Skuespiller Mads Ousdal (40) har ingen problemer med å bli kalt for en alfahann.

Tips oss 2400
Som far, så datter? Datteren Elsa har allerede planene klare, først lege, så skuespiller.

Som far, så datter? Datteren Elsa har allerede planene klare, først lege, så skuespiller.

Mads Ousdal

Født: 8. desember 1970

Familie: Samboer med Pia Tjelta og hennes datter på ti. Har også en datter på 6 fra et tidligere forhold.

Aktuell: NRK prosjektet «Mitt liv som Northug» og finansthrilleren «Enron» på Det Norske Teatret.

Hva provoserer deg? —Akkurat nå er det Alvdalsaken. Jeg får vondt av å lese om voksne som begår overgrep mot barn.

Verste egenskap? —At jeg er perfeksjonist.

Beste egenskap? —At jeg er perfeksjonist — og at jeg er ganske tålmodig med andre.

Hva ønsker du deg mest? —Tid. Mer tid.

Hva er du redd for? —At det skal skje noe med mine nærmeste.

Hva leser du? —Veldig ofte blir det manus og bakgrunnslitteratur i forbindelse med roller.

Hvem beundrer du? —Min mor som har stått i mye rart opp gjennom tidene. Min far som har klart å gjøre det han gjør og å holde et så høyt nivå over så lang tid.

Om du kunne reise tilbake i tid — når og hvor? —Tilbake til slutten av 1800-tallet. Like før det tok helt av, den gangen ting fremdeles tok litt tid — og det var greit.

Hva gjør du om ti år? —Da går jeg jævla fort på ski. Og så holder jeg på med det samme jeg gjør nå.

Du har fri og kan dra hvor du vil — hvor? —Da drar jeg ut med båten min. Hvor er ikke så nøye.
-Sommeridyll på sjøen:  Mads og hans søsken Sara og Steffen.

-Sommeridyll på sjøen: Mads og hans søsken Sara og Steffen.

Damene i Ousdals liv:  Fra høyre Elsa, samboer Pia Tjelta og hennes datter Sofie.

Damene i Ousdals liv: Fra høyre Elsa, samboer Pia Tjelta og hennes datter Sofie.

Som far, så sønn: Sverre Anker Ousdal og Mads spilte sammen i Lang dags ferd mot natt.

Som far, så sønn: Sverre Anker Ousdal og Mads spilte sammen i "Lang dags ferd mot natt".

Midtlivskrise. Det oser lang vei. Et skrikende behov for å vise seg sjøl og verden at dette, dette mestrer jeg - til tross for alderen. For hva kunne ellers fått en 40-år gammel skuespiller til å gå med på å leve i to måneder som superatleten Petter Northug, med alt det innebærer. Plager som stive lemmer, ømme muskler og daglig blodsmak i munnen?

Mads Ousdal smiler rolig. Rister sakte på hodet.

- Du kan sikkert kalle det for noe sånt. Sannheten er at jeg har det fantastisk. Er full av energi og pågangsmot. Jeg hadde vært idiot hvis jeg takket nei. Det er helt vanvittig. Verdens beste ekspertise, ernæringseksperter, fysioterapeuter, leger, og Audun Svartdal - verdens beste trener - alt står til min disposisjon.

- Så i stedet for å betale i dyre dommer for å få en eller annen halvstudert jypling på et treningsstudio til å telle antall repetisjoner, får du et team av personlige trenere i verdensklasse?

- Nettopp, sier Ousdal fornøyd. - Og på toppen av det hele får jeg betalt for det.

«Hva skjer når en kjendis i dårlig form settes på treningsprogrammet til Petter Northug i to måneder?» Dette er utgangspunktet for NRK Sportens opplegg, en slags kombinasjon av webblogg og tv-innslag som skal følge utviklingen til Mads Ousdal, en relativt utrent fyr, fram til VM på ski i slutten av måneden. «Mitt liv som Northug» heter prosjektet, og du kan klikke deg inn på NRKs nettsider og følge Ousdals utvikling i detalj.

