I Dagbladets årlige kåringer av Musikk-Norges mektigste aktører har vi i hovedsak utpekt to typer vinnere: du har karismatiske, agendasettende popedderkopper med egne tv-konkurranser i beste sendetid (Jan Fredrik Karlsen/Idol og Per Sundnes/MGP), eller du har en eller annen som representerer den til enhver tid mest sentrale kontantstrømmen i norsk popbransje (Rune Lem/Live Nation, daværende kulturminister Trond Giske og Platekompaniet).

I 2008 satte vi derimot Petter Sunde, representant for fildelingsideologene Pirate Bay, på toppen av lista sammen med platebransjeorganisasjonen IFPIs sjef Marte Thorsby, mens vi ventet på en definitiv «showdown».

År med aggressiv retorikk både hos ideologisk veltalende pirater og en forulempet platebransje endte til slutt i millionsøksmål, rettssak og etter hvert Pirate Bays havari.

Platebransjen kom ut av hele fildelingsslaget delvis skamslått, men med plaster på sin sårete stolthet. Men viktigere: de kom ut av det en del klokere, en del mer nyansert og betydelig mer løsningsorientert i sin tradisjonelt ustø og usikre ferd inn i den digitale tidsalder.

Tre år etter er det grunn til å si at platebransjen langt på vei har gjenvunnet noe av sitt gamle hegemoni, nettopp fordi den har klart å ta et oppgjør med sin egen teknofobi. Bransjen har stilt seg både helhjertet og økonomisk bak den musikkdistribusjonsformen som på mange måter har løst hele fildelingsfloka: streaming. Ikke minst gjennom Spotify, hvor de store plateselskapenes eierinteresser i kombinasjon med en omstridt, reklamefinansiert gratismodell har gjort at en del mindre plateselskaper har valgt å gå ut av tjenesten.

Fordeling av inntektsstrømmer, prising av de ulike abonnementsløsningene og bundling med kabel-tv- eller teletjenester (den andre store streamingtjenesten, Wimp, er et samarbeid mellom Platekompaniet, Telenor og teknologiselskapet Aspiro) vil nok fortsatt være stridstemaer i ulike ledd av næringskjeden de nærmeste åra. Men modellen er nok kommet for å bli.

Både for forbrukerne og for musikkbransjen i bred forstand representerer streamingtjenestene et konstruktivt gjennombrudd som distribusjons- og forretningsmodell på internett. Og de har faktisk illustrert et av de mest repeterte omkvedene fra fildelingsdebattens heteste fase: at «hvermansen»s lovløshet ikke så mye handlet om manglende betalingsvilje som det var en protest mot platebransjens manglende kundevennlighet og forretningsfunksjonalitet.

Bortsett fra litt retroinntektsstrøm via platebransjens nye lavterskeltilbud — tunge salgskampanjer i dagligvarehandelen for nye plater med kjente artister — representerer abonnementsløsningene til streamingtjenestene begynnelsen på en ny forretningsmodell for platebransjen.

Selv om 99 kroner for et månedsabonnement gir en mer beskjeden inntektsstrøm enn hva den mer eller mindre havarerte cd-økonomien kunne tilby, så har platebransjen igjen havnet i førersetet