- Nextopia er utopien som hele tida ligger ett skritt foran oss: Neste date, neste jobb, neste mobiltelefon og ferietur, alt det fantastiske som ligger der like rundt hjørnet, som svaret på alle dine drømmer, men som forsvinner i samme sekund du kommer fram, sier Michael Dahlén, mannen bak boka, bloggen og begrepet «Nextopia». Han har guidet oss gjennom korridorene på Handelshögskolan i Stockholm, hvor han ble professor i bedriftsøkonomi allerede som 34-åring, og geleidet oss inn på sitt kontor.

- Wow!

- Jeg vet. Det første journalister pleier å spørre om, er om det ser ut slik hjemme hos meg også.

Det trange kottet er overfylt med bøker og papir fra gulv til tak. Bokhyllene kneler under alle ordene. Her er lærebøker i bedriftsøkonomi og merkevarebygging. Skjønnlitteratur. Tjukke kompendier. En eske på gulvet med svenske paperbackutgaver av «Nextopia». En annen eske med energidrikken Red Bull. En Kiss-dukke, Gene Simmons må det være, vakler på toppen av en papirstabel. Ved døra henger en tegnet karikatur av professoren som bodybuilder - han pleide å være en habil vektløfter.

Nå smyger han seg ned på en utslitt kontorstol med en matboks i fanget. Kalkunfalukorv og mathavre. På tross av matpakken ser mannen ut som en rockestjerne: Langt, svart hår. Svart, tight skjorte og svart slips. Svartmalte negler - i dag med Chanel-lakk han fikk i gave fra en av sine studenter. Professoren er så kjent for sine malte negler at han har fått tilbud om å bli sponset av et
japansk neglelakkmerke. Men tilbake til framtida:

- Nextopia, sier han, og fortsetter pedagogisk:
- Det er altså vår innebygde tro på at det neste alltid er det beste.

Boka «Nextopia», som nå kommer på norsk, vakte oppsikt da den ble gitt ut i Sverige høsten 2008. Da lista over svenske nyord ble utarbeidet desember samme år, var Dahléns «Nextopia» og «forventningssamfunn» med. Har du noen gang lurt på hvordan Apple klarte kunststykket å få forbrukerne til å mene at iPhone var verdens beste mobiltelefon - før de hadde prøvd den? Hvorfor Barack Obama var den mest populære amerikanske presidenten noensinne - før stemmene var talt opp? Hvorfor folk er mindre lykkelige ett år etter de har giftet seg? Og hvorfor det er ett fett for livslykken om du vinner i Lotto eller blir lam i en ulykke?

Svaret ligger altså, ifølge Dahlén, i menneskets ukuelige evne til alltid å springe etter det neste.

- I forventningssamfunnet er vi blitt avhengig av verdens sterkeste dop - framtida, mener han.

Professoren, som har flere tunge lærebøker på CV-en, skrev «Nextopia» som den rake motsetningen til pensumlitteratur.

- Målet var at min mor skulle lese boka fra perm til perm. En person som ikke kunne bry seg mindre om økonomi og slike ting, og som aldri tidligere har lest noe jeg har skrevet.

- Og hva syntes hun?

- He-he. Hun fikk hikke da det første ordet i boka var «analsex». Det ble litt mye sex og dop for henne. Men hun innrømmet - lett rødmende - at det var vanskelig å legge fra seg boka.

- Kan den eldre generasjonen kjenne seg igjen?

- Ja. Men framfor alt kjenner de igjen sine barn og barnebarn. Det har skjedd så utrolig mye de siste åra.

Det er nesten som om vi lever på en annen planet nå.

I dag er det nesten umulig å forestille seg livet uten Internett, googling, Facebook, Twitter og den evige ventingen på neste teknologiske vidunder. Selv om mennesker alltid har drømt om framtida, har det ifølge Dahlén tatt helt av i takt med at teknologien gir oss stadig flere muligheter. Han kaller det «hva-som-helst-samfunnet». Og det innebærer at vi kan få hva som helst, når som helst, hvor som helst.

- Men blir vi lykkelige av det?

- Meningen med livet er ikke å være lykkelig, men å prøve å bli lykkelig, sier han.

- Og i forventningssamfunnet har det aldri vært enklere å bli lykkelig en kort stund - samtidig som det aldri har vært vanskeligere å holde på lykken. Derfor jakter vi videre på det neste lykkekicket, omtrent som rottene som i et eksperiment fikk ta så mye kokain de ville. Helt til de døde. Men til forskjell fra rottene kan vi mennesker reflektere og tenke framover.

Dahlén mener at vi rett og slett er genetisk programmert til å jakte på lykken. At urmennesker som var fornøyde med tingenes tilstand satte seg på rumpa og etter hvert døde ut. Mens vi andre fortsatte mot Nextopia.

