DE SISTE TI ÅRENE har vi ledd av ml-bevegelsen, de rare Pol Pot- og Mao-diggerne som fortsatt finnes mer eller mindre rehabiliterte i kulturinstitusjoner landet rundt.

Resten av venstresiden har deltatt i oppgjøret, ledet av professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet. Raddiser har understreket at de kjempet mot AKP, de var medlem i SF, SV eller kanskje DNA. Og slik var også sekterismen på venstresiden, man hatet sine nærmeste mest.

Den siste ml-boka på markedet, «Den store ml-boka», av Jon Ronglien og Nik Brandal, avslutter med å spørre «Kvifor ikkje ei bok om SV-arar?»

Deres svar er nei. Begrunnelsen er at SV er «et hundre ganger så kjedelig prosjekt som (m-l)». De legger til at det ensidige fokuset på maoistene har gjort at resten av venstresiden har sluppet billig unna for sin beundring for anti-demokratiske krefter, og spør: Hva med Kontrast-gjengen, Rune Slagstad, Erik Rudeng, Hans Fredrik Dahl og Helge Rønning? Hvilke holdninger hadde de til planøkonomi?

NÅ ER BOKA HER som tar oppgjøret med de som sto ørlite lenger til høyre. Og det viser seg at SF/SV verken er kjedelig eller uskyldig.

I «Idealistene» utgitt av den liberale tenketanken Civita skriver Bård Larsen, selv NKP-medlem i ungdommen, om Berge Furres mange besøk til Romania, om Berit Ås som kalte Sovjet for en «fredspioner» i 1978 og Nord-Korea «et økonomisk mirakel», om Johan Galtung som lurte på hvorfor det var «så mange soldater i et så fredselskende land» (Sovjet) og om Sosialistisk Opplysningsforbund som solgte reiser til Romania slik: «Kombinasjonen Syden-ferie/politikk har dekket et savn.»

- Er disse pussige holdningene relevante i dag?

- Det er ingen trussel, akkurat. Ingen går rundt og er redd for at et mindretall i SV skal gjøre revolusjon i Norge med Audun Lysbakken i spissen. Men kontinuiteten er der. Det er en diskusjon om venstresidas forhold til det autoritære, man ser restene etter marxistisk ideologi i hvordan partiprogrammene er utfordret og i hvordan et mindretall i SV har hatt reell innflytelse i partiet. Hvor står SV i dag? Har de en fot i marxismen og en fot i det liberale demokratiet? De står ved et veiskille. Jeg tror Bård Vegard Solhjell er en liberal demokrat som forsøker å lempe ut den siste rest av det gamle regimet, sier Larsen til Dagbladet.

FRA 1950-TALLET og fram til midten av åttitallet sendte Orienteringskretsen, SF og SV dusinvis av delegasjoner til kommunistpartiene i Moskva, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti, Vietnam, Budapest og Tirana og andre byer.

Mens konsentrasjonsleirene ble fylt opp i Nord-Korea reiste ledende SV-ere på studietur til Pyongyang. Hele byer ble pusset opp for å ta imot dem. Larsen merker seg at hardbarkede kommunister ville fremstå som kapitalister når de fikk politiske pilegrimer fra venstresiden på besøk.

Og alle sendte de rapporter hjem. SVs partisekretær Rune Fredh skrev etter en reise til Nord-Korea:

- Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist og aldri trodde på borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.

Han mente den sosialistiske situasjonen i landet på flere måter var langt bedre enn for nordmenn.

Stein Ørnhøi, som møtte Kim Il Sung i 1974, skrev om selvberging og om barnehager, skole og helsestell på stell. Både han og Fredh mente Sør-Korea var den aggressive parten i Korea-konflikten.

Partikollegene Knut Løfsnes og Finn Gustavsen skrev i 1967 om Romanias imponerende stålverk og boligbygging. Året før hadde Ceausescu utropt seg selv som fører og «Karpatenes geni», forbudt abort og innført premiering av kvinner som fikk mer enn 10 barn. I 1971 kopierte han Kinas kulturrevolusjon i landet, samtidig som det hemmelige politiet rensket ut «kontrarevolusjonære.»

SF-medlem Berge Furre rapporterte om hvordan det var å være æresgjest hos det rumenske kommunistpartiet i 1971, og mente partiveteranen Pirvilescus kritikk av Ceausescu var forbilledlig. Han nevnte ikke at mannen ble satt i husarrest for kritikken. I Ny Tid skrev Furre i 1978 at landsbygda i landet var «mest som ein velferdsstat.»

