— Det er lenge siden kokain var forbeholdt fiffen. Det er like mange av oss vanlige folk som bruker det. Men det var ingen som noen gang skjønte at vi var en rusfamilie, sier trebarnsmora «Karin» (42) fra Oslos østkant.

I 14 år forsøkte Karin og samboeren å være et vanlig foreldrepar utad. Det var ingen som visste at hun dro sin første linje kokain på en ferietur til Amsterdam som 24-åring, og at hun hadde vært hekta siden det.

I begynnelsen hadde hun og samboeren en regel om at de bare skulle snorte kokain når dattera på fire var på sitt faste overnattingsbesøk hos pappaen sin en gang i måneden. Snart kom pulveret fram idet minstejenta hadde lagt seg. Morgenene etterpå var Karin alltid irritabel, og løste det ved å røyke hasj. Slik gikk åra. I mellomtiden fikk hun og samboeren to barn sammen.

Karin har aldri tatt utdanning utover ungdomsskolen, og har alltid vært hjemmeværende. Da barna var fire, ni og 15 år, brukte hun både kokain, hasj og alkohol nesten daglig. Samboeren ruset seg nesten like mye. Ingen visste, det var i hvert fall ingen som sa noe. Middag hørte med til sjeldenhetene. I det ene øyeblikket avslo Karin ungenes ønske om nye joggesko, mens hun i det neste handlet kokain for store summer. Ofte måtte de ty til sine egne foreldre for å få betalt husleia. Rusbruken slukte fort ni tusen kroner i måneden.

— Jeg vet at det er mange kvinner som er i den situasjonen jeg var i, og som ikke tør å gripe fatt i problemet av frykt for å miste barna.

— Har vi mista'n? Hva var siste posisjon..?
Førstebetjent og spaner «Svein» ved avdelingen for organisert kriminalitet ved oslopolitiet ligger på hjul oppover Schweigaards gate øst i hovedstaden. Klokka er fem en ettermiddag i november. Han vrenger den sivile bilen gjennom rundkjøringen på Harald Hardrådes plass.
Fra mobilen, som står på høyttaler, kommer oppdateringer fra tre andre spanere inn. Objektet er en vestafrikaner, mistenkt for salg av store kvanta kokain. Spaningsenheten har holdt øye med ham lenge. Først i natt klarte de å lokalisere leiligheten hans.

— Det skjedde noe med brukermiljøet da housekulturen døde på slutten av nittitallet. Flere ecstasybrukere har beveget seg over i restaurantmiljøene og blitt rekreasjonsbrukere av kokain. Men hvor mange det faktisk er av dem, er håpløst å si, forteller Svein.

I fjor ble det samlet gjort 868 beslag av totalt 94,2 kilo kokain av politiet, tollmyndigheter, fengsler og forsvaret.
Det er 64 flere beslag og 33 kilo mer enn i 2009. Bare to tidligere år er det beslaglagt større mengder og gjort flere beslag av kokain enn i 2010.

Svein har jobbet på gatenivå i over tjue år, og sier satsinga mot gjengene har hjulpet.

— Det er ingen tvil om at det både innføres, omsettes og brukes mye kokain, og at det brukes i flere deler av befolkningen enn før. Kokain er blitt et stoff for hvermannsen, konstaterer Svein.

— Jeg liker undergrunnssiden ved å bruke kokain, det å melde meg ut og mentalt distansere meg fra mainstreamen.

«Kristian» (40) hviler halvliteren i hendene. Han har, under tvil, gått med på å snakke med Magasinet om sitt forhold til kokain. Han ser for seg nok en reportasje med stått fram med både navn og bilde, for å vise at det er mulig å ha et kontrollert forbruk og ha livet på stell, slik han har hatt det i tjue år. Det kan han ikke. Jobben i mediebransjen ville trolig røket med en gang.

— Det er noe feil med et samfunn som ikke innser at dop kan være bra selvmedisinering på linje med ekstremsport eller skattesnyting — det som får folk til å føle seg i kontroll over sitt eget liv, mener han.

Kristian tilhører ikke et trendy utelivsmiljø der kokain er utbredt. Av vennegjengen som teller et tjuetalls personer, har fire omtrent samme forbruk som ham selv, mens de resterende bruker kokain enda mer sporadisk, eller så godt som aldri. Den ene kompisen som aldri har prøvd, får være i fred. Kristian dytter ikke dop på folk.

— Tabuene rundt kokain er stigmatiserende, og gjør at vi som bruker det er tvunget til å holde kjeft. Sånn sett fungerer norsk narkotikapolitikk utmerket. Folk slipper å forholde seg til det før det går så til skogen at de kan se resultatene rundt Oslo S. Det er den virkeligheten folk bruker som basis for sine meninger. En-null til FrP.

