkunder i Norge. I etasjen over her har vi kundesenter for Sverige.

- Sverige? Men jeg leste nylig i Dagens Næringsliv at Ludo ikke har noen kunder i Sverige?

- Ja, men de skriver så mye rart. Nei, vi har kunder i Sverige, Norge og Thailand. I februar-mars starter vi opp i Spania. Det ligger i kortene at jeg og flere av lederne i Ludo flytter til Thailand til høsten.

- Skal du flytte til Thailand?

- Ja. Om fire-fem måneder flytter jeg ned med familien. Vi skal fortsatt holde på i Norge, men det er der nede det største potensialet ligger nå. Ikke bare Thailand, men hele regionen.

- Da du startet opp igjen: Var det opplagt at det ble mobiltelefoner?

- Nei. Jeg har holdt på med det i 22 år, og mobilmarkedet i Norge er garantert blant de tre tøffeste i Europa, trolig i hele verden. Det er egentlig ingen vits å satse her, men det gikk en faen i meg: Æ ska reis kjærringa. Jeg skal bevise at selv i et land hvor det er umulig, så skal vi få det til. Vi har gjort det bra. Ja, vi har det. Men leser du kapitalmedia, så går det ikke bra.

- Jeg må bare tilstå at jeg ikke kan noe som helst om mobilmarkedet. Du kan egentlig si hva du vil.

- Jo, men alt jeg sier til deg nå, vil kapitalmedia grave i. Hver tredje dag har det vært negativ, spekulativ dritt i finansavisene. I løpet av fire-fem måneder har jeg hatt åtti-nitti helsider. Uansett hva jeg sier, så skriver de ofte det motsatte. Det er helt utrolig. Jeg snakker ikke med dem lenger, men svarer dem via e-post.

- Føler du at de er ute etter deg?

- Jeg forsøker å ikke være for paranoid på det, men mange mener det.

- At du er paranoid?

- Nei, nei, at de er ute etter meg. Selv ser jeg mer nyansert på det. Jeg brukte media kraftig for å tjene penger. Nå har fokuset fra media vært å gjøre livet surt for meg. Definitivt. Men som far min sa: Dæm Gud itj har gitt meir, ska du itj forvent meir ifra. Og det er jo en oppside ved dette. Hvor mange personer vet nå at Ludo er noe mer enn et brettspill? Jeg tror det er over halvparten av Norges befolkning. Hva tror du?

Nei, hva skal man svare på det? At Ludo drev med mobiltelefoner var nå én ting, men på hjemmesidene selger de alt fra parkdresser og terrassevarmere til stavmiksere og iPad.

- Nei, jeg vet ikke helt. Hva er egentlig Ludo?

- Kort fortalt bygger jeg en merkevare, og den merkevaren skal inneholde mange ting. Alt mulig, bortsett fra rus og satanisme.

- Satanisme?

- Altså, ting som kan virke støtende. Vi er inne på noe her, som ikke er så enkelt for deg og andre å fatte, men jeg skal love deg at vi er kommet veldig langt med IT-strukturer både i Norge og andre land. Vi driver med mye allerede. Elektronikk og software. Vi utvikler applikasjoner for iPhone og androidtelefoner. Jeg har startet Ludo Helse som selger Møllers Tran, jeg har akkurat skaffet agenturet til Elias og Pelle Politibil på barnevitaminer, og bla-bla-bla. Vent no litt: Åtti prosent av ledelsen i Chess jobber nå i Ludo, og spør du dem, så er konturene av det vi jobber med nå mye, mye større enn Chess. Jeg får titalls henvendelser hver dag fra folk som vil ha meg med på ting.

- Nå overdriver du vel litt?

- I snitt er det over femti hver dag! I hvert fall. Noen dager bikker det over hundre. Vi har lagret mange tusen forespørsler. Mye er dritt, men noe er faktisk veldig bra. Det er mye helseprodukter, det er en bølge der nå. For du vet, det er mange gode produkter som er utviklet, men som ikke kommer ut. Ludo skal først og fremst være gode på salg, og alt som hører under salg. Vi skal lage en plattform der andre kan gjøre suksess.

- Hva er målet?

- Da vil jeg sitere Nils Arne Eggen: Veien er målet. Jeg skal gjøre det beste ut av hver dag. Suksess er en drivkraft, men like mye gleden av å være på veien. Men det store målet? Æ ska lag en av verdens største merkevara.

- Oi!

- Ja. Ludo skal bli det. Det har jeg sagt fra første dag.

- Er du blitt stormannsgal?!

