- Hver gang jeg drar herfra tenker jeg at det er siste gang jeg ser dette rommet, sier hun og ser seg rundt.

Det er søndag kveld, og i leiligheten øst i Oslo brenner telysene på bordet og pizzaen står i stekeovnen. Vi er hjemme hos Norges mest berømte papirløse flyktning, Maria Amelie. I Russland kjent som rikmannsdatteren Madina Salamova, i Finland husker de henne som asylsøkeren Madina, hun som plutselig forsvant. I Trondheim kjente de henne inntil nylig som sosialantropologistudenten Maria Bidzikoeva, men da hun fortalte om sitt liv i skjul i boka «Ulovlig norsk» var det Maria Amelie alle kjente henne som. Jenta som fikk regjeringen til å krangle, faklene til å tennes og som engasjerte hele landet med sin fortelling om hvordan hun har levd ulovlig og uten identitetspapirer i årevis. Mandag ble hun sendt tilbake til Russland, etter ni år i Norge.

På søndag lå hun fremdeles under et pledd i leiligheten sin.

Hun setter seg opp og bretter sammen teppet.

- Hver gang jeg drar fra et sted har jeg en uggen følelse som forteller meg at jeg ikke kommer tilbake. Det har skjedd så mange ganger før.

Dagen etter skal det skje igjen. Hun skal møte opp med den røde trillekofferten sin på Politiets utlendingsenhet i Oslo sentrum, og få beskjed om at åtte års gjemsel er over. Klokka 13:35 må hun sette seg på flyet til Moskva. Hun skal nok en gang forlate alle hun kjenner.

Første gang det skjedde var hun 12 år.

Hun, moren og faren bodde i byen Vladikavkaz i Nord-Ossetia.

Moren Jelena, eller Lena som hun kalles, jobbet i statsapparatet, og faren Khetag var en oppfinneraktig type som kjøpte seg inn i en industritomt.

- Foreldrene mine var veldig fattige i begynnelsen, men etter hvert ble pappa flinkere. Vi hadde stort hus, men jeg skjønte ikke hva det betød å være rik. Når man ikke opplever en normal barndom så vet man jo ikke hva som er normalt. Jeg trodde det var helt vanlig å ha med sikkerhetsvakter på vei til og fra skolen, sier Maria i dag.

Ifølge Dagbladets kilder drev Khetag Salamova tre vodkafabrikker, eide tre møbelfabrikker, en restaurant, en nattklubb og et luksushotell og var en av de rikeste i Nord-Ossetia. Hver dag kjørte enten han eller sikkerhetsvaktene enebarnet Maria til skolen. Etter skoletid ble hun hentet samme sted.

- Jeg ville ta bussen. Jeg ville være som alle andre. Selv da vi bodde bare tre busstopp unna, kjørte sjåføren meg de tre stakkarslige busstoppene fram og tilbake. Mamma var livredd for å sende meg på skolen, og mange dager fikk jeg ikke dra dit i det hele tatt.

- Hadde du noen venner?

- Jeg møtte folk på skolen, men vi hang jo aldri sammen, for jeg hadde ikke mulighet til å være med dem etter skoletid. En eneste gang var jeg på kino med ei venninne. Da så jeg «Star Wars».

- Hva har du av gode minner fra Russland?

- Mamma og pappa. Vi var en fin familie. Det var veldig pen natur. Fine fjell. Ellers er det ikke så mye.

«Jeg tror noe må ha gått veldig skeis sommeren 1997» skriver Maria Amelie i boka si. Hun forteller om en varm sommerdag da moren kommer hjem, legger seg på sofaen og ikke svarer på datterens spørsmål. I stedet ber hun Maria fortelle et eventyr. Maria løper for å hente eventyrboka, men før hun rekker tilbake har moren reist seg og snakker med faren og noen venner. «Hva skal vi gjøre? Er dette mulig?» hører Maria henne si.

Maria har fylt 12 år denne våren, og blir sendt på sommerferie til tanten og onkelen i Moskva. I september viser det seg at hun ikke har returbillett. Det var aldri meningen at hun skulle dra tilbake. Hun har forlatt barndomshjemmet med hunden, katta og papegøyen - for godt.