Kristian har eksperimentert med stoff siden tidlige tenår. Da han flyttet til Oslo etter videregående, ble han snart en del av musikkmiljøet. Der møtte han egne fordommer mot sterkere rusmidler i døra. En ny verden åpnet seg. Han var klar for alt som var nytt og spennende, digga friheten og det alternative tankegodset, alkohol og amfetamin — og etter hvert ecstasy. Med tida lærte han kroppen og de ulike stoffene å kjenne: depresjonene etter ecstasy, nedturene etter amfetaminet.

Kristian ble selektiv, og den villeste festingen avtok. I dag bruker han kun kokain og marihuana. Sprøyter og opiater har han holdt seg langt unna. Ett gram kokain til rundt tusenlappen er nok til tre-fire kvelders bruk for Kristian alene.
 
— Forbruket har gått opp og ned de siste åra, men i dag er konsumet på et «normalt» nivå. Jeg røyker marihuana hver helg, og bruker kokain cirka hver tredje helg. Ikke så mye — men akkurat nok til at jeg blir «piffen» og god.

I 2010 tok tollvesenet alene 101 beslag i til sammen 74 kilo kokain ment for det norske markedet. Det er en økning på 25 prosent fra 2009. Også toll- og avgiftsdirektør Bjørn Røse tolker beslagmengden som et tegn på at bruken av kokain er økende:

— Ambisjonen er selvsagt å stoppe alt, men realitetene er beinharde. Vi tror fortsatt ikke at vi tar mer enn rundt ti prosent av alt som innføres, og jo mindre stoffet er i volum, jo vanskeligere er det å ta. Men det er ingen tvil om at vi gjør jobben vanskelig for kurerene, sier Røse.
Kokainen kommer primært hit i personbiler og med enkeltpersoner. Det er ikke uvanlig med smuglere som har svelget opptil 1,5 kilo kokain i 10-15 grams kapsler.

Ifølge årsrapporten om narkotikasituasjonen i Europa som ble publisert av EUs narkotikabyrå (EONN) i november 2010, rapporteres det årlig om cirka 1000 kokainrelaterte dødsfall bare i Europa. Tolldirektør Røse er bekymret over utviklingen:

— Narkotikaliberalistene har fått vel mye oppmerksomhet her i landet. Det er farlig å forelske seg i kortvarige trender. Vi skal huske på at det på verdensbasis dør 250 000 mennesker av narkotika hvert eneste år. Kokain er fortsatt livsfarlig.

— Vanlig, ja? Jeg har hørt om fester der folk har snorta Paracet for å ikke føle seg utafor!

Da «Klaus» (31) hoppet av kokainkjøret sommeren 2009, skyldte han 50000 kroner for ubetalt dop. I tillegg hadde han 500000 i gjeld på kredittkort, bøter og inkassokrav. Nå eier han ingenting. Som håndlanger i byggebransjen er han forberedt på at det vil ta mange år før han får gjort opp for seg og blir kredittverdig igjen.

I mange år sniffet Klaus to-tre gram på en vanlig ukedag, fem på fredag og lørdag og et par på søndag. På mandag og tirsdag var han irritabel, før han startet på'n igjen på onsdag. Han jobbet ofte til langt på natt, og dealet kokain innimellom. Butikken gikk sjelden i pluss.

Til det var varene for fristende. Klaus startet gjerne ettermiddagen i Stortingsgata og jobba seg nedover Karl Johan. Innimellom stakk han husnøkkelen ned i pulverposen og snorta midt på gata. Eller han kunne legge opp linjer på et kafebord, skjult bak salt- og pepperbøssene. Et raskt dykk ned mot bordet, et par snufs, ferdig. Om kvelden beveget han seg østover, mot Grønland. Der gjorde det ikke noe at han så sliten ut, det gjorde jo mange andre også. Dessuten kostet ølen bare 29 kroner der.

— Alt som tjueåring var jeg alkoholiker. Men jeg likte ikke å miste kontrollen, og gikk tilbake til kokain som jeg hadde prøvd som 17-åring. Da jeg var 24 snorta jeg mellom fem og sju dager i uka.

— POLITI! POLITI! POLITIIIII!
Svein og de andre spanerne har akkurat sparket opp døra, stormet leiligheten i fjerde etasje og fordelt seg i rommene. Den massive rambukken av jern ligger igjen i gangen.

Etter noen sekunders kaos står en mann i underbuksa og t-skjorte med påskriften «Bad Boy» med håndjern i stua. Kjæresten hans ser vantro på scenen som utspiller seg. På soverommet ved siden av sitter en mann med svart ribbestrikklue med hendene i jern på ryggen.

