10 millioner verden over har løst billett til Queen-musikalen «We Will Rock You». Slikt blir det penger av. Nå er Oslo klar for gigantproduksjonen.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
We Will Rock You Espen Grjotheim og Mari Haugen Smistad spiller hovedrollene i Stockholm. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Virkelig dagdrøm: Mari Smistad Haugen fikk hovedrollen i Stockholm i konkurranse med langt mer etablerte navn. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Extreme makeover: Siden september i fjor har Trondheimsjenta Mari Smistad Haugen blitt forvandlet til Scaramouche, heltinna i "We Will rock you".Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Queen
Det engelske bandet ble dannet av Freddie Mercury (vokal, piano), Brian May (gitar, vokal), Roger Taylor (trommer, vokal) og John Deacon (bass) i 1971.
De debuterte med albumet "Queen" i 1973, og fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med albumet "A Night at the Opera" og singelen "Bohemian Rhapsody" i 1975.
Bandet har røtter i progressiv rock, men har blandet inn andre stilarter med stort hell.
Siden Mercury døde i 1991 og Deacon trakk seg tilbake i 2007, har Taylor og May forsøkt å stable bandet på beina igjen, og har opptrådt sammen med diverse gjesteartister.
Queen har solgt over 300 millioner album, noe som gjør dem til en av verdens mestselgende band noensinne.
De debuterte med albumet "Queen" i 1973, og fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med albumet "A Night at the Opera" og singelen "Bohemian Rhapsody" i 1975.
Bandet har røtter i progressiv rock, men har blandet inn andre stilarter med stort hell.
Siden Mercury døde i 1991 og Deacon trakk seg tilbake i 2007, har Taylor og May forsøkt å stable bandet på beina igjen, og har opptrådt sammen med diverse gjesteartister.
Queen har solgt over 300 millioner album, noe som gjør dem til en av verdens mestselgende band noensinne.
Freddie Mercury i bronse: En bronsesatue av Freddie Mercury, flankert av medlemmene i Queen; fra øverst tilvenstre Freddie Mercury,, Brian May, John Deacon og Roger Taylor, (AP Photo)
We will rock you
Musikalen ble skrevet av den britiske komikeren og forfatteren Ben Elton, og hadde premiere på The Dominion Theatre i London 14. mai 2002. Brian May og Roger Taylor var — og er — svært delaktige, og stilte som krav at tekstene til de noen og tjue sangene ikke skulle forandres. Det forklarer hvorfor mange av låtene føles malplasserte i forhold til handlingen.
Etter planen skulle forestillingen spilles for siste gang i 2006, men publikum protesterte og showet går fremdeles i London.
"We Will Rock You" er spilt i mange land og er til nå sett av drøyt 10 millioner. I likhet med mange andre moderne West End- og Broadwayproduksjoner, stilles det strenge kunstneriske og tekniske krav til lokale oppsetninger. Derfor framstår alle oppsetningene nesten som en kopi av originalen.
Etter planen skulle forestillingen spilles for siste gang i 2006, men publikum protesterte og showet går fremdeles i London.
"We Will Rock You" er spilt i mange land og er til nå sett av drøyt 10 millioner. I likhet med mange andre moderne West End- og Broadwayproduksjoner, stilles det strenge kunstneriske og tekniske krav til lokale oppsetninger. Derfor framstår alle oppsetningene nesten som en kopi av originalen.
Feltsykehus: Mange mennesker + tett miljø + januarkulde = fri flyt av diverse remedier. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Klapp, klapp - dunk. Klapp, klapp - dunk.
Den taktfaste rytmen får veggene til å dirre og gulvet til å riste. Når drøyt 1600 entusiastiske publikummere taktfast klapper og tramper, skapes det enorme mengder energi. Ja, sikkert nok til å varme opp en middels stor norsk by. Og når det samme publikummet trekker pusten dypt og brøler «We will, we will rock you!» kan man snakke om en kollektiv ekstase. Når det er slik å befinne seg i salen, tenk hvordan det er å være den som all energien rettes mot.
- En slags skrekkblandet fryd? Nei, jeg vet ikke. Det er ubeskrivelig. I en slik sammenheng er det vanskelig å finne ord.
