- Do you speak english, undret hovmesteren, etter at Robinson hadde spurt om det var mulig å få et vindusbord. Det lot seg gjøre, selv om man er garantert utsikt hvor man enn plasseres i den lange, smale restauranten i 34. etasje på Oslo Plaza. Stemningen her oppe er også i høyeste grad internasjonal. Bortsett fra engelsk, kunne Fredag skille ut både franske, italienske, tyske og japanske gloser i summingen rundt bordene denne vinterkvelden.

- Er det Markveien? undret Robinson og skuet mot nordøst.

- Det må det være, for der oppe har vi Olaf Ryes plass, sa Fredag, og lot blikket fly videre nordover mot Grefsenkollen. For utsikten fra bordene 107 meter over gateplan på Restaurant 34 er imponerende. Sist Robinson og Fredag tok heisen opp hit for nesten fem år siden, lot de seg i tillegg imponere av maten og servicen. Den gangen het restauranten 34 Mediterranean. Det middelhavske tilnavnet er nå fjernet, og norske råvarer preger menyen. Den består av dagens tre- eller femretter, en treretters vegetarmeny samt en hummermeny.

Robinson og Fredag valgte to femretters menyer med dertil anbefalte viner. Vann og to typer brød kom på bordet, og like etter fulgte kveldens første rett: Gravet salmalaks på en carpaccio av rødbeter med avokadopuré og pannestekte kamskjell, det hele akkompagnert av en hvit Sancerre.

En munnfull gravet laks fikk Robinson til å rynke på nesa.

- Er ikke dette i salteste laget?

Fredag var enig. Her kunne man bare så vidt skimte den pikante smaken som gravingen gir. Ellers var avokadopuréen et mildt og hyggelig følge, og kamskjellene var friske og helt passe stekt.

Neste rett, en kremet persillerotsuppe med tørrgrillet sjøkreps, kom bedre ut. Den var luftig, lett og delikat. Smakfull, men ikke kraftig, slik at den søtlige aromaen fra sjøkrepsen kom til sin fulle rett.

Aftenens hovedrett, reinsdyrplomme, ble servert med potetbåter, brokkoli, gresskarpuré, sjalottløkconfit og einebærsaus. Mange gode smaker, nennsomt blandet. Kjøttbitene varierte noe i mørhetsgrad, men det var heller ikke her noe å utsette på smaken. Robinson hadde stusset noe over anbefalingen av en Chianti Classico som akkompagnement til viltkjøttet, men den viste seg å være en god match.

Kjøkkensjefens valg av oster understreker at 34 nå har beveget seg langt fra Middelhavskulturen og satser helnorsk.

- Dette var kjedelige saker, utbrøt Robinson etter å ha smakt seg gjennom tre «kortreiste» ostebiter; en vellagret Jarlsberg, en Norzola og en hvit geitost fra Haukeli.

- Kanskje spennende for de tilreisende, foreslo Fredag, men Robinson ristet bare på hodet.

En kirsebærkake som var både frisk og lekker, dro heldigvis opp inntrykket.

- Høyt sitter vi, og høy er prisen, sa Robinson og studerte regningen.

For verken mat eller service står helt i stil med prisnivået på 34. Iblant glimter det til, men kjøkkenet bommer litt for mange ganger til at femstjerneren de fikk forrige gang kan forsvares nå.

Man skal heller ikke måtte spørre om påfyll av vann tre ganger før det skjer noe med saken, hvilket var tilfelle denne kvelden. Det er ingen katastrofe, men likevel et tegn på at 34 har havnet på sidelinjen av byens mest eksklusive restauranter.

Fredag lot blikket fly vestover mot Slottet og Homansbyen.

- Da er det vel utsikten vi betaler for?

Robinson nikket.

- Ja, for den er ubetalelig. •

robinson&fredag@dagbladet.no