MUSIKAL: Hans Petter Harboes eventyrlige kulisser, Lisbeth Naruds fantasifulle kostymer og dansegruppa Absences spreke dans er de tre aller beste grunnene til å se «Jungelboken» på Chat Noir. Både dans, kostymer og scenografi kan beskrives som frodige, detaljrike og lekne jungelplanter som gir øynene mye å hygge seg med. Ørene får også sitt gjennom en musikalsk hitsamling med (i hovedsak) kjente melodier og nyskrevne tekster.
Teksten virker mindre gjennomarbeidet, og mange av replikkene er direkte stive.

Miljø?

På forhånd var det annonsert at denne «Jungelboken» skulle ta for seg miljøperspektivet. Shere Khan er slett ikke lenger jungelens farligste dyr; det er det mennesket som er, med sin inngripen og sine ødeleggelser. Poenget gjentas flere ganger gjennom forestillingen, men det oppleves likevel som underspilt og lite vesentlig i historiens gang. Fortellingen om Mowgli følger, i stor grad, samme mal som i Disney-tegnefilmen, og overraskelsene er få.
Når det er sagt, er dette en underholdende «Jungelbok». Tre unge gutter bytter på rollen som Mowgli: Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann. Lem hadde oppgaven under premieren, og han klarte seg mer enn fint mot voksne, profesjonelle skuespillere, med sjarm og koordinasjon og innlevelse.

Komikk

Kameleonen Keme (en overbevisende irriterende Sturla Berg Johansen) er en ny figur, lagt til av dramatiker Magnussen og fulgt tett opp av regissør Lie, og han fungerer som en komisk effekt både i kroppsbruk og ordbruk. Det samme gjør de to sultne og til tider grinete gribbene spilt av Simon Andersen og Hilde Lyrån, som er tildelt de morsomste og mest utvungne av replikkene i forestillingen, samt den mest konsekvente kroppsbruken.
Geir Morstad er elskelig som bjørnen Baloo, og samspillet mellom ham og Kjærand Moes panter Bagheera utgjør en kostelig bihistorie vi godt kunne fått sett enda mer til.