For drøyt 50 år siden ble den amerikanske beatgenerasjonen introdusert i Norge. I 1960 skrev Jan Erik Vold i Dagbladet om den unge 1950-tallsgenerasjonen i artikkelen «Beatniks på landeveien», og samme år ble Jack Kerouac introdusert på norsk med romanen «De underjordiske» (1958).

