En vakker dag — kanskje i år 3011, 6022 eller 12044 — vil folk flest ønske seg ferdighus uten smårutede vinduer.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Se større kart Oslo
«SKULER TIL FUNKIS, velger tradisjonelt». Slik lød overskriften i Aftenposten denne uka, om ferdighusmarkedet, stedet smaken glemte, i hvert fall når den skulle forandre seg.
«Det er hakk i platen på salgstoppen, folk vil ha 'det lille røde huset i skogen', og slik har det vært på hele 2000-tallet». Og på 1990-tallet, kan vi tillegge. Det norske drømmehus var og er en selveid enebolig, bygd av tre, i halvannen etasje, med skrått tak, ark og smårutede vinduer — til Dovre faller.
NORSK FUNKISVEGRING er en nyhet av typen «Folk spiser fortsatt kjøttkaker». Faktisk har opplyste krefter latt seg overraske i snart hundre år over folkets utakt med utviklingen. Funksjonalismen ble introdusert på 1920- og 30-tallet, som fornuftens og modernitetens endelige oppgjør med forloren statusarkitektur. Lys, luft og renslighet overtok for støvete plysj og pomponger. Det skulle være rette linjer, store vinduer, flate tak og pynteforbud i ærlighetens navn.
Glass- og betongbokser ble den nye ortodoksi i offentlig bygg. Men stilen gikk aldri hjem på folks private grunn, selv ikke i oppmyket nordisk treform. Straks velstanden kom til landet, ville olje-Ola bo standsmessig og tradisjonelt. Åttitallet brakte oss tyrolerhus, søyler, karnapper og balkonger uten ende. På nittitallet lanserte Block Watne Lykkebo — en sørlandsidyll i husbankstørrelse. Norges mest solgte hus i femten år, tross alle urbane trender. Byen folk flest ville bo i, het Kardemomme by.
MEN SKJEDDE IKKE noe etter årtusenskiftet? «Nyfunkis», «nyere funkis», til og med «moderne funkis»(!) ble eiendomsmeklerklisjeer. Typehusleverandører kunne plutselig skryte av arkitekttegnede kasser med «stram form» og «unik romfølelse». Boligmagasiner og helgebilag besøkte opptil flere unge, designbevisste familier lykkelig innflyttet i «frekke ferdighus» eller «kubistiske, kule hus» rett fra katalog. Folk har fått øyene opp for minimalisme og moderne arkitektur, fikk vi høre. Og de spiser sushi. Men — hva heter nasjonalretten i Norge?
NORDBOHUS fikk i 2001 boligbransjens Nyskaperpris for modellene Kuba og Kubrik. Samme år solgte kjeden ett — 1 — eksemplar av sistnevnte og 75 av sin folkelige bestselger. Markedssjefen uttalte at rollene ville være ombyttet om fem år. Nå har det gått ti år. Nordbohus solgte i fjor 10 funkishus og 46 stk. av Aurora, et hus med «hjemmekoselig og tradisjonelt utseende». Kjedens salgsstatistikk viser 74 prosent tradisjonshus, 19 prosent i mellomsegmentet og 8 prosent funkis. Høres dette ut som en funkisboom? Nei, mer som en kledelig liten funkisfis.
Men bransjen vil friske opp sitt trauste rykte, media tørster etter livsstilsnytt og trendanalytikere skal sysselsettes. «Nå vil folk ha funkishus, og de skal være i mur eller betong. Befolkningens smak når det gjelder boliger har forandret seg radikalt de siste 10 årene», sa Prognosesenterets Gunn-Helen Øye i 2008. Men senterets undersøkelser av boligpreferanser viser det motsatte. Moderne eneboligarkitektur appellerer til et smalt sjikt av spesielt interesserte husstander som vil «skille seg ut» og utfordre kommunens takpoliti. Kall dem innovatører eller naboens skrekk, de behøver i hvert fall ikke frykte smitteeffekten. Flertallet trives godt i mengden.
«FULLSTENDIG UPROVOSERENDE». Det er ordene konsernsjefen i Block Watne bruker til når han skal forklare Lykkebos suksess. De eneste som lar seg provosere, er arkitekter, som aldri deltar under unnfangelsen av folkets favoritthus, bare i nedsablingen etterpå. Daværende Block Watne-eier Walter Nilsen lagde første skisse av Lykkebo på koffertlokket til sin VW Passat. Aurora ble tegnet av en byggmester som Nordbohus kaller «vår mann Frode på Elverum».
Vår mann Erling på Arkitekthøyskolen, funkisentusiast Dokk Holm, mener Lykkebo gir et «'feilaktig' nostalgisk inntrykk» og «mimer ei fortid som ikke finnes». Hos estetiske fagfolk er kopiering av eldre stiluttrykk feil uansett. Det strider mot «vår tids arkitektur», som artig nok ble kalt det samme på 1930-tallet.