- For enkeltmennesket ville det vært perfekt å være lykkelig hele tida, for eksempel ved å ligge i senga og ta kokain. Men hvilken nytte ville det vært i oss da? For menneskeheten er det best at vi ikke er lykkelige. Det er da vi fortsetter.

- Veien er målet?

- Absolutt!

- Og gresset er alltid grønnere på andre siden?

- Definitivt!

I «Nextopia» viser Micael Dahlén til omfattende forskning som dokumenterer at mennesker ikke er i stand til å være lykkelig i mer enn tre måneder om gangen. Når store begivenheter inntreffer, som en ny forelskelse, ny jobb, stor lønnsøkning og så videre, stiger lykkefølelsen i en periode på maks tre måneder, og så flater den ut igjen.

- Min favoritt er statistikken som viser at folk er mindre lykkelige ett år etter at man har giftet seg, enn man var før, sier han og smiler skjevt.

Forklaringen er selvfølgelig at hverdagen med ektefellen umulig kan matche forventningene man hadde før bryllupet. Samme effekt rammer også Obama og Apple.

- Industrien rundt bryllupsplanlegging har aldri vært større. Det er ikke grenser for hvor mye tid og penger folk bruker på å planlegge bryllupet - og godt er det: Etterpå er det jo kjørt!

Han ler godt. Selv er han gift med sin «fru» Ingela. Hun er personlig trener - kjører ektemannen hardt før badeferiene - og sammen har de barna Tyra (8) og Dante (6).

- Vi har en tro på at det finnes en endelig lykke: Hvis vi bare klarer å skaffe oss det vi drømmer om, blir vi lykkelige en gang for alle. Jeg har selv vært en person som har jaget de store målene. Det er vel derfor jeg ble professor så tidlig. Men jeg merket jo fort at det å bli professor ikke var svar på mye her i livet.

- Hvor lenge var du lykkelig?

- Omtrent i tre måneder.

- Hva er positivt med livet i Nextopia?

- Du får alltid en ny sjanse! Går det ikke veien, er det bare å gå på igjen.

- Og hva er negativt?

- At alle valgene kan være enormt stressende.

Undersøkelser viser at mennesker som får mange valgmuligheter raskt blir mer misfornøyde.

Men trøsten er at det komme nye sjanser.

Vi lærer jo at vi aldri skal ta seieren på forskudd, at vi ikke skal ha høye forventninger, for da kan vi bli skuffet. Jeg tenker stikk motsatt. Det er bedre å feire og være glad. Hvis det går bra, får du jo feire en gang til! Går det ikke, spiller det ingen rolle, du har allerede feiret. Det er vinn-vinn! Du kan ikke tape med den innstillingen.

- I boka hevder du også at det er umulig å lære av sine feil. Hva mener du med det?

- He-he. Det er mange, spesielt sjefer, som blir provosert av den. Poenget mitt er at verden forandrer seg så fort at det som var feil i går, ikke trenger å være feil i dag. Og på det individuelle planet viser det seg at folk som grubler og ser tilbake på egne feil ikke våger å ta nye steg. De er mindre fornøyd med livet, tar færre sjanser, blir mer syke og lever kortere.

Dahlén konkluderer med at livet stort sett rusler av gårde i sitt vante spor for de fleste av oss - uavhengig av livsbetingelser. Så sant vi har det mest grunnleggende vi trenger for livsopphold, er folk flest ganske fornøyd med livet. På en skala fra 1 til 7, som viser tilfredshet med livet, scorer flertallet rundt 5,8. Enten de tilhører Amish-sekten i USA, inuittene på Grønland eller den lille klikken av verdens rikeste milliardærer.

I «Nextopia» viser Micael Dahlén til undersøkelser som dokumenterer at selv ekstremer som å vinne i Lotto eller bli lam i en ulykke har liten effekt for folks livslykke. Å bli funksjonshemmet har en negativ effekt, men å være funksjonshemmet har det ikke. Da britiske forskere analyserte 2500 observasjoner av funksjonshemmede mennesker i åra 1996 til 2002, fant de at folks livstilfredshet var tilbake til opprinnelig nivå innen ett år etter at de ble funksjonshemmet.

Men en dag er det ubønnhørlig slutt for oss alle. Jakten på den perfekte framtida er over. Eller?

- Det er påfallende at de fleste religioner er opptatt av hva som kommer etter dette livet, sier Dahlén.

- De fleste av oss liker ikke å snakke om døden, og når vi gjør det, handler det fort om hva som venter etterpå.

- Tror du selv på et liv etter døden, et evig «Nextopia»?

Professoren vrir seg på sin slitte kontorstol.

- Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har ikke landet ennå. Men jeg jobber med det. •

bfro@dagbladet.no