Mari Haugen Smistad (26) unnskylder seg for å måtte ty til en klisjé. Men det siste halve året har livet hennes nærmest vært nettopp det - en klisjé. En dagdrøm som har gått i oppfyllelse. For kveld etter kveld siden september i fjor har den unge, ukjente trondheimsjenta stått på scenen i musikalen «We Will Rock You», og fått det kresne stockholmspublikummet til å hoppe opp og ned mens de roper på mer.
- Nå er dette et typisk ensemblestykke, så jeg kan på ingen måte ta æren alene, sier hun kledelig beskjedent.
Hun har ingen grunn til å være beskjeden. 26-åringen som gikk ut fra Scenskolan i Göteborg i 2007, har vært innom både Det Norske Teatret, Trøndelag Teater og Värmlandsoperaen, men sliter ikke med å bli gjenkjent på gata. En dag for et år siden tok hun en sjanse og stilte på audition på Cirkus i Stockholm - og ble plukket ut til å spille den kvinnelige hovedrollen i konkurranse med mange etablerte sangere og skuespillere. Og kanskje aller størst, Mari er godkjent av Queen-medlemmene Brian May og Roger Taylor.
- Oj, ja. Det er helt surrealistisk. Helt vanvittig. Da jeg først hørte de andre synge, tenkte jeg at jeg ikke kom til å strekke til. Jeg har brukt mye av høsten på å minne meg på at jeg faktisk har fått en av hovedrollene. At jeg i tillegg har fått gode kritikker har vært et spark i ræva. Likevel klyper jeg meg fremdeles i armen, sier hun.
Eventyret er langt fra over. Allerede torsdag er det premiere på den norske versjonen med dunder, brak og masse hylende gitarsoli på Folketeateret i Oslo. Mari er en av tre fra den svenske oppsetningen som blir med dit, de andre store rollene blir besatt av nordmenn. Felles for de aller fleste av dem: De er unge, proffe, men ikke spesielt kjente i Norge.
«We Will Rock You» er en såkalt jukeboksmusikal, det vil si at ny historie er skrevet, mens musikken som brukes allerede er velkjent. Og i likhet med den beslektede «Mamma Mia!» er historien lite annet enn en unnskyldning for å framføre hitlåter på lang, lang rekke.
Handlingen er lagt et par hundre år fram i tid, verden styres av despoten Killer Queen, befolkningen er fullstendig hjernevasket og all «håndlaget» musikk er strengt forbudt. Men rundt omkring vokser det fram et opprør, unge rebeller som drømmer om en fjern fortid der gutter kalte jenter «baby», laget musikk sjøl og sang til hverandre om blå semskede sko, om at alt du trenger er love, om å føle seg som en jomfru, berørt for aller første gang - og så videre.
Da «We Will Rock You» hadde urpremiere i London i 2002, hadde kritikerne et slaktekalas i avisspaltene. Men publikum ga blanke i hva kritikerne skrev og stilte seg i billettkø kveld etter kveld. Siden har blåkopier av produksjonen blitt satt opp i USA, Tyskland, Australia, Russland, Spania, Japan, Sør-Afrika, Canada, Sveits og Sverige. I London spilles den fremdeles.
Det er tidlig ettermiddag i et øvingslokale midt i Stockholm. Mari skal ha forestilling i kveld og har fått prøvefri for å spare stemmen. Det har ikke de britiske, svenske og norske aktørene, som nå øver for å få sluttscenen til å sitte. Mens svenskene og britene har hver tone og hvert trinn i ryggmargen etter utallige forestillinger, er dette nytt for de norske skuespillerne.
«Hvem våger å spille håndlaget musikk på planeten E-bay???»
Killer Queen overspilles frydefullt av Reidun Sæther (30) fra Skedsmokorset i Akershus. Hun har en stemmeprakt av typen «hvorfor-har-jeg-ikke-hørt-om-henne-før?», og har nettopp levert en kraftversjon av «Another One Bites The Dust».
- Unnskyld, men jeg må bare få igjen pusten, sier hun og setter seg ned ved et bord i oppholdsrommet.
Hun har langt, blondt hår og minimalt med sminke. En kraftig kontrast til hvordan hun skal se ut på scenen.
- Det blir en utfordring. Å være grotesk seksuell ligger ikke helt i min natur, men jeg får mye hjelp av sminke, parykk og diverse korsetter med massevis av nagler.
Eivind Dundas (28), som spiller Brit - en slags heavyrocker i kilt, singlet, ymse skinnstropper og pelsbiter, samt vikinghjelm - venter på at han skal inn og synge «Crazy Little Thing Called Love», Freddie Mercurys humoristiske hyllest til Elvis.
- Humor er vesentlig i «We Will Rock You», sier han. - Forfatter Ben Elton har lagt inn rikelig med vitser og mange morsomme referanser til rockehistorien. I tillegg har oversetterne tilført en rekke poenger tilpasset de ulike landene.
I Eivinds kostyme inngår også et par blytunge støvler. For å trene seg opp til danse- og kampscenene har han derfor gått med ankelvekter i en måned. I tillegg har han alle lydeffektene spilt inn på iPoden sin.
- Folk på T-banen har nok sett litt rart på meg når jeg står på perrongen og går gjennom bevegelsene, sier han.
Døra borti gangen går opp, og ut kommer Espen Grjotheim. 34-åringen spiller Galileo, den største mannlige rollen i forestillingen. Han har nytt en viss kjendisstatus etter han var med i første runde av «Idol» i 2003, har jobbet med Secret Garden, og har spilt i store oppsetninger som «I blanke messingen» og «Mamma Mia!». Det er likevel ingen tvil om at dette blir hans største oppgave så langt.
- Et klart høydepunkt. I rollen som rebellen Galileo får jeg vist at jeg har større bredde og kan trå til når det gjelder. Og jeg får mulighet til å synge med et band som er rockemusikere, ikke pene og pyntelige teatermusikere som forsøker å spille rock, sier han.
I likhet med de andre innrømmer Espen at det er med en viss ærefrykt han setter tennene i sanger som er udødeliggjort av Freddie Mercury, en av rockehistoriens desiderte største stemmer.
- Det er heldigvis ikke snakk om å gjøre en så god etterlikning som mulig. Stikk i strid med det mange synes å tro, handler ikke «We Will Rock You» om livet til Mercury. Jeg skal ikke anlegge bart. Jeg skal ikke spille ham. Men selvfølgelig, folk vil nok tenke: Er dette i det hele tatt så bra at det tåler sammenlikning med Queen?
Espen lar spørsmålet henge i lufta litt, før han trekker på skuldrene og smiler.
- Det er et stort ansvar, men jeg føler jeg har fått en tillitserklæring, i og med at både Brian May og Roger Taylor fra Queen har godkjent meg. Da må jeg bare tenke at det jeg gjør er bra nok, sier han.
Han blir avbrutt av at døra åpner seg igjen, og en assistent for den tyske regissøren roper på Espen. Nå er det «We Are The Champions» som står for tur. En drømmejobb, spesielt hvis du mener Queen er det største bandet gjennom tidene.
- Skal vi se, i dag er det to som er syke. Ja, det går vel det også, sier Charlotte Ryding, Company Manager for «We Will Rock You».
Det er en time før kveldens forestilling, og på Cirkus, den gigantiske amfiscenen på Djurgården i Stockholm, er både teknisk og kunstnerisk stab i full sving med forberedelsene. Bak en dør merket Green room, sitter danserne og skuespillerne og venter. Noen drikker kaffe, andre knasker vitaminpiller fra en eske med et digert kors på. Å holde folk friske er også i produsentenes interesse.
- Jo, vi har vel hatt alt som går an å få i løpet av de siste månedene. Forkjølelse, influensa - you name it, sier Charlotte, som sier hun er en slags prosjektleder, samt mamma og sykesøster for alle de medvirkende.
Som på stikkord kommer en av danserne bort til henne og lurer på om hun kan hjelpe ham å teipe en vond skulder.
I sminkerommet i etasjen over er Mari i ferd med å bli forvandlet til Scaramouche.
- Heldigvis er parykken forholdsvis nyvasket. For den kan lukte ganske stramt etter en stund, sier hun og får hjelp til å feste de lange, rødfiolette lokkene.
Det lille rommet er stint av hårlakk og unge folk som vekselvis sminker seg sjøl og får hjelp av sminkørene. 48 er ingen alder, men i dette selskapet skiller Tina Leijonberg, som spiller Killer Queen, seg ut. Hun er også den eneste i det svenske ensemblet som hadde et kjent navn fra før.
- Snittalderen i ensemblet er et sted midt i tjueåra, sier Charlotte. - Når det gjelder musikaler, er det ikke uvanlig. Det som skiller denne produksjonen fra de fleste andre, er at den med unntak av Leijonberg ikke har noen etablerte navn. Det tyske produksjonsteamet kjente ikke til noen av aktørene fra før og baserte sine valg utelukkende på faglige kvalifikasjoner. Slik fikk vi de beste, sier hun, og legger til at hennes inntrykk er at publikum synes nettopp det er bra.