ELLEN DE VIBE, arkitekt og byplansjef i Oslo mener «smårutete vinduer passer på hus som hadde det opprinnelig. Nyere hus bør ha vinduer fra vår tid». Dette for å sikre deres «historiske lesbarhet». Det er viktigere at marsboere skjønner når husene er bygd, enn at beboerne ser seg selv bekreftet i husets ytre form.
Vindussprosser, trepanel og loftstuer er elementer som for mange nordmenn bidrar til (gjen)skape bildet av et hjem, med alt begrepet rommer av varme, trygghet, fellesskap og bestandighet. Bildet stammer fra foreldrenes eller besteforeldrenes hus. Og mange ønsker det videreført til sine barn. slik at de ikke bare arver boligformuen, men også hjemfølelsen. Hva vet formgivere om dette? Bryr de seg? Hjem- og slektsfølelse er ikke pensum på Arkitekthøyskolen, men noe allmennmenneskelig du avlæres, sammen med banale behov for pynt og kos. Arkitekter tilhører og rekrutteres fra den kulturelle middelklassen, preget av individualisme, askese og estetisering. Typehuskunder representerer bredere lag, med større sans for fellesskap, tilhørighet og affeksjonsverdier. Dessuten har folk kjønn.
Arkitekter er gjerne menn. Husstandenes beslutningstaker er gjerne kvinne, og det vet bransjen. Se på fotoene i katalogene eller navnene på husmodellene. Det finnes ikke ett ferdighus med mannsnavn. Derimot kan landets største leverandør, Mesterhus, by på følgende skjønnheter, nesten alle av den trygge, koselige typen: Ninni, Maja, Nora, Maria, Mia, Nathalie, Kirsten, Miranda, Marion, Karita, Nelia, Målfrid, Maud, Kine, Kristin, Malene, Mille, Monica, Mira, Møyfrid, Nanna, Norunn, Karete, Kersti, Karianne, Mathilde, Norhild, Marita, Nina, Karine, Nikoline og Karoline-Vårin(!).
KJØNNSSKILLER, klasseskiller, skiller mellom fagfolk og lekfolk. Nordmenns hang mot tradisjonelle hus og hytter vitner ikke om kulturelt etterslep, men snarere om en vedvarende kulturkløft, som både beskrives og eksemplifiseres med rene ord av Einar Dahle, professor ved Arkitekthøyskolen: «Her, som andre steder i vår samtid, kan vi fastslå at det er et enormt gap mellom det de fleste arkitekter tror på og står for, og det den gemene hop fyller sine liv med» (bladet MUR 2/04).
«Det er hakk i platen på salgstoppen, folk vil ha 'det lille røde huset i skogen', og slik har det vært på hele 2000-tallet». Og på 1990-tallet, kan vi tillegge. Det norske drømmehus var og er en selveid enebolig, bygd av tre, i halvannen etasje, med skrått tak, ark og smårutede vinduer — til Dovre faller.
NORSK FUNKISVEGRING er en nyhet av typen «Folk spiser fortsatt kjøttkaker». Faktisk har opplyste krefter latt seg overraske i snart hundre år over folkets utakt med utviklingen. Funksjonalismen ble introdusert på 1920- og 30-tallet, som fornuftens og modernitetens endelige oppgjør med forloren statusarkitektur. Lys, luft og renslighet overtok for støvete plysj og pomponger. Det skulle være rette linjer, store vinduer, flate tak og pynteforbud i ærlighetens navn.
Glass- og betongbokser ble den nye ortodoksi i offentlig bygg. Men stilen gikk aldri hjem på folks private grunn, selv ikke i oppmyket nordisk treform. Straks velstanden kom til landet, ville olje-Ola bo standsmessig og tradisjonelt. Åttitallet brakte oss tyrolerhus, søyler, karnapper og balkonger uten ende. På nittitallet lanserte Block Watne Lykkebo — en sørlandsidyll i husbankstørrelse. Norges mest solgte hus i femten år, tross alle urbane trender. Byen folk flest ville bo i, het Kardemomme by.
MEN SKJEDDE IKKE noe etter årtusenskiftet? «Nyfunkis», «nyere funkis», til og med «moderne funkis»(!) ble eiendomsmeklerklisjeer. Typehusleverandører kunne plutselig skryte av arkitekttegnede kasser med «stram form» og «unik romfølelse». Boligmagasiner og helgebilag besøkte opptil flere unge, designbevisste familier lykkelig innflyttet i «frekke ferdighus» eller «kubistiske, kule hus» rett fra katalog. Folk har fått øyene opp for minimalisme og moderne arkitektur, fikk vi høre. Og de spiser sushi. Men — hva heter nasjonalretten i Norge?