Det er ham de har jaktet på i hele dag. Flere mobiltelefoner ringer, fra soverommet, vinduskarmen og tv-bordet. Begge mennene sier de ikke oppbevarer noe ulovlig.

Mannen med lua forteller at han har funnet de to nøklene han har i lomma. Og at han bruker dem til å klø seg i øret med. Etter å ha funnet id-papirer og ransaket alle tre, kjører politiet dem bort. Svein blir i leiligheten mens en kollega går ut for å finne ut hvor nøklene til den hovedmistenkte passer. I boligkomplekset er det 400 leiligheter. Kanskje skjuler det seg et stort kokainlager i en av dem. En time seinere er hun tilbake. Uten napp.

— Strukturen i markedet har endret seg mye de siste åra. I dag er mange av salgsleddene kuttet ut for å tjene mer penger. De slitne brukerne trenger behandling, men noen driver grisestort salg direkte fra gata, og tilgangen på stoff for brukerne har økt voldsomt. Samtidig er veien til bakmennene betydelig kortere enn før. Det gjør politiets tilstedeværelse viktigere enn noen gang, sier Svein.

Han og den kvinnelige spaneren endevender bager, klær og skap, søppelbøtter og møbler i leiligheten. Så langt har spaningsenheten brukt seks vakter på å sirkle inn vestafrikaneren. Nå, når ransakingen avsluttes klokka halv elleve, er fangsten langt fra det de hadde håpet.

Ingen kokain, ingen penger. Bare et tjuetalls mobiltelefoner, en stor boks med laktosepulver som vanligvis brukes til å blande ut kokain, en rull med plastfolie skåret i passe størrelse til å pakke små doser dop.

Og to nøkler til en fortsatt ukjent leilighet.

— Det er få av de gode øyeblikkene jeg har hatt i livet som ikke har hatt tilknytning til rus, sier medieansatte Kristian, som nærmer seg bunnen i sin andre halvliter.

— Det handler ikke om selvtillit, som mange tror. For meg er kokain oljen som får maskineriet til å gå rundt, som gjør at jeg gir litt faen på en veldig behagelig måte. Kombinert med børst varer den følelsen enda lenger.

Kristian forteller at ritualene — å sende melding til dealeren og kakke opp linjer — er nesten like viktig som selve rusen. Flere av kollegaene vet at han gjerne drar den første linja når de selv inntar fredagspilsen.

— Det er nedverdigende å måtte snike i krokene. Men samfunnet er ikke klart for sånne som meg, så jeg prøver å holde en lav figur. Kokainen har heller aldri gått nevneverdig ut over jobben. Jeg får gode tilbakemeldinger, og stiger i lønn som folk flest, sier han.

Kristian sier at uansett hvor mye han prøver å nyansere, har folk bestemt seg for hva de mener om kokain. Det betyr ikke at han ikke ser uheldige sider ved sin egen bruk. Han er klar over at det ikke er sunt at hjertefrekvensen stadig øker til det dobbelte, og at han sikkert hadde vært mer effektiv om han ikke ruset seg så mye.

— Jeg liker å være litt sløv, det er mitt opprør mot «friskis & svettis»-mentaliteten. Men jeg gir jo ikke faen. Jeg holder meg i form, prøver å spise sunt og se ålreit ut. Det jeg ikke liker, er den råtne industrien bak kokainen. Det er mange triste skjebner. Men jeg tror ikke det hadde vært bedre om Røkke eller Coca-Cola solgte stoff på lovlig vis. Folk blir fuckanår det er mulig å tjene store penger raskt. Det er et paradoks at det er akseptert å bruke sterke, vanedannende legemidler og tylle i seg sprit, mens man hausser opp farene ved narkotika, uansett mengde.

Selv mener Kristian at han har god kontroll over sitt eget forbruk. I hvert fall til en viss grad:

— Jeg sier muligens oftere ja enn nei når det er noe på gang. Kokain er jo jævlig gøy, da.

Ifølge en rapport fra Statens Institutt for Rusmiddelforskning, blir det likevel bare flere og flere som bruker det hvite stoffet. Andelen som hadde brukt kokain gikk opp fra tre prosent i 1998 til ni prosent i 2006. I Oslo gikk økningen i kokainbruken opp fra sju til hele 14 prosent. Inntektene blant dem som brukte kokain skilte seg ikke ut fra resten av utvalget som ble spurt, men utdanningsnivået var derimot lavere enn gjennomsnittet.

Politiet i Oslo har hovedfokus på bakmannsapparatet. De ser at det nå er flere miljøer som tar inn kokain, og at de vestafrikanske miljøene, særlig nigerianere, står for en stor andel. Også albanere og søramerikanerne er kjent for å stå bak store nettverk.