- Det blir litt som man kan føle i forbindelse med «Idol». Man lurer på hvor alle disse talentfulle, unge menneskene kommer fra. Jeg er ganske sikker på at det samme vil skje i Oslo, sier hun.
Publikum har allerede begynt å finne sine plasser i salen. Bak scenen er stemningen mer vemodig enn spent. Det er ikke mange forestillinger igjen, og det betyr adjø til kolleger, venner og fast inntekt for mange av de medvirkende. Noen har fått lov å være med til Oslo, men mange går tilbake til en uviss frilanstilværelse.
Rundt omkring står tomme kartonger og venter på å bli fylt med utstyr, for så å bli pakket inn i en av de 14 trailere som skal flytte hele den gigantiske forestillingen til Oslo. Scenografien, med sine enorme videoskjermer, minner mer om noe man vanligvis ser på en stadionkonsert enn på et teater. Ja, forestillingen minner strengt tatt mest om en konsert. En stor konsert.
- Jo, sier Charlotte. - Det kommer til å bli stort, i alle betydninger i ordet.
Så gjenstår det bare å se om det norske publikummet vil la seg rive med på samme måte som folk har gjort alle andre steder.
- Selv om man tror man ikke har et forhold til Queen, vil mange garantert få flere aha-opplevelser. At det er tidenes største musikalproduksjon i Norge er også en grunn til å løse billett, sier Espen.
- Og så er det stor moro med trøkk. Mye trøkk, sier Mari. - Det er en grunn til at folk med sarte ører anbefales å bruke øreplugger.•
eal@dagbladet.no
Den taktfaste rytmen får veggene til å dirre og gulvet til å riste. Når drøyt 1600 entusiastiske publikummere taktfast klapper og tramper, skapes det enorme mengder energi. Ja, sikkert nok til å varme opp en middels stor norsk by. Og når det samme publikummet trekker pusten dypt og brøler «We will, we will rock you!» kan man snakke om en kollektiv ekstase. Når det er slik å befinne seg i salen, tenk hvordan det er å være den som all energien rettes mot.
- En slags skrekkblandet fryd? Nei, jeg vet ikke. Det er ubeskrivelig. I en slik sammenheng er det vanskelig å finne ord.
Mari Haugen Smistad (26) unnskylder seg for å måtte ty til en klisjé. Men det siste halve året har livet hennes nærmest vært nettopp det - en klisjé. En dagdrøm som har gått i oppfyllelse. For kveld etter kveld siden september i fjor har den unge, ukjente trondheimsjenta stått på scenen i musikalen «We Will Rock You», og fått det kresne stockholmspublikummet til å hoppe opp og ned mens de roper på mer.
- Nå er dette et typisk ensemblestykke, så jeg kan på ingen måte ta æren alene, sier hun kledelig beskjedent.
Hun har ingen grunn til å være beskjeden. 26-åringen som gikk ut fra Scenskolan i Göteborg i 2007, har vært innom både Det Norske Teatret, Trøndelag Teater og Värmlandsoperaen, men sliter ikke med å bli gjenkjent på gata. En dag for et år siden tok hun en sjanse og stilte på audition på Cirkus i Stockholm - og ble plukket ut til å spille den kvinnelige hovedrollen i konkurranse med mange etablerte sangere og skuespillere. Og kanskje aller størst, Mari er godkjent av Queen-medlemmene Brian May og Roger Taylor.
- Oj, ja. Det er helt surrealistisk. Helt vanvittig. Da jeg først hørte de andre synge, tenkte jeg at jeg ikke kom til å strekke til. Jeg har brukt mye av høsten på å minne meg på at jeg faktisk har fått en av hovedrollene. At jeg i tillegg har fått gode kritikker har vært et spark i ræva. Likevel klyper jeg meg fremdeles i armen, sier hun.
Eventyret er langt fra over. Allerede torsdag er det premiere på den norske versjonen med dunder, brak og masse hylende gitarsoli på Folketeateret i Oslo. Mari er en av tre fra den svenske oppsetningen som blir med dit, de andre store rollene blir besatt av nordmenn. Felles for de aller fleste av dem: De er unge, proffe, men ikke spesielt kjente i Norge.
