- De har visst pusset opp, sa Robinson.

Det tidligere så fargesprakende lokalet var blitt malt i en dus, lys palett, og det assorterte loppemarked-møblementet byttet ut med dyre, helpolstrede stoler i gråbeige. Det karakteristiske, mønstrede gulvet og det burleske veggmaleriet langs hele innerveggen er fortsatt der, men stilen er blitt flere hakk strammere.

- En Michelin-tilpasning? spurte Fredag.

- Helt klart. Maten her har vært i toppklasse i flere år, men interiøret har vært for rufsete for de franske anmelderne. Med denne oppgraderingen ligger stedet bedre an til å få en stjerne neste gang.

- Jeg likte det sånn det var før også, jeg. Det var ujålete og avslappa.

- Michelin-anmelderne liker stivt og jålete. Det gjør også norske forretningsfolk, og det er jo de som holder liv i denne enden av restaurantmarkedet.

- Men prisene har knapt endret seg siden vi var her sist, og klientellet er omtrent det samme som før. Mange søte par i tredveårene. Og det skal innrømmes at denne stolen er ekstremt behagelig…

Som flere av eliterestaurantene i Oslo har Ylajali nå kuttet ut á la carte-menyen, og tilbyr bare fem- eller sjuretters. Denne dagen var trøffel tema for menyen, og

det skulle dermed ingenting til for å

overbevise Robinson og Fredag om at

sju retter var helt nødvendig.

Festen åpnet med en forrett verdt stående ovasjoner. Syltynne skiver av gravet laks i en skarp og syrlig agurksjy, dandert med røkt ørretrogn og pepperrotkrem, servert med en liten «samosa» med rå reker og toppet med en posjert Gillardeau-østers. I selskap med en fantastisk Rheingau Riesling var det hele til å dø for.

- Det er noe unikt med dette kjøkkenets evne til å finjustere smakskombinasjoner, sa Fredag.

De tre neste rettene var en serie

trøffeltriumfer. Sjøkreps fra Hitra

med fennikelterte, jordskokk og svart

Albatrøffel, stekt piggvar med risoni, blomkål, avrugakaviar, nøttesmør-hollandaise og Gotlandstrøffel, og deretter en skål med cavattelli (en pastavariant) kun smaksatt med litt smør og dekket av skivet Albatrøffel, denne gangen hvit.

- Hver munnfull gir meg lyst til å juble.

- Og det er ingen nedturer. Det glir sømløst fra det ene høydepunktet til det andre, med knirkefri service hele veien.

Rosastekt bryst av norsk gårdsand kom med en kålrulett fylt med steinsopp og andeconfit, akkompagnert av gnocchi, steinsoppkrem, selleripure og anissjy. Nok en fulltreffer.

- Jeg er mett som en stappet gås, sukket Robinson over ostetallerkenen.

Roquefort lagt lagvis med kokt pære og tranebær var nydelig, men nokså massivt, og en lang pause var påkrevd før desserten. Den var til gjengjeld verd å vente på: Eplekompott med kesam og minisveler - friskt, elegant og forseggjort.

- Hadde jeg hatt en hatt, hadde jeg tatt den av meg i dyp ærbødighet over dette måltidet, sa Fredag.

- Jeg også. I stedet får vi pøse på med alle stjernene vi har, smilte Robinson, fylt av kulinarisk lykke. •

robinson&fredag@dagbladet.no