— Mørketallene er store, det er klart vi stiller oss spørsmål om hvor mye markedet egentlig er i stand til å ta imot. Kokain er et møkkastoff av dimensjoner. Det finnes selvsagt dem som håndterer det bra. Men de som ikke gjør det, sliter. De blir konge på haugen, får ikke sove og må roe seg ned med piller og hasj. Jeg har hatt folk i bilen som har sniffa så mye at neseskilleveggen er etsa bort, sier spaner Svein.

For ti år siden snakket man vanligvis ikke om kilopris på kokain. Stoffet var så dyrt at ingen handlet i så store kvanta. Hektoprisen lå på 60 000 kroner, et kilo mellom 300 000 og 600 000. Ett gram på gata kostet rundt 1200 kroner. I dag ligger gateprisen fra 700 kroner per gram. Kjøper man fem gram, kan gramprisen komme ned i rundt 500 kroner. Et hekto koster rundt 35000, mens kiloprisen kan ligge helt ned i 170 000 kroner.

Bygningsarbeider Klaus kikker rastløst ut vinduet og sier han ble prototypen på en drittsekk. Han løy, skjelte ut folk på det groveste, gjorde aldri opp for seg, var utro, ga faen i alle. På et eller annet tidspunkt begynte han å kaste opp etter å ha dratt den første linja. Han fortsatte til han følte seg i vater igjen.

Kokainen var jo det som hadde gitt ham kontroll. Som hadde forvandlet ham fra å være en redd liten gutt, som alltid følte seg alene, til en eplekjekk fyr som visste hvordan han skulle søtsnakke damene og snurre folk rundt lillefingeren. Dessuten gjorde jo alle det. Til og med avdelingslederen og basen på jobb kjøpte kokain av Klaus.

— Folk sier gjerne at det ikke er så farlig. Det er utrolig mange som ikke skjønner at de for lengst har mista kontrollen. Sjøl har jeg mista fem jobber og ødelagt sju samboerforhold, med kompiser inkludert, på grunn av kokainen. Men på et eller annet tidspunkt stopper det opp — av nerver, økonomi og det tomme hølet du får inni deg.

Han kom dit selv i august 2009. Hadde tøffe uker med mye rus bak seg. Samboeren hadde nok en gang fersket ham i utroskap. Klaus var sliten. Dagen etter ble han med en kompis på AA-møte.

Nå er det gamle nettverket borte, telefonlista er sletta. I juni fikk han ny samboer. Han har slutta å gå på byen. Kokainen er overalt. Det er nok å skulle forholde seg til at flere på jobben fortsatt snorter:

— Selv mine verste dager i dag er bedre enn mine beste dager med kokain mot slutten. Nå facer jeg alt jeg var redd for, og skjønner hva som mangla. Det er ikke lenger et alternativ å flykte, og derfor er jeg heller ikke redd for å sprekke. Jeg jakter fortsatt på lykkefølelsen. Og når den først kommer, slipper jeg den jævlige nedturen etterpå.

Trebarnsmor Karin så at ungene hennes led. Skyldfølelsen og skammen vokste. Skolen kalte henne til slutt inn til et tverrfaglig møte for å diskutere den vanskelige skolesituasjonen for det mellomste barnet. Karin vet ikke helt hva som kom over henne da hun satt på møterommet denne dagen. Bare at hun, etter år med fortielse og fornektelse, hørte seg selv fortelle at hun hadde et alkoholproblem. Læreren og representanten fra PPT ble først helt stille. Så sa de at de ville hjelpe henne. Tre dager etterpå ble hun lagt inn til avrusning.

Urinprøvene avslørte også kokain- og hasjbruken. Da hun kom hjem igjen, la samboeren seg inn:

— Det var en enorm lettelse å kunne være seg selv. Slippe å skulle opprettholde fasaden, juge og dekke over. Jeg vet at jeg har vært heldig som fikk en ny sjanse.

I dag har hun vært rusfri i fire år, tre måneder og fire dager. Hver dag er fortsatt en kamp. Forskjellen er at hun i dag vet hva hun kjemper for:

— Det at kokain var et statusdop, gjorde nok at jeg syntes det var ekstra spennende å prøve. Nå er det bare mer og mer vanlig, og brukerne blir stadig yngre. Det er synd at ikke rehabiliteringstilbudene vokser like raskt. Som rusfri kan jeg for første gang være den mammaen jeg ønsker å være. Men uansett hva jeg gjør, kan jeg aldri gi tilbake de åra ungene mine har mistet. •

han@dagbladet.no