- Jeg var innendørs hele tiden da jeg bodde i Moskva, og da mamma besøkte meg ble hun så forskrekket. Selv hadde hun studert i Moskva, og elsket byen for alt det kulturelle. Hun ble lei seg over at jeg aldri hadde sett noe, så selv om det var farlig tok hun meg med på teater og balletten, vi så Svanesjøen og alt sånn.

- Ble du utsatt for kidnappingsforsøk?

- Ja, det var hele tiden fare for det. Det skjedde flere ganger at mamma og pappa ble kjørt etter av mennesker som skulle ta dem. Heldigvis var sjåføren erfaren, og klarte å sno seg unna.

I 1998 ble Russland rammet av en økonomisk nedtur av dimensjoner. Mange av Russlands aller rikeste gjemte vekk store summer i utlandet, banker bukket under, landet ble truet av borgerkrig og i Vladikavkaz tapte partiet til Marias far makta til gamle kommunister. Familien har tidligere forklart at telefonen ble avlyttet, at Khetag blir trakassert, huset ransaket, ødelagt og at det ble plassert eksplosiver inne. Maria sier at alt de eide ble konfiskert. Andre hevder familien hadde satt seg i stor gjeld. I boka skriver Maria Amelie at det flyttet fremmede inn i hjemmet deres.

- Det er mennesker som mener foreldrene dine skylder dem penger?

- Ja, det er ikke så enkelt.

- Hvorfor mener de det?

- Jeg vet ikke. Det er komplisert, og mye jeg ikke skjønner. Jeg har lenge hatt en plan om å skrive ned alt foreldrene mine forteller meg. Intervjue dem, og lage ei bok ut av det.

På tidspunktet da alt begynte å rakne skal foreldrene ha fått en granat i hagen. De henter Maria i Moskva, og drar til Ukraina der de seinere hevder kreditorene oppsøker dem. De returnerer til Moskva, men skal ha blitt møtt av en fetter på flyplassen som sier det er for farlig. De forlater Russland i år 2000.

- Jeg var bare glad for å reise. Jeg hatet alt som skjedde rundt meg. Jeg skjønte ingenting, og var veldig lei meg hele tiden fordi jeg så hvor lei seg mamma og pappa var. Jeg skjønte ikke hvorfor.

Det er to onkler som er sentrale i historien om Marias familie. Det er hjernekirurgen Kaurbek Salamov, som Maria bodde hos da hun var i Moskva. Han ble oppsøkt av kreditorene etter familien hadde reist, og døde av hjerteinfarkt. Den andre onkelen er Jevgenij Shapashnikov som har vært Gorbatsjovs forsvarsminister, Jeltsins fortrolige og Putins personlige rådgiver.

- Slektningene vendte dere ryggen?

- Jeg klandrer dem ikke. De var veldig redde og hadde sine familier som de ville beskytte. De ville ikke ha våre problemer.

- Har du kontakt med slektninger i dag?

- Nei, jeg vil ikke ha noe som helst med dem å gjøre, og de vil ikke ha noe med meg å gjøre. Om de ville det, hadde de tatt kontakt. Det har ikke skjedd.

- Har Shapashnikov også blitt plaget av kreditorene?

- Gud vet, sier Maria og blir stille.

Familien på tre flykter til Finland. De venter på at asylsøknaden skal behandles, og i boka forteller Maria at hun er blitt 16 år, lærer finsk og kan for første gang gå alene langs veien. «Å, jeg elsker livet mitt akkurat nå!» skriver hun i dagboka. En kveld på ungdomshuset ser hun ut av vinduet, og får øye på foreldrene og en fra familiens støttegruppe. Hun skjønner at det skjer igjen. Etter 16 måneder har de fått avslag på asylsøknaden. De setter seg i en gammel bil og forlater alt, suser over grensa og kommer til Tromsø, hvor de lager seg nye navn. «Jeg vil være Maria», sier Madina Salamova som det står i passet som ligger igjen i Finland. De ender på et asylmottak i Tønsberg. Der kan Maria endelig ta bussen som alle andre. Hun får venner og begynner på videregående.