Nå smører NRK seg nesten helt vekk i reklameteksten. For Mads Ousdal er på ingen måte «i dårlig form». Han er i svært god form. Langt bedre enn de fleste 40-åringer, for ikke å si 30-åringer. Det har kamerateamet som har fulgt hans minste bevegelser fra dag én slått ettertrykkelig fast. Ousdal forbrenner nå i snitt vanvittige 6000 kalorier om dagen, omtrent det samme som en hvilken som helst veltrent idrettsutøver gjør. Jo da, dette er en fantastisk mulighet for å trene seg opp i eliteklassen. Det hele skal kulminere i et oppgjør mellom Ousdal og «Snygg Erik» Segerstedt, en svensk 27 år gammel realitykjendis som følger et tilsvarende program i Sverige. Og en forutsetning for hele opplegget er at Ousdal må finne seg i å bli foreviget seint og tidlig.

- Jeg må innrømme at jeg til å begynne med syntes det var ubehagelig å ha et kamerateam etter meg hele tiden. Men nå går det fint. Nå fungerer vi som et team.


Jo da, de finnes. Skuespillere som ikke er glad i oppmerksomhet. Som sin profesjon til tross uten å stusse hadde valgt å si fra seg tilbud om å spille Hamlet eller Nora, framfor å invitere pressen med hjem for å vise fram sitt nye kjøkken. Ousdals renommé i pressekretser er ikke å ta feil av: han er ikke mannen å ringe når man trenger et kjent tryne til å uttale seg om vårkåthet, sesongens vintermoter eller hvordan takle søvnproblemer.

Ja, så vrang har Ousdal vært at det ennå snakkes om en Akersgata-journalist som brøt sammen i krampegråt etter flere forsøk på å få noe annet enn enstavelses svar ut av ham.

Hva har skjedd? Når vi møter Ousdal i kantina på Det Norske Teatret hvor han for tiden spiller hovedrollen i finansthrilleren «Enron», er det vanskelig å tro at det dreier seg om samme mann.

Forskjellige teorier har vært fremmet. Han er blitt eldre. Mer avslappet. Eller han har fulgt noen råd og vink fra sin samboer Pia Tjelta, en skuespiller som har helt motsatt omdømme i pressen. Men før vi nærmer oss dette, først litt om hvordan det hele begynte - skepsisen til pressen, altså.

- Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var da jeg skjønte at pappa var kjent. Jeg husker at jeg syntes det var ubehagelig at folk glante, sier han.

En gang på 70-tallet

er lille Mads og pappa Sverre Anker Ousdal på vei til pappas arbeidsplass. De har god tid, det er ennå en stund til kveldens forestilling. Stemningen er god, Mads har slett ikke noe imot å være med på jobb. Han liker folka, lukten, stemningen, den røde fløyelen i Nationaltheatret. Men akkurat nå, mens de rusler nedover gata, er det likevel noe som ikke stemmer. Noe litt ubehagelig. Folk som stirrer. På ham. Og enda mer på faren hans.

- Jeg husker at vi gikk der, og jeg tok et godt tak i pappas neve, snudde meg og glante tilbake. Jeg ville liksom få dem til å skjønne at pappa var min, ingen andres.

Han tenker seg om.

- Når det er sagt, var det kanskje ikke så rart at folk glante. Pappa ruver i landskapet. Han er over en nitti, brukte alltid
solbriller og så konsekvent høyt opp og fram. Han hadde absolutt et kjent ansikt, men han skilte seg ut uansett. He-he. Jo, jeg har nok vært i overkant skeptisk til pressen, jeg ser det. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg tidlig skjønte hva dere holder på med.

- Og hva er det vi holder på med?

- Da jeg gikk på barneskolen, danset jeg folkedans med prinsesse Märtha, og en dag sto Se og Hør i skolegården. De ville
intervjue meg og påsto de hadde klarert det med min mor, sier han, og gjorde som kloke barn gjør: Han nektet å bli med fremmede
på biltur.

- Magefølelsen min var riktig, de hadde aldri snakket med mamma. Så, jo, skepsisen overfor pressen ble tidlig plantet.

Farens kjendisstatus medførte også en del moro.

Frierbrev for eksempel. De var et krydder under søndagsmiddagene til familien Ousdal.

- Dette var jo før e-post og sms, så frierbrevene kom i posten, undertegnet med fullt navn og adresse, og gjerne med bilder. Vi hadde en del gøy med det under søndagsmiddagene. «Det er bare å komme Sverre Anker, jeg sitter her og venter, jeg. Jeg er for tiden gift, men skiller meg gjerne hvis du er klar». Ha ha.