NORDBOHUS fikk i 2001 boligbransjens Nyskaperpris for modellene Kuba og Kubrik. Samme år solgte kjeden ett — 1 — eksemplar av sistnevnte og 75 av sin folkelige bestselger. Markedssjefen uttalte at rollene ville være ombyttet om fem år. Nå har det gått ti år. Nordbohus solgte i fjor 10 funkishus og 46 stk. av Aurora, et hus med «hjemmekoselig og tradisjonelt utseende». Kjedens salgsstatistikk viser 74 prosent tradisjonshus, 19 prosent i mellomsegmentet og 8 prosent funkis. Høres dette ut som en funkisboom? Nei, mer som en kledelig liten funkisfis.
Men bransjen vil friske opp sitt trauste rykte, media tørster etter livsstilsnytt og trendanalytikere skal sysselsettes. «Nå vil folk ha funkishus, og de skal være i mur eller betong. Befolkningens smak når det gjelder boliger har forandret seg radikalt de siste 10 årene», sa Prognosesenterets Gunn-Helen Øye i 2008. Men senterets undersøkelser av boligpreferanser viser det motsatte. Moderne eneboligarkitektur appellerer til et smalt sjikt av spesielt interesserte husstander som vil «skille seg ut» og utfordre kommunens takpoliti. Kall dem innovatører eller naboens skrekk, de behøver i hvert fall ikke frykte smitteeffekten. Flertallet trives godt i mengden.
«FULLSTENDIG UPROVOSERENDE». Det er ordene konsernsjefen i Block Watne bruker til når han skal forklare Lykkebos suksess. De eneste som lar seg provosere, er arkitekter, som aldri deltar under unnfangelsen av folkets favoritthus, bare i nedsablingen etterpå. Daværende Block Watne-eier Walter Nilsen lagde første skisse av Lykkebo på koffertlokket til sin VW Passat. Aurora ble tegnet av en byggmester som Nordbohus kaller «vår mann Frode på Elverum».
Vår mann Erling på Arkitekthøyskolen, funkisentusiast Dokk Holm, mener Lykkebo gir et «'feilaktig' nostalgisk inntrykk» og «mimer ei fortid som ikke finnes». Hos estetiske fagfolk er kopiering av eldre stiluttrykk feil uansett. Det strider mot «vår tids arkitektur», som artig nok ble kalt det samme på 1930-tallet.
ELLEN DE VIBE, arkitekt og byplansjef i Oslo mener «smårutete vinduer passer på hus som hadde det opprinnelig. Nyere hus bør ha vinduer fra vår tid». Dette for å sikre deres «historiske lesbarhet». Det er viktigere at marsboere skjønner når husene er bygd, enn at beboerne ser seg selv bekreftet i husets ytre form.
Vindussprosser, trepanel og loftstuer er elementer som for mange nordmenn bidrar til (gjen)skape bildet av et hjem, med alt begrepet rommer av varme, trygghet, fellesskap og bestandighet. Bildet stammer fra foreldrenes eller besteforeldrenes hus. Og mange ønsker det videreført til sine barn. slik at de ikke bare arver boligformuen, men også hjemfølelsen. Hva vet formgivere om dette? Bryr de seg? Hjem- og slektsfølelse er ikke pensum på Arkitekthøyskolen, men noe allmennmenneskelig du avlæres, sammen med banale behov for pynt og kos. Arkitekter tilhører og rekrutteres fra den kulturelle middelklassen, preget av individualisme, askese og estetisering. Typehuskunder representerer bredere lag, med større sans for fellesskap, tilhørighet og affeksjonsverdier. Dessuten har folk kjønn.
Arkitekter er gjerne menn. Husstandenes beslutningstaker er gjerne kvinne, og det vet bransjen. Se på fotoene i katalogene eller navnene på husmodellene. Det finnes ikke ett ferdighus med mannsnavn. Derimot kan landets største leverandør, Mesterhus, by på følgende skjønnheter, nesten alle av den trygge, koselige typen: Ninni, Maja, Nora, Maria, Mia, Nathalie, Kirsten, Miranda, Marion, Karita, Nelia, Målfrid, Maud, Kine, Kristin, Malene, Mille, Monica, Mira, Møyfrid, Nanna, Norunn, Karete, Kersti, Karianne, Mathilde, Norhild, Marita, Nina, Karine, Nikoline og Karoline-Vårin(!).
KJØNNSSKILLER, klasseskiller, skiller mellom fagfolk og lekfolk. Nordmenns hang mot tradisjonelle hus og hytter vitner ikke om kulturelt etterslep, men snarere om en vedvarende kulturkløft, som både beskrives og eksemplifiseres med rene ord av Einar Dahle, professor ved Arkitekthøyskolen: «Her, som andre steder i vår samtid, kan vi fastslå at det er et enormt gap mellom det de fleste arkitekter tror på og står for, og det den gemene hop fyller sine liv med» (bladet MUR 2/04).
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen