La oss ta egypterne som eksempel og gjøre opprør mot egomanien i «Gunnar Goes God».
FILM: For en uskyldens tid det var. I 2002, da Gunnar Hall Jensen lanserte den særs personlige dokumentaren «Gunnar Goes Comfortable», der han lot sine egne indre demoner herje fritt foran øynene på publikum, vakte det ennå naiv oppsikt at noen ville blottstille seg selv. Bare den utleverende formen var fascinerende. Nå, etter noen tusen tårefulle reality-bekjennelser og 2 500 sider Knausgård, trenger man bedre grunner for å spinne den røde tråden i en film av sin egen navlelo.
Dét har i liten grad «Gunnar Goes God». Det som har skjedd siden sist, er at Hall Jensen har fått seg med kone og to barn, villa og to volvoer. Men han er urolig, utilfreds. Han savner en høyere mening.
Vel, Gunnar, still deg i kø. Opplevelsen av det etablerte, rutinebaserte livet som voksen i et velfungerende vestlig samfunn som tomt og numment, har vært et gjennomgangstema i litteraturen fra Yates, via Updike og frem til Franzen. Den finnes i filmene til Woody Allen og Sam Mendes.
Sammenlignet med disse, er Jensens film en overfladisk og dvask diagnose av den vestlige middelklassemannen generelt og seg selv spesielt. Remedien han tilbyr, med en iver som en Columbus som har satt første fot på Bahamas' strand, er da også like velkjent som den er banal: Hall Jensen konkluderer med at moderne mennesker er for travle og for distraherte, og anbefaler isolasjon og meditasjon. Selv fant han ro og mening ved å trekke seg tilbake til et koptisk kloster i Egypt, og ble dermed trolig den siste personen som ankom landet for å finne fred, og fant det. Det spørs om ikke det egyptiske folket, med sin nyvunne vilje til å styrte diktatorer, nå også ville gjort opprør mot intimtyrannen fra nord.
Bipersonene er det beste ved filmen. Hall Jensen lar resten av filmteamet komme til orde - Den muslimske kameramannen som ser Norge utenfra, lydmannen som blir rastløs i møte med det åndelige og produsenten som tenker om familien sin at den er midlertidig, at det ikke er noe hun har valgt, at det skal komme noe enda bedre.
Intervjuene med tre munker er også interessante, fordi det alltid er lærerikt å høre fra mennesker som har valgt et så annerledes liv, men her er samtalene preget av en blåøyd og svermerisk beundring for munkene og livet de lever.
Filmen gjør god bruk av forskjellige filtre som forandrer seg med sted og sinnsstemning, og finner mye diskrét humor i sine hjemmesnekrede populærkulturelle referanser. Men når man først har begynt å tenke at dette er en lokal lavbudsjettsversjon av «Spisk, Elsk, Lev», er det vanskelig å tenke noe annet.
Banalt
Dét har i liten grad «Gunnar Goes God». Det som har skjedd siden sist, er at Hall Jensen har fått seg med kone og to barn, villa og to volvoer. Men han er urolig, utilfreds. Han savner en høyere mening.
Vel, Gunnar, still deg i kø. Opplevelsen av det etablerte, rutinebaserte livet som voksen i et velfungerende vestlig samfunn som tomt og numment, har vært et gjennomgangstema i litteraturen fra Yates, via Updike og frem til Franzen. Den finnes i filmene til Woody Allen og Sam Mendes.
Sammenlignet med disse, er Jensens film en overfladisk og dvask diagnose av den vestlige middelklassemannen generelt og seg selv spesielt. Remedien han tilbyr, med en iver som en Columbus som har satt første fot på Bahamas' strand, er da også like velkjent som den er banal: Hall Jensen konkluderer med at moderne mennesker er for travle og for distraherte, og anbefaler isolasjon og meditasjon. Selv fant han ro og mening ved å trekke seg tilbake til et koptisk kloster i Egypt, og ble dermed trolig den siste personen som ankom landet for å finne fred, og fant det. Det spørs om ikke det egyptiske folket, med sin nyvunne vilje til å styrte diktatorer, nå også ville gjort opprør mot intimtyrannen fra nord.
Spennende innblikk
Bipersonene er det beste ved filmen. Hall Jensen lar resten av filmteamet komme til orde - Den muslimske kameramannen som ser Norge utenfra, lydmannen som blir rastløs i møte med det åndelige og produsenten som tenker om familien sin at den er midlertidig, at det ikke er noe hun har valgt, at det skal komme noe enda bedre.
Intervjuene med tre munker er også interessante, fordi det alltid er lærerikt å høre fra mennesker som har valgt et så annerledes liv, men her er samtalene preget av en blåøyd og svermerisk beundring for munkene og livet de lever.
Filmen gjør god bruk av forskjellige filtre som forandrer seg med sted og sinnsstemning, og finner mye diskrét humor i sine hjemmesnekrede populærkulturelle referanser. Men når man først har begynt å tenke at dette er en lokal lavbudsjettsversjon av «Spisk, Elsk, Lev», er det vanskelig å tenke noe annet.