- Det må ha vært skummelt også?

- Jo, det var litt skremmende å oppleve hva folk kan få seg til å gjøre. Og hvordan noen tenker.

- Har du sjøl opplevd noe liknende?

Ousdal blir stille et øyeblikk.

- Eh... Jo, jeg har det. Jeg var gjennom en periode for omtrent ti år siden. Etter at jeg hadde spilt i filmen «Detektor». Det var ganske ille.

- Du snakker om forfølgelse, såkalt stalking?

- Det var full stalking. Det mest skremmende var at uansett hva jeg sa, all form for tilbakemelding - om aldri så negativ - ble oppfattet av vedkommende som en oppmuntring til å fortsette. Når jeg ble forbanna og slengte på røret, ble det tolket som god oppmerksomhet.

- Var det noe du kunne gjort annerledes?

- Ja. Jeg burde ha politianmeldt det. Det er mitt råd til alle som opplever ubehagelig oppmerksomhet: Ikke nøl med å gå til politiet. Det er det eneste som hjelper.

Siden skuespillerdebuten som «Ole Brumm» på Den Nationale Scene i 1996, har Ousdal overbevist i roller av det litt, hva skal vi si, tøffere slaget. Som tittelrollen i «Peer Gynt», D'Artagnan i «De tre musketerer», Stanley i «Sporvogn til Begjær» - og selvfølgelig som hardkokt politietterforsker i tv-serien «Kodenavn Hunter» og som selveste Arne Treholt i «Kommandør Treholt & Ninjatroppen». Ousdal er blitt omtalt som en skuespiller som kvinner liker fordi de ønsker å være sammen med ham, og menn liker fordi de ønsker å være som ham. Og ja, begrepet alfahann har dukket opp når folk som kjenner ham godt skal finne merkelapper.

- Hvis alfahann her betyr en brautende bajas, kjenner jeg meg ikke igjen, sier han og forteller om hans første møte med et genuint eksemplar av arten.

- Jeg var nylig i Bergen og spilte i en Varg Veum-film. Da møtte jeg en vaskeekte alfabikkje. Karakteren jeg spiller er en mann med mange bikkjer, sånne Siberian Huskys. Lederen blant hundene var ni-ti år gammel. Den lå helt stille i et hjørne. Hvilte mens han gjennom halvåpne øyne betraktet det som skjedde rundt ham. Knut C. Milde, som var ansvarlig for bikkjene, fortalte at når denne bikkja ble satt først i spannet, var den ustoppelig. Du vet, slike bikkjer drar ikke, de dytter. Derfor er selen festet her, sier han, reiser seg og slår seg på brystkassa. «Høh! Høh! Høh!» sier han og stanger rykkvis framover.

- Når startskuddet går, er det bare pang! Den har mange gærne unggutter bak seg, men de er sjanseløse. De puster og peser, mens lederen dytter på uten stans. Det er en ekte alfabikkje, en alfahann, og det kan jeg kjenne meg igjen i, sier han og setter seg ned igjen.

- Hva mener du?

- Jeg tar det rolig til vanlig, men når det virkelig gjelder er det ingen ting som kan holde meg tilbake. Hundetrener Knut fortalte noe annet også. Det hender at han satte bikkja lenger bak i spannet, fordi den begynner å bli gammel og trekker litt mot sidene. Da blir bikkja skikkelig sur og furten.

- Du kjenner deg igjen i det også?

- Å ja. Å bli redusert til noe halvveis? Nei, faen heller...

- Burde du ha vært mer aktiv for å beholde din plass først i kobbelet?

- Du tenker i forhold til jobb? Innen film burde jeg sikkert ha vært det. Spørsmålet er hvor aktiv man skal være. Film er interessant og morsomt, men det er likevel innen teateret du lærer jobben. Der man virkelig kan utvikle seg til å bli god. På filminnspillinger kan man lære det tekniske, men det blir likevel noe annet enn å holde konsentrasjonen over tid, slik man må på teateret. Synd at det finnes mange filmregissører som er redde for å jobbe med skuespillere.

- Er ikke de vi ser på norsk film skuespillere?