- Du blir lett kjent med folk?

- Det har vært en treningssak. Jeg måtte lære det da jeg begynte på ny skole i Moskva, ny skole i Finland og på nytt i Norge. Jeg synes det er kjempeenkelt nå, men hvordan å beholde relasjonene, det hadde jeg ikke peiling på, sier hun og legger til:

- Når jeg har kjent en person i et halvt år, hvordan fortsetter man vennskapet videre? Fram til da hadde jeg jo bare reist, og da slipper man jo å ta ansvar.

Nå begynner sola å skinne i historien om Maria Amelie. Mens de bor i Tønsberg jobber hun på kafé, går på videregående og ser russetida nærme seg. Så kommer beskjeden om avslaget. 10. november 2003, nesten to år etter de kom til Norge må de forlate landet. Men denne gangen forlater de ikke alt. De blir. Slik blir de også ulovlige. Maria Amelie gjør ferdig videregående og søker på NTNU med navnet Maria Bidzikoeva. Hun legger ved et brev der hun forklarer at hun ikke kan søke om tillatelse til å studere fra et land der hun er statsborger, fordi hun teknisk sett ikke finnes i noe land. Hun måtte flykte fra Russland som 15-åring, og fikk dermed ikke bekreftet statsborgerskapet sitt, noe man gjør når man fyller 16 år.

Hun kommer inn, og flytter til Trondheim med bestevenninna fra Tønsberg. Hun blir registrert på universitetet med et midlertidig personnummer, men kan ikke søke om studielån eller stipend. I stedet tilbyr hun seg å være vaskehjelp, tar 100 kroner i timen samtidig som hun samler flere studiepoeng enn nødvendig i semesteret, og jobber som frivillig på Studentersamfundet.

- Hvordan fikk du det til å gå i hop?

- Jeg sov

ikke så veldig mye, og så hadde jeg så mye sosialt liv å ta igjen. Jeg jobbet på Samfundet nesten hver kveld og festet der i helgene. Så vasket jeg to-tre dager i uka, og droppet alltid forelesningene fordi de var så dårlige. En måned før eksamen begynte jeg å lese.

- Var det bittert å se alle dine medstudenter få stipend og andre goder?

- Jeg har ikke vært bitter, nei. Det høres kanskje usannsynlig ut, men jeg sammenlikner alltid med Russland. Åra i Norge har vært helt sinnssykt fantastiske fordi livet mitt var så kjipt før jeg kom hit, sier hun og fortsetter engasjert:

- I Norge kunne jeg gå på gata uten at noen fulgte etter meg. Jeg setter veldig stor pris på alt dette, å bygge meg selv opp, å være mer enn datteren av en kjent mann i Kaukasus. Her kunne jeg gjøre alt, organisere festivaler, få tro på at jeg dugde til noe, jeg kunne date gutter og være sammen med venner døgnet rundt uten at foreldrene trodde jeg ble kidnappet. Jeg ville ikke fått lov til dette i Kaukasus, og hadde det skjedd ville guttene, jobbene og utdannelsen vært der fordi faren min var kjent og ikke fordi jeg var den jeg var.

Konseptet var at de skulle lese høyt fra dagbøkene sine. Det var et slags litteraturarrangement, og Eivind Trædal, redaksjonssekretær i Klassekampen, syntes det var kult at jenta på scenen hadde bundet inn dagboka si. Han hadde vært utenlands, og ikke fått med seg hva som hadde skjedd. At jenta var en papirløs flyktning som hadde bodd åtte år i skjul, og publisert historien sin under tittelen «Ulovlig norsk».

- Også sa Maria, «vet du ikke hvem jeg er, har du ikke sett meg på TV», fleiper kjæresten Eivind Trædal (25).

Han sitter og spiser pizza med kartongen som fat, og følger med på samtalen. Han bor også i leiligheten.

- Det sa jeg ikke, det, sier Maria og fniser.

- Vi møttes i slutten av september. Det som har overrasket meg aller mest er hvordan Eivind har tatt dette på strak arm. Når jeg ikke har orket å være positiv, har han tvunget meg til å se lyst på det, sier hun.

På nyttårsaften flyttet de sammen, og det nyforelskede paret hadde bodd sammen i tolv dager da det skjedde. Etter et foredrag hun holdt i anledning boka på Nansenskolen skulle hun ta et par pils med noen av elevene. 500 meter unna skolen dukket politiet opp.

- Jeg trodde det var en spøk, et stunt som noen hadde arrangert. Jeg er jo evig optimist. Det var helt absurd, begge politimennene startet samtalen med å si «ja, vi har jo begge lest boka di da». Å gud, så fint. Hva skal man si?

- Angrer du på at du skrev boka og rørte opp vannet?

- Nei, nei, nei. Det har vært en eventyrlig støtte, jeg har sett demonstrasjoner i Bodø, Haugesund og tenkt hæ, gjør de dette for meg? Men det er jo ikke for meg, det er fordi det er så mange historier og skjebner som har opprørt folk. Det er så rart, Norge har så mange fantastiske mennesker og likevel den utrolig stramme asylpolitikken. Jeg liker veldig godt at de nå demonstrerer for papirløse, og ikke «Maria Amelie». Det er en klar forbedring at man nå kan se det store bildet. Selv om historien min har kommet ut, selv om alle vet navnet mitt har jeg aldri følt meg mer norsk enn nå. Jeg har aldri følt mer tilhørighet.

- Hva vil du gjøre når du blir stor?

- Jeg tror jeg er ganske stor. Jeg føler meg voksen. Jeg har gjort unna fengsel, bok og har flyttet sammen med en gutt, noe jeg aldri ville trodd for et halvt år siden. Men, jeg vil gjerne jobbe med asylpolitikk internasjonalt. Jeg har så mye erfaring, og føler jeg må bruke den til noe.

- Du kan bli en minister?

- Da må jeg melde meg inn i et parti, og det ... det er skikkelig kjipt.

- Hva slags parti skulle det vært?

- Ingen.

- Hva ville du stemt om du hadde stemmerett?

- He-he. Jeg stemmer på «Idol», jeg.

«Det kan umulig være sant, det må jo være noen som ikke bruker huet», tenkte Kristin Halvorsen da hun hørte om pågripelsen av Maria Amelie. Den ble tema helt til topps i politikken, men sjefen selv, Jens Stoltenberg, har hele tiden stått på sitt. Maria Amelie må dra. Hun har ikke et reelt beskyttelsesbehov, ifølge UNE. Tross fakkeltog, massive mengder støtteerklæringer og demonstrasjoner over hele landet: På mandag ble hun tvangsreturnert til Russland, landet hun forlot da hun var 15.

- Du har blitt fridd til, du har fått tilbud om falskt pass og du har takket nei. Hvorfor gjør du det så vanskelig for deg selv?

- Jeg trodde jo ... jeg håpet jo ... Etter så mange år i Norge, fikk jeg en naiv idealistisk tilnærming til det. Jeg håpet det skulle ordne seg på en eller annen måte. Ikke på grunn av boka, men på grunn av at folk kunne se det ekstreme i situasjonen og behandle saken min på nytt.

I skyggen av faklene har det også vært kritiske røster. Mediene er ukritiske og forelsket. Og hva med alle de andre, og vel så tragiske, historiene i norsk asylpolitikk? Og dessuten, Maria Amelie har en bedre klang enn det fremmedartete Madina Salamova, som hun egentlig heter. Eller Maria Bidzikoeva som hun het da hun studerte på universitetet.

- Hvem er du egentlig?

- Jeg føler meg som Maria Amelie. Det er navnet jeg ville hatt i passet, om jeg hadde hatt et pass. Jeg tok navnet fordi jeg var så lei av å stave etternavnet mitt, og det etternavnet betydde jo ingenting. Det vekket bare spørsmålet «hvor kommer du fra?». Jeg kommer jo fra et sted, men jeg glemte det stedet. Det betydde ingenting.

- Er det mulig å slette sine egne røtter og sitt eget opphav?