Fascinasjonen for DDR var like aparte. Berge Furre beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet, og slukte her deler av den offisielle kommunistpropagandaen. Knut Løfsnes, formannen i SF, skrev i 1962 at de som rømte fra øst til vest ikke var politiske flyktninger, men «levestandard-flyktninger.» Bjørn Johannessen og Kjell G. Rosland skrev at man måtte forstå grunnene til at muren var bygd, og skrev ambivalent om flyktninger som ble skutt ved den.

I prinsipprogramtillegget sitt i 1977 skrev SV om hvor bra det gikk: Arbeiderbevegelsen overtok makta i en rekke land i øst og sentraleuropa.

Til og med til Kambodsja, AKPs yndlingsland, dro de.

- Var de like forblindet som AKP?

- Når det gjelder Kambodsja er det nærmest utrolig hvordan journalistene i Ny Tid var til å fremstille all kritikk av landet som reaksjonær. De var helt på linje med AKP her. Men de reiste ikke til Pol Pot i sluttfasen. Det virker som de kom på bedre tanker da det kom inn klare meldinger om folkemord. Det var jo da AKP valgte å reise. Det er vesentlige forskjeller her. AKP var et totalitært parti med en politikk som gikk på å innføre proletariatets revolusjon med vold, de hadde en totalitær partikultur og sto for den totale antihumanismen. Og selv om representanter for SV snakket om Kambodsja i vakre vendinger, så er det ikke den ramsalte stalinismen, sier Larsen.

- Men også politikere lenger til høyre snakket om revolusjon?

- SV var et parti med fullstendig åpne dører og de var atskillig rundere i formuleringene. Det nærmeste man kommer proletariatets revolusjon var da SU ble revolusjonære for noen år siden med Lysbakken og Fiskaa i spissen. Da er de nære. Ellers programfestet de planøkonomi på 60-tallet, samt en viss form for partistat. I programmet sitt beholdt de dette med at den sosialistiske statsmakten må forsvares mot sabotasje, det er rundt formulert, men det er en Lenin-frase. Dette er frykten for kontrarevolusjonen som bunner i tanken om at borgerskapet ikke gir fra seg maktmidlene frivillig. Mindretallet i programkomiteen i SV vil nå ha inn en slik formulering igjen. De vil heller ikke at krenkende ytringer nødvendigvis skal vernes av Grunnloven. Her har du en kontinuitet i SV, dette er de gammelsosialistiske forestillingene om vernet av den sosialistiske staten, sier Larsen.

LARSEN VISER HVOR usikre partimedlemmene i SV var i forhold til kommunistlandene de så opp til. Hvordan skulle man forholde seg til ytringsfriheten i disse landene, og hva med deres opposisjonelle? Skulle man forsvare «retten til å være reaksjonær»? Hva skulle man for eksempel mene om dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn?

Den norske forfatterforening bestemte seg for å ikke uttrykke støtte da Solzjenitsyn ble fengslet, fordi en slik resolusjon kunne tas til inntekt for generell antikommunisme. SVs Arne Overrein mente Solzjenitsyn ble brukt som skyts i en reaksjonær kampanje for å diskreditere sosialismen.

Da sosialdemokraten Willy Brant fikk nobelprisen i 1971 boikottet alle sosialistiske ungdomsorganisasjoner fakkeltoget fordi han sto for et sterkt NATO, EF-samarbeid og anti-kommunistisk politikk overfor Sovjet. Rune Gerhardsen, for eksempel, ville ikke ha noe med ham å gjøre, han ville heller samarbeide med det østtyske kommunistpartiets ungdomsbevegelse.

Da Andrej Sakharov fikk nobelprisen i 1975 omtalte Jan Otto Hauge ham som pro-amerikansk nikkedukke og reaksjonær. Bernt Eggen kalte ham i Ny Tid i 1989 for en erkekonservativ, politisk tulling.

- Usikkerheten er symptomatisk, jeg tror det er utrykk for en genuin frustrasjon. I studiehåndboka til Dag Seierstad og Arne Pettersen (1975) skrev de at på tross av manglene i landene i øst, var de naturlig allierte. I den internasjonale klassekampen var det første hindret forbigått, de har vært gjennom den første fasen av sosialismen. Men man måtte alliere seg med et kritisk blikk, mente de, og understreket samtidig at borgerlige dogmer ikke dugde som kritikk. Kritikken måtte komme fra de med de riktige, analytiske redskapene, altså med rett klassestandpunkt. Kritikk fra konservativt hold, fra liberalt eller sosialdemokratisk, var ikke legitim kritikk. Noe av det samme ser vi jo tendenser til nå, når deler av venstresiden kritiserer boka mi som et høyreprosjekt, sier Larsen.

- Hva ville de egentlig ha?

- De vil ha en tredje vei, sosialisme med et menneskelig ansikt. De ville ikke tilbake til kapitalismen, etter å ha innført sosialismen, det programfestet de. Den tredje veien så de i Tsjekkoslovakia, der vi fikk en periode med liberalisering av regimet før Sovjet invaderte i 1968. Da brøt SV med Sovjet. Men det påfallende er at samtidig som de fordømte invasjonen, søkte de kontakt med Romania, som de trodde sto for en ny type sosialisme. Det er hele tiden snakk om en ny type sosialisme, men det går hele tiden galt, sier Larsen.

Til slutt gikk det helt galt. Etter murens fall i 1990 skrev Ny Tid at gleden ville bli kort, fordi de ultrakonservative i DDR ville våkne til live. Gjenforeningskrav ble sett på som en reaksjonær, vesttysk drøm. På SVs landsmøte ble ikke murens fall eller Sovjets kollaps drøftet med ett ord.

SV'ERNE VAR IKKE ALENE. AUF allierte seg med kommunistene i FNL, som de mente skulle anerkjennes som eneste representant for folket i Sør-Vietnam. Fortsatt i dag har ikke Store Norske leksikon en kritisk bemerkning til Ho Chi Minh, de vietnamesiske utrenskningene er ikke nevnt. Pax leksikon omtalte DDR som et «folkedemokrati.» Og da Thorvald Stoltenberg og Reiulf Steen reiste til Hanoi i 1971 klarte de å være relativt ukritiske overfor kommunistregimet.

Nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen skrev også om hvilken rolle Aleksandr Solzjenitsyn spilte for reaksjonære krefter ved ensidig å trekke fram negative trekk ved Sovjetunionen. Han mente dikteren hadde liten støtte i det sovjetiske folket etter å ha vært på AUF-delegasjonsreise til Sovjet.

Da Bernt Ivar Eidsvig, i dag katolsk biskop i Oslo, ble arrestert i Moskva i 1976 for å smugle inn bøker, medisiner og løpesedler, godtok norsk presse langt på vei KGBs versjon. Eidsvig var aktiv i Unge Høyre og engasjert i menneskerettighetsspørsmål. Norske medier påsto han var lurt av folk med onde hensikter, og skrev feilaktig at han spredte løpesedler på gata.

Da Vietnamkrigen var over og sør ble slukt av kommunistene i nord, kom de mange båtflyktningene til å utfordre solidariteten på norsk venstreside. Ny Tid fremstilte dem i 1978 som fascistiske lykkejegere som ikke ville bidra til fellesskapet, men folk som kom bare fordi de ikke orket matrasjonering i landet.

DE NORSKE VENSTRESOSIALISTENE er fremdeles preget av antidemokratiske levninger, mener Larsen.

At pilegrimsreisene og støtten til folk i land som Vietnam, Kambodsja, Eritrea og Zimbabwe har stoppet ettersom «frigjøringsprosjektene» har opphørt, mener Larsen viser at venstresiden identifiserte seg med regimene, ikke menneskene.

Beundringsverdige stater har sunket dramatisk nå, men ett land får fortsatt besøk, Cuba. Dette er det samme, gamle svermeriet, mener Larsen.

- SVs ungdomsorganisasjon har videreført moderpartiets tradisjon med studieturer til diktaturer, som kameratslige brigadeturer til Cuba. De unge lovende fraterniserer med landets kommunistparti mens forfattere og andre dissidenter sitter fengslet, skriver han.

I 2004 sendte SV gratulasjonstelegram til Hugo Chavez som hadde fått mandat til å endre grunnloven og kunne sitte ubegrenset. Larsen mener dette viser at den radikale venstresiden fortsatt applauderer autoritære venstreregimer.

I 2005 forslo Audun Lysbakken å stenge børsen, og sa han var «revolusjonær i den forstand at jeg mener vi trenger et mer demokratisk
samfunn enn kapitalismen». Han vil ha revolusjon, men hvordan han vil løse problemet med proletariatets diktatur er noe uklart. Larsen spør hvordan Arbeiderpartiet, som i dag har en revolusjonær statsråd i sitt kollegium, ville ha reagert om en høyreregjering utnevnte en statsråd som ville avskaffe det liberale demokratiet, om så bare i ordet.

I 2006 skrev Stein Ørnhøi i Dagbladet at om en måtte velge, så skiller tre rettigheter seg ut, nemlig retten til mat, skole og husly, «uten fysisk liv blir de såkalte sivile menneskerettighetene litt uinteressante. Men det står det aldri noe om i verdens frieste presse.» Larsen legger til at diktatur som Saudi-Arabia kan bruke denne argumentasjonen.

SVs Hallgeir Langeland, han vil fortsatt gi fredsprisen til Fidel Castro.

- Langeland kaller seg leninistisk anarkist. At han kan si noe slikt, uten at folk steiler! Det er et symptom på mangel på historisk forståelse og ideologisk klarsyn at man ikke snur ryggen til ham når han surrer rundt med dette. For det handler om Lenin, en tyrann som grunnla den totalitære kommunismen, han er på mange måter den verste, det var han som innførte det totalitære systemet. Slik jeg ser det er det ingenting å hente hos Lenin av moralsk verdi. Han kuppet revolusjonen som kunne gått bra og som kunne åpnet for et parlamentarisk system i Russland. Han innførte ettpartistaten med hard lut, straffeleire ble en del av kommandoøkonomien, sier Larsen.

Venstresideaktivist Magnus Marsdal som sammen med forlegger Bendik Wold skriver om Det tredje venstre, er ifølge forfatteren helt etter Karl Marx' oppskrift. I antiglobaliseringsbevegelsen så de et nytt håp for en revolusjonær venstreside. Attac-demonstrasjoner satte terrorpolitiet i arbeid i 2002. På konferansen sang de Internasjonalen og jublet entusiastisk for fornyelsens evangelium. De skriver om Michael Moores filmer, om Naomi Kleins bok No Logo, om stiftelsen Manifest og Revolusjonær 1. mai-konsert. De skriver at de vil avskaffe kapitalismen på revolusjonært vis fordi den står i veien for demokratiet. De to er fulle av beundring for steinkasting og aggressiv retorikk, ut av dette skal den nye venstresiden fødes.

MEN HVA MED høyresiden da? Har ikke de svin på skogen, akkurat som raddisene i SV? Hva med Ky-ungdommen, Moderat Ungdom, Libertas-kretser, brune miljøer, Unge Høyre på kurs på Ellingård? På 1980-tallet ble faktisk to medlemmer av Unge Høyre ekskludert for sin støtte til Pinochet.

Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne.

I Anders Langes parti kunne man finne folk som støttet, eller i alle fall var apologetiske overfor Franco-Spania og apartheidregimet i Sør-Afrika. Næringslivsfolk så på kommunistiske regimer for å utvide markedene. Enkelte mente det var en flott, antikommunistisk handling å da til ferie i Hellas, Spania og Portugal.

- Men ingen sentral organisasjon sto bak dem, og de preget ikke en hel generasjon, slik den radikale venstresiden gjorde, skriver Larsen, som likevel synes det burde ha kommet en bok også om høyresidens synder:

- Det ville vært interessant å finne en sammenheng mellom dette og mørkere kapitler på norsk høyreside. Men mye av det var nok realpolitisk, man støttet Franco som et bolverk mot kommunismen, sier han.

RUNDT 100 MILLIONER MENNESKER ble drept eller sultet til døde i kommunistenes eksperimenter på 1900-tallet. Lenin, Stalin og Mao sto for mesteparten. Nazistene drepte rundt 20. Kommunismen har skapt mer lidelse enn noen annen ideologi, om vi måler i antall døde, skriver Larsen. Men kommunismen som ideal er fortsatt stueren i de delene av Europa som ikke erfarte den i praksis, mens anti-kommunismen ikke er det.

- Synes du noen skal si unnskyld igjen?

- Nei, jeg er ikke glad i angredebatter, det kunne vært interessant om det kom fra de som virkelig var medløpere, fra folk som Steigan og Allern, men den kommer aldri, jeg etterlyser åpenhet og en ærlighet overfor denne epoken i norsk samtidshistorie, avslutter forfatteren.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.