- Jo, mange av dem er det. Men det er en tendens til å bruke folk uten tradisjonell skuespillerutdanning. Og en skal på død og liv hente inn nye ansikter hele tida. Det kan gå bra det, men poenget mitt er at det ganske sikkert ville gått enda bedre hvis en hadde brukt folk med mer erfaring.

- Har du opplevd denne redselen hos regissører?

- Jeg tråkker i farlig terreng nå, men jo, jeg har det.

- Hvorfor er de redde?

- Kanskje fordi film er så dyrt og så omfattende, og da blir man redd for at skuespillerne skal komme med innspill som forkludrer den strenge innspillingsplanen. Men for at replikker skal bli gode, må de smakes på. De må testes ut. Man vet ikke om det fungerer før man har gjort det. Jeg tror det hadde vært mye å vinne på å jobbe slik vi gjør i teateret. Hvordan vi prøver oss fram. La oss begynne å leke nå, sett på et kamera, så ser vi hvordan det går. Norsk film er bra for tiden, men kunne blitt enda bedre.

- Ved å la skuespillere ta del i prosessen på et tidligere punkt?

Ousdal nikker.

- Det er poteter vi er, vi kan brukes til ganske mye.

Ousdal har tidligere drevet sykkelbudfirma. Det endte i Forliksrådet. Han fikk sammen med kollegaene Trond Espen Seim og Jon Øygarden ansvaret for å lede Torshovteatret, men samarbeidet opphørte brått før avtalt tid. Er Ousdal vanskelig å samarbeide med?

- Oj...

Ousdal er stille noen sekunder. Trommer forsiktig på bordet foran seg.

- Ja, sier han til slutt. - Jeg tror kan være vanskelig å samarbeide med. Det spørs selvfølgelig hvem du spør.

Han tar en ny pause.

- Eller... Vanskelig? Nei. Jeg tror krevende er et bedre ord. Og det skulle bare mangle, sier han.

Nå trommer han ikke, han slår taktfast.

- Vi driver ikke med tull. Så lenge folk betaler for å se på det vi gjør, skylder vi dem å ta dette på ramme alvor. Jeg vil det skal være ordentlig. Jeg vil strekke meg. Jeg vil prøve å være så god som overhodet mulig. Likevel tror jeg ikke jeg er urimelig på noen måte. Jeg er ingen tullebukk. Jeg er krevende fordi jeg er interessert.

- Du stiller høye krav til deg sjøl?

- Ekstremt høye krav. Og når man gjør det, stiller man også høye krav til sine omgivelser. Likevel mener jeg at jeg er tålmodig i forhold til andre.

- Men ikke til deg sjøl?

- Nei.

- Hva tenker du om kvotering av kvinnelige filmregissører?

- Jeg er for det - i hvert fall til en viss grad. Det er et mannsdominert yrke og skal man få litt dreisen på det, må man legge noen føringer. Det kreves mer enn vilje å få det til. På samme måte som at jeg mener vi må jobbe sammen for å få et så bra samfunn som mulig. Vi skal hjelpe hverandre. Det vil vi alle tjene på i det lange løp.

- Det er ingen hemmelighet hvor du står politisk?

Ousdal rister på hodet.

- Jeg er sosialist. Folk som har veldig mye penger har sjelden bruk for alt sammen sjøl. Det er et felles ansvar for oss alle å ta vare på de svakeste. Selv om jeg er opptatt av penger, mener jeg at vi skal dele på dem.

- Du er opptatt av penger?

- Ja, det er jo alle i denne bransjen, så dårlig som lønna er. Man blir rævkjørt hele tiden av folk som sitter igjen med de store pengene. Kakestykket som tilfaller skuespillerne er så lite at jeg blir jævla sinna.

- Er du flink med penger?

Ousdal ler tørt.

- Flink? Nei. En gang i året får jeg meg en lite hyggelig overraskelse. Det er blitt bedre siden jeg fikk meg regnskapsfører. Økonomi ligger ikke for meg.

Det var snekker han ville bli. Og det er ingen tvil om at Ousdal er uvanlig dyktig med hammer og spiker. I en periode hadde han alltid med seg verktøykassa da han dro på besøk til venner. Tanken var god, men resultatet ikke alltid det beste.

- Av en eller annen merkelig grunn har forhold hatt en tendens til å gå i oppløsning etter jeg har vært der og snekret.

- Den gamle myten om den ensomme hjemmefruen og den virile håndverkeren?

