Maria Amelie: Kvinnen som nå kaller seg Marie Amelie (men ifølge advokaten egentlig har et mer russiskklingende navn), har vunnet våre hjerter. Det er en pen ung kvinne med en behagelig og sympatisk framtreden, hun snakker norsk som en innfødt og har vært dyktig til å skaffe seg en god utdannelse. Noen hver ville like å kjenne henne eller ha henne som kollega eller nabo. Det dreier seg altså om en superinnvandrer som vi føler vil være en berikelse, ikke en byrde for det norske samfunn.

Så vi føler absolutt at hun burde få bli i landet. Det kommer mange krav om å benytte enkelte deler av lov og forskrifter for å gi henne opphold. Det må være lov å foreta en skjønnsmessig vurdering.

Men jeg klarer ikke la være å tenke: Hvis en asylsøker med samme historie for eksempel hadde vært en somalier med et langt uforståelig navn, gebrokken norsk tale og kanskje et vansiret ansikt, ville vi da følt det samme? Ville utvisning da ha medført en spontan folkelig protest med harmdirrende fordømmelse fra menigmann, kjendiser og politikere? Neppe.

Mange offentlige debatter arter seg som kappestrider i å framstå som snill og human. I innvandringspolitikken deltar mange i denne konkurransen, ved å ta avstand fra alle omdiskuterte utvisninger.

Problemet er at når millioner av mennesker fra fattigere land ønsker å bosette seg i et rikt land som Norge, må generelle regler være grunnlag for de enkelte avgjørelsene. En avgjørelse som ikke skaper presedens, er en urettferdig avgjørelse. Trynefaktoren bør ikke være avgjørende.

Nei, jeg sier ikke at kvinnen som nå kaller seg Marie Amelie bør utvises. Og jeg tror sikkert det vil ende med at hun får bli. Men jeg er glad for at jeg slipper å lage reglene og å håndheve dem, for det vil uansett måtte medføre tilfeller av hatefulle beskyldninger om umenneskelige holdninger.