- Det er noen veldig tynne røtter jeg har, i så fall. Nei, jeg føler ikke egentlig at jeg har noen røtter. Jeg har en del barndomsminner, men de er om ting som aldri kommer tilbake. Hadde jeg hatt minst ett menneske jeg likte i Russland, om det var ett menneske jeg hadde lyst til å snakke med, så hadde det vært noe. Men jeg har ikke en person jeg kan klemme der, ingenting.

- Hva håper du skal skje?

- Å gud, jeg er så lei av å håpe, sier hun og sukker.

- Jeg håper at det endelig skal skje noe rettferdig. At jeg ikke blir et offer for et politisk spill her i Norge, slik jeg ble et offer for mine foreldres sak i Russland. Jeg føler det hviler en forbannelse over meg. Hva mer skal jeg tåle? Hvor sterk skal jeg være? Hva er det meningen jeg skal være? Jeg er ikke et symbol eller en martyr. Jeg er bare et menneske.

Maria Amelie har reist, men foreldrene er fremdeles i Norge. De lever i skjul, og livnærer seg på vaskejobber og vennetjenester. Moren har slitt psykisk, og faren har hatt alvorlige hjerteproblemer etter at de kom til landet. De har flyttet flere ganger etter Maria Amelie havnet i media.

- Har du snakket med dem?

- Nei, jeg har ikke så mye kontakt med dem. Det går gjennom bekjente. Den ene gangen jeg fikk prate med mamma, så var hun ufattelig stolt av meg. Hun sa du må ikke tenke på oss, bare redd deg selv.

- Du sa til moren din at du ikke ville ha falskt pass fordi det kunne ødelegge om du for eksempel skulle bli minister?

- Det skjedde jo med Ayaan Hirsi Ali. Jeg vil ikke bygge hele livet mitt på en løgn. Jeg synes det er fint at historien om Russland har kommet fram, men det er kjipt at den gjør at jeg mer enn noen gang er redd for å reise tilbake.

På soverommet deres, der bøkene er stablet fra gulv til tak, ligger passet til kjæresten på toppen av kleshaugen. Det dunker fra vaskemaskinen på badet, og det er fulle tørkestativ over hele leiligheten. Eivind har fått visum til Russland og neste dag skal både han og Maria Amelie ha med seg koffert til politiet. Så langt har hun møtt oppe fem ganger, og hver gang har beskjeden vært den samme. «Ikke i dag». Men hva med morgendagen? Vi vet det ikke da vi prater sammen, men dagen etter skal det være alvor, og hun vil bli tatt inn på bakrommet. Det hun har fryktet i 11 år vil skje. Hun vil bli sendt tilbake.

- Nå vet ... så mange mitt navn, og om noen skulle komme etter meg i Russland ... Det er veldig sannsynlig, sier hun.

Når Maria Amelie snakker om returen er det som om stemmen svinner hen. Som om det ikke er nok pust til å fullføre setningene.

- Du mener du fremdeles er i fare?

- Ja, det er en reell fare. Bare det at bloggerne husker oss veldig godt og tror foreldrene mine har mye penger. Det er utrolig ubehagelig å forholde seg til når jeg har vasket i fem år for å forsørge utdannelsen min.

- Du tror fiendene husker familien din?

- Det er umulig å vite, men skal jeg ta sjansen på det? Man kan jo veldig godt bevise det ved å sende meg som en prøvekanin og se hva som skjer. Det er det de vil. Må jeg dø for at folk endelig skjønner alvoret? Hadde det vært jeg som laget den gjelden og hadde de millionene så hadde jeg kanskje dratt dit og dødd for det, men det er jo ikke min skyld.

- Hva slags forhold har du til rikdom nå?

- Jeg tror jeg har et veldig sunt forhold til penger. Så lenge man har tak over hodet, mat og en fin jobb så synes jeg det holder lenge. Man trenger ikke mye for å være lykkelig. Det er mye viktigere med verdier som trygghet, å kunne gå på gata alene og sitte på kafé. Friheten til å gjøre disse tingene, det er det viktigste av alt.•

agh@dagbladet.no