Ni finalister ble valgt ut fra Diktkammeret (fire) og Skolekammeret (fem) i fjorårets siste måned. Av disse ble igjen to kåret til månedens poet. Men mens vinneren i Skolekammeret meldte seg, hvorpå vi skrev dette intervjuet, har desemberpoeten fra Diktkammeret til gode å gi seg til kjenne. Men diktet skal fram, like fullt, og det samme med Helge Torvunds jurykommentar.

Dessuten er det aldri for sent å snu, fru Blom!

Les månedens dikt for desember:

Alt jeg vet om verdensrommet

I et rom med myke skyggebilder
snakker klesskapet med sengen

den lyden er regndråper mot taksteinen
og naboen som kjører til natteskift
i en himmelblå firehjulstrekker
for å ta imot barn som blir født om natten
for noen barn blir født midt på natten
sier skapet

men de som ikke blir født, de sover
og trosten, frosken og kastanjetreet sover
hvisker sengen

men hvis du ikke får sove kan vi telle
snøfnugg og stjerner til du drømmer om dypvannsfisk og eremittkreps
slik som du gjorde på søndag
sier skapet og åpner en dør

syv svarer sengen

åtte sier skapet

tusenogni smiler vinduet på gløtt

fru Blom

Juryens kommentar:

Magisk samtale
Under en gåtefull tittel som kunne stått for ei oppramsing av astronomiske faktakunnskap, finn me eit eventyrleg vakkert dikt om ein magisk samtale mellom ulike delar av interiøret i eit barnerom om natta. Lesaren vil fort kunne identifisera seg med eit barn som ligg vaken og lyttar, eller som høyrer dette gjennom draumane sine. Gjennom samtalen får me eit bilete av lydar og liv, regndropedrypp og sus av bilhjul. Me vert fortalde om barn som vert fødde og barn som søv, om fuglar og amfibia. I denne vesle verda vert alt liksom tilpassa eit lite barn, og stjernene kjennest små som snøfnugg, for ikkje å verka skræmande store og fjerne. Dei som snakkar er informerte om barnet sine draumar og har omsorg for barnet. Dersom det ikkje får sove vil dei hjelpe til med å telje snøfnugg og stjerner.

Å seia at barnet drøymde om eremittkreps og djupvassfisk er ein fin måte å vise til vatn som eti bilete på undermedvitet.
Skapet, senga og vindauget snakkar saman på ein måte som roar og skapar tryggleik. Og når vindauget til slutt seier eit ganske høgt tal, og opnar seg på gløtt mot verda utanfor, så smiler det samstundes, for at det ikkje skal verka skummelt mykje og altfor stort.

Eit nydeleg dikt med ein slags grunnleggjande poetisk magi som heile juryen fekk lyst å løfta fram som månadens voggande røyst!

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.