«We Will Rock You» er en såkalt jukeboksmusikal, det vil si at ny historie er skrevet, mens musikken som brukes allerede er velkjent. Og i likhet med den beslektede «Mamma Mia!» er historien lite annet enn en unnskyldning for å framføre hitlåter på lang, lang rekke.
Handlingen er lagt et par hundre år fram i tid, verden styres av despoten Killer Queen, befolkningen er fullstendig hjernevasket og all «håndlaget» musikk er strengt forbudt. Men rundt omkring vokser det fram et opprør, unge rebeller som drømmer om en fjern fortid der gutter kalte jenter «baby», laget musikk sjøl og sang til hverandre om blå semskede sko, om at alt du trenger er love, om å føle seg som en jomfru, berørt for aller første gang - og så videre.
Da «We Will Rock You» hadde urpremiere i London i 2002, hadde kritikerne et slaktekalas i avisspaltene. Men publikum ga blanke i hva kritikerne skrev og stilte seg i billettkø kveld etter kveld. Siden har blåkopier av produksjonen blitt satt opp i USA, Tyskland, Australia, Russland, Spania, Japan, Sør-Afrika, Canada, Sveits og Sverige. I London spilles den fremdeles.
Det er tidlig ettermiddag i et øvingslokale midt i Stockholm. Mari skal ha forestilling i kveld og har fått prøvefri for å spare stemmen. Det har ikke de britiske, svenske og norske aktørene, som nå øver for å få sluttscenen til å sitte. Mens svenskene og britene har hver tone og hvert trinn i ryggmargen etter utallige forestillinger, er dette nytt for de norske skuespillerne.
«Hvem våger å spille håndlaget musikk på planeten E-bay???»
Killer Queen overspilles frydefullt av Reidun Sæther (30) fra Skedsmokorset i Akershus. Hun har en stemmeprakt av typen «hvorfor-har-jeg-ikke-hørt-om-henne-før?», og har nettopp levert en kraftversjon av «Another One Bites The Dust».
- Unnskyld, men jeg må bare få igjen pusten, sier hun og setter seg ned ved et bord i oppholdsrommet.
Hun har langt, blondt hår og minimalt med sminke. En kraftig kontrast til hvordan hun skal se ut på scenen.
- Det blir en utfordring. Å være grotesk seksuell ligger ikke helt i min natur, men jeg får mye hjelp av sminke, parykk og diverse korsetter med massevis av nagler.
Eivind Dundas (28), som spiller Brit - en slags heavyrocker i kilt, singlet, ymse skinnstropper og pelsbiter, samt vikinghjelm - venter på at han skal inn og synge «Crazy Little Thing Called Love», Freddie Mercurys humoristiske hyllest til Elvis.
- Humor er vesentlig i «We Will Rock You», sier han. - Forfatter Ben Elton har lagt inn rikelig med vitser og mange morsomme referanser til rockehistorien. I tillegg har oversetterne tilført en rekke poenger tilpasset de ulike landene.
I Eivinds kostyme inngår også et par blytunge støvler. For å trene seg opp til danse- og kampscenene har han derfor gått med ankelvekter i en måned. I tillegg har han alle lydeffektene spilt inn på iPoden sin.
- Folk på T-banen har nok sett litt rart på meg når jeg står på perrongen og går gjennom bevegelsene, sier han.
Døra borti gangen går opp, og ut kommer Espen Grjotheim. 34-åringen spiller Galileo, den største mannlige rollen i forestillingen. Han har nytt en viss kjendisstatus etter han var med i første runde av «Idol» i 2003, har jobbet med Secret Garden, og har spilt i store oppsetninger som «I blanke messingen» og «Mamma Mia!». Det er likevel ingen tvil om at dette blir hans største oppgave så langt.
- Et klart høydepunkt. I rollen som rebellen Galileo får jeg vist at jeg har større bredde og kan trå til når det gjelder. Og jeg får mulighet til å synge med et band som er rockemusikere, ikke pene og pyntelige teatermusikere som forsøker å spille rock, sier han.
I likhet med de andre innrømmer Espen at det er med en viss ærefrykt han setter tennene i sanger som er udødeliggjort av Freddie Mercury, en av rockehistoriens desiderte største stemmer.