- He-he. Nei, det tror jeg ikke. Eller rettere: det vet jeg ikke kan være årsaken.

Uansett hva årsaken måtte være, forholdet til samboer Pia Tjelta er bra - til tross for at Ousdal har både banket, saget, spikret og skrudd i hjemmet. Mens andre får egne evner og tålmodighet satt på prøve når de forsøker å sette sammen et Ikea-kjøkken, laget Ousdal sitt eget kjøkken fra bunnen av. Sånt tar tid. Å bo uten fullt operativt kjøkken over lengre tid, kan være en utfordring. På flere måter.

- Både Pia og jeg er emosjonelle mennesker. Vi reagerer snarere emosjonelt enn rasjonelt og logisk på omgivelsene.

- Så det kan gå litt heftig for seg i hjemmet?

- Jo, det er noen koder som må knekkes av og til.

- Hva slags koder da?

- Vi må tenke på hvor langt vi skal gå inn i ting, før vi trekker oss tilbake og begynner på nytt, denne gang ved samtidig å bruke hodet. Vi har gått noen runder, ja.

- Slitsomt?

- Nei. Først og fremst underholdende. Godt å kjenne at man lever.

Pia Tjelta og Mads Ousdal kjente hverandre fra før, men ble ikke et par før under innspillingen av 2. sesong av serien «Kodenavn Hunter» for tre år siden.

- Hvordan fant dere tonen?

- Det gikk greit, men var likevel ikke helt uproblematisk. Du skjønner, vi møttes på jobb. I en situasjon der vi spilte kjærester. Vi skulle kysse hverandre og spille intime scener , men vi følte at det var noe mer der. I sånne situasjoner blir man nødt til å bruke innmari mye tid og energi på å finne ut hvilke følelser som hører til hvor.

- Dere måtte finne ut om det faktisk var ekte følelser der, eller om det bare var en del av spillet?

- Det kan kanskje sies omtrent sånn. Vi måtte begge to skille hva som hørte til jobben og hva som ikke gjorde det. Det gjorde vi, og etterpå satt vi igjen med at det var noe mer der. At det stemte for begge to.

- Høres ut som en fin følelse?

- Absolutt. Likevel, det er lett å bli forvirret. Heldigvis følte vi begge at det var noe annet der også.

- Dere er samboere nå. Når har du tenkt å gjøre henne til en ærbar kvinne?

- Eh... Det kommer nok til å skje, men jeg vet ikke helt når.

- Ingen av dere blir yngre...

- Å, jo da. Vi blir yngre dag for dag. He-he.

Når Ousdal har fri, søker han mot det våte element. Han tilbrakte barndommen på Ullern på Oslo vest, men det var på sjøen i familiens skøyte han vokste opp. Med den har han seilt rundt sørlandskysten, krysset Nordsjøen flere ganger, og sorgen var stor da foreldrene valgte å selge den i 1986. Men nå har Ousdal tatt seg råd til å kjøpe den tilbake.

- Jeg har mange minner knyttet til den. Mange ferier med familien og flere gutteturer til Shetland, Skottland og Hebridene. Det ble aldri noen sydenturer på oss.

Men i det siste har det ikke vært mye båtliv. Naturlig nok. Ousdal er over halvveis med Northug-prosjektet, men målstreken er ennå langt unna. Vil han fullføre? Da det ble kjent at han var kjendisen som skulle leve som Northug i to måneder, skulte ikke de virkelige idrettsheltene sin skepsis. «Jeg synes synd på fyren, det blir et helvete», sa bokseren Cecilia Brækhus, mens syklist Thor Hushovd mente Ousdal umulig kunne skjønne hva han hadde sagt ja til.

- Hushovd har kanskje et poeng. Men viljen er der, jeg skal gjennomføre dette.

- Tenker du også det når musklene skriker av smerte?

- Jeg har det som sagt helt fantastisk. Og så må du ikke glemme at hvile inngår som en viktig del av treninga. Jeg skal hvile mye.

- Og det gjør du?

- Ja. Men når det gjelder, er jeg ustoppelig.

- Akkurat som alfahannen?

Ousdal strekker de veltrente armene over hodet og puster fornøyd ut.

- Ja. Akkurat som alfahannen.•

hop@dagbladet.no
I denne artikkelen