ALBUM: Det var stor stas under Moldejazz sommeren 2009 da den unge kvartetten Magic Pocket ble tildelt det store JazZstipendiet, og ikke mindre stas i fjor da Hayden Powell (trompet), Erik Johannessen (trombone), Daniel Herskedal (tuba) og Erik Nylander (trommer) kvitterte for prisen i en spesialkomponert festivalkonsert sammen med Trondheim Jazzorkester.

Nå er Magic Pockets debutalbum, «The Kabatic Wind», her (utgivelse i neste uke), med musikk av medlemmene pluss en gjest for anledningen, tangentmann og elektroniker Morten Qvenild (In The Country, Susanna & The Magical Orchestra).

Og - kryss i taket — bandet framstår som en original og vital tilvekst til den yngre norske jazzen, presentert på et album som vokser kraftig for hver gjennomspilling.

ÅPNINGSLÅTA, «Call Me Ishmael», er et langt crescendo og dertil en slags avantgardeblues eller -begravelsesmarsj à la første del av Louis Armstrongs berømmelige «New Orelans Function». Låta er signert bandet og Qvenild, og om denne raske koplingen til fortida er bevisst, skal være usagt (Powell og Herskedal spilte tradjazz i sine enda yngre år, kanskje de tre andre også?), men den er iallfall logisk.

«The Kabatic Wind» er i sin utradisjonelle og messingbaserte modernisme ei plate der store deler av jazzhistorien klinger med, og den er båret fram av frapperende gode og åpenbart inspirerte instrumentalister.

Samarbeidet mellom kvartetten og Qvenild — fra det ene magiske orkestret til det andre — er et klanglig lykketreff av en uttrykksutvidelse.

Her er videre fin dynamisk veksling mellom intensitet og tilbakelenthet, nakne, blålige toner og store tonebrus, lekne figurer og hypnotiske groover, og noen melodiske vendinger som huker seg godt fast. «The Kabatic Wind» — egentlig tunge, kjølige luftmasser som kan rive med seg det meste når de «ramler» ned fra fjellene — er kort sagt et fremragende debutalbum fra et band du knapt har hørt maken til.

FIRE år etter gode «Above Water» er Jørn Skogheim tilbake med «New Direction», der den ofte Pat Metheny-klingende gitaristen (og ikke å forglemme klarinettisten) har slanket bandet til å telle bassist Roger Williamsen, trommeslager Klaus Blomvik og den tysk/svenske sangeren/tekstforfatteren Djamila Skoglund-Voss. Pianisten Bernt Moen lar seg høre på fire av de 10 låtene, som alle er signert Skogheim.

Musikken flyter bedragersk lett, melodiøs og motstandsløs fra dette albumet — bedragersk fordi Skogheims så umiddelbart ørevennlige komposisjoner og arrangementer vitterlig er alt annet enn enkle.

Kanskje er uttrykket litt lite variert, men Skogheim & co byr på taktskifter, modulasjoner, melodlinjer og harmonier som kan sette ut hvem som helst. Musikerne har likevel alt på plass, og til alt overmål forsterkes følelsen av ubesværethet av sanger Skoglund-Voss. Hun synger noterte improvisasjoner så sikkert og klokkeklart at det som i virkeligheten er en ganske sammensatt munnfull virker som barnemat.

DEN svenske trompeteren Magnus Broo er velkjent blant norsk jazzpublikum, først og fremst gjennom Atomic. Under eget navn har han utgitt flere album, og med «Swedish Wood» kommer ett til, der han har med seg bassistene Torbjörn Zetterberg og Joe Williamson samt trommeslager Håkon Mjåset Johansen.

Som vanlig opererer Broo i hele spekteret mellom Louis Armstrong og Ornette Coleman/Don Cherry, men mest i nærheten av de siste og med styggpen tone og høy grad av improvisasjon i musiseringen.

Uttrykksmessig er Broo i sin rufsete tilnærming på mange måter Jørn Skogheims rake motsetning, men likevel — i all sin ulikhet handler det umiskjennelig om skudd på den samme rota: Jazz.