- Jeg vil heller si: Jeg har kanskje vært det. Men - ambisiøs er jeg. Virgin har 360 selskaper, og jeg sammenlikner meg ikke med dem. Jeg bare konstaterer at det finnes andre brands som driver med mye forskjellig. Yamaha leverer påhengsmotorer, saksofoner, kjøleskap, orgel og whatever. Jeg sammenlikner meg ikke med dem heller. Langt der ifra. Men det finnes merkevarer som har klart å gjøre det bra. Og Ludo gjør allerede utrolig mye, folkens.

Tilbake til privatøkonomien. Hva har han igjen? Ikke så lett å si, for nå blir han ullen. Har han solgt yachten Lady Anita? Ja. Sportsbilen Koenigsegg? Tja. Huset i Marbella? Eh...nja.

- Jeg orker ikke gå inn på alt jeg har gjort og eid. Det blir sånn flåsete ultra-Se-og-Hør.

- Men hvor lite penger har du nå?

- Hvor mye minus, må du spørre da. Jeg er jo i minus på kontanter. Jeg er nok i pluss på verdier, men det er ikke verdier du kjøper brød for. Nei, det er trangt, og det har det vært lenge. Men vi har jo alt av det vi trenger av ting og tang. Med førti-femti firma detter det inn litt her og der, og så er det folk som skylder meg penger. Og så holder jeg foredrag, og det får jeg hundre tusen for.

- Hundre tusen?!

- Ja. Det meste jeg har fått er fire hundre tusen. Det var på to timer.

Ut på tur. Vi må ta runden og hilse på de ansatte før vi drar videre. Der i kroken sitter to klesdesignere, der i glassburet sjefen for kundeservice, der IT-ansvarlig, og så bykser han opp trappa, dunk-dunk, dunk-dunk. I andre etasje sitter økonomidirektøren, og der borte i mørket, kundesenteret for Sverige. Og så dunk-dunk, dunk-dunk, ned trappa, ut på parkeringsplassen, hvor Idar Vollvik børster snøen av frontruta på en blå Audi. Nei, den er ikke hans, han låner den av en kollega, selv har han ikke bil. Kona har bil. Jo, han har forresten et par biler i Spania som han hadde tenkt å ta hjem, men nå skal han jo reise ut igjen, så det blir vel til at han selger dem. Vi kjører mot Os, og det er to mil ut dit. Praten går, og imellom alt ludopratet får vi lirket inn noen spørsmål. Om han fremdeles spiller orgel? Mer enn noensinne. Han spiller gitar, fløyte, fiolin, trekkspill. Han komponerte jo kirkemusikk i ungdommen. Etter en halv time parkerer han utenfor Rema 1000.

- No skal dåkker sjå, sier han og haster inn i butikken, forbi hyllene, innover, innover, han leter med blikket, og der står en pall med Ludo barneklær. Han hekter ned ei rosa barnelue, holder den opp.

- Det er helt nytt det her. Vi er i 60 butikker. Det er den spede begynnelsen det her. Så det er litt...eh...gøy.

Idar Vollvik kjører oss til Flesland. Vi slynger av gårde på smale veier. Han prater, og når han får rødt lys, forteller han at nedi der, ved Fanafjorden, ligger huset hans. Med strandlinje og båtplass.

- Du klarer å skaffe kemneren sju millioner til 28. februar?

- Med ei hand på ryggen, sier han kontant.

Så litt tenksomt:

- Det som kan gjøre meg litt irritert, er at når jeg nå trenger sju-åtte millioner, så vet jeg at jeg har hatt to tusen millioner. Men - jeg dveler ikke ved det! Det er bedre å fokusere på å skaffe de åtte millionene. Du vet, vi har alle pågangsmot, men i forskjellig grad. Og du kan enten velge å forbedre de egenskapene du er svak på eller å dyrke de egenskapene du er god på. Jeg velger å dyrke pågangsmotet.

- Jeg skulle ønske at jeg så like lyst på livet som du gjør.

- Ja, men tenk på hvilke muligheter du våkner til hver dag. Du kan dele gjøremålene i tre: Det nødvendige. Når du våkner, må du stå opp, kle på deg, frokost. Du må frakte deg selv til arbeidet, åpne en dør, en skuff, en e-post. Når det er gjort, kommer du til alt det som er mulig å gjøre, og det er utrolig hva som er mulig å gjøre. Men så skal du hver dag bruke fire minutter på å gjøre det umulige. Halleludo!

- Hva sa du nå?

- HALLELUDO! Det er det umulige som er virkelig sexy. Det er jo noen som har sagt det til meg: At jeg tapte de pengene, var det beste som kunne hendt meg.

- Hæ!?

- Hvis ikke hadde det ikke vært noe Ludo. Da hadde jeg sittet på en knaus nede i Marbella og fanget veps. •

hop@dagbladet.no