- Det er heldigvis ikke snakk om å gjøre en så god etterlikning som mulig. Stikk i strid med det mange synes å tro, handler ikke «We Will Rock You» om livet til Mercury. Jeg skal ikke anlegge bart. Jeg skal ikke spille ham. Men selvfølgelig, folk vil nok tenke: Er dette i det hele tatt så bra at det tåler sammenlikning med Queen?
Espen lar spørsmålet henge i lufta litt, før han trekker på skuldrene og smiler.
- Det er et stort ansvar, men jeg føler jeg har fått en tillitserklæring, i og med at både Brian May og Roger Taylor fra Queen har godkjent meg. Da må jeg bare tenke at det jeg gjør er bra nok, sier han.
Han blir avbrutt av at døra åpner seg igjen, og en assistent for den tyske regissøren roper på Espen. Nå er det «We Are The Champions» som står for tur. En drømmejobb, spesielt hvis du mener Queen er det største bandet gjennom tidene.
- Skal vi se, i dag er det to som er syke. Ja, det går vel det også, sier Charlotte Ryding, Company Manager for «We Will Rock You».
Det er en time før kveldens forestilling, og på Cirkus, den gigantiske amfiscenen på Djurgården i Stockholm, er både teknisk og kunstnerisk stab i full sving med forberedelsene. Bak en dør merket Green room, sitter danserne og skuespillerne og venter. Noen drikker kaffe, andre knasker vitaminpiller fra en eske med et digert kors på. Å holde folk friske er også i produsentenes interesse.
- Jo, vi har vel hatt alt som går an å få i løpet av de siste månedene. Forkjølelse, influensa - you name it, sier Charlotte, som sier hun er en slags prosjektleder, samt mamma og sykesøster for alle de medvirkende.
Som på stikkord kommer en av danserne bort til henne og lurer på om hun kan hjelpe ham å teipe en vond skulder.
I sminkerommet i etasjen over er Mari i ferd med å bli forvandlet til Scaramouche.
- Heldigvis er parykken forholdsvis nyvasket. For den kan lukte ganske stramt etter en stund, sier hun og får hjelp til å feste de lange, rødfiolette lokkene.
Det lille rommet er stint av hårlakk og unge folk som vekselvis sminker seg sjøl og får hjelp av sminkørene. 48 er ingen alder, men i dette selskapet skiller Tina Leijonberg, som spiller Killer Queen, seg ut. Hun er også den eneste i det svenske ensemblet som hadde et kjent navn fra før.
- Snittalderen i ensemblet er et sted midt i tjueåra, sier Charlotte. - Når det gjelder musikaler, er det ikke uvanlig. Det som skiller denne produksjonen fra de fleste andre, er at den med unntak av Leijonberg ikke har noen etablerte navn. Det tyske produksjonsteamet kjente ikke til noen av aktørene fra før og baserte sine valg utelukkende på faglige kvalifikasjoner. Slik fikk vi de beste, sier hun, og legger til at hennes inntrykk er at publikum synes nettopp det er bra.
- Det blir litt som man kan føle i forbindelse med «Idol». Man lurer på hvor alle disse talentfulle, unge menneskene kommer fra. Jeg er ganske sikker på at det samme vil skje i Oslo, sier hun.
Publikum har allerede begynt å finne sine plasser i salen. Bak scenen er stemningen mer vemodig enn spent. Det er ikke mange forestillinger igjen, og det betyr adjø til kolleger, venner og fast inntekt for mange av de medvirkende. Noen har fått lov å være med til Oslo, men mange går tilbake til en uviss frilanstilværelse.
Rundt omkring står tomme kartonger og venter på å bli fylt med utstyr, for så å bli pakket inn i en av de 14 trailere som skal flytte hele den gigantiske forestillingen til Oslo. Scenografien, med sine enorme videoskjermer, minner mer om noe man vanligvis ser på en stadionkonsert enn på et teater. Ja, forestillingen minner strengt tatt mest om en konsert. En stor konsert.
- Jo, sier Charlotte. - Det kommer til å bli stort, i alle betydninger i ordet.
Så gjenstår det bare å se om det norske publikummet vil la seg rive med på samme måte som folk har gjort alle andre steder.
- Selv om man tror man ikke har et forhold til Queen, vil mange garantert få flere aha-opplevelser. At det er tidenes største musikalproduksjon i Norge er også en grunn til å løse billett, sier Espen.
- Og så er det stor moro med trøkk. Mye trøkk, sier Mari. - Det er en grunn til at folk med sarte ører anbefales å bruke øreplugger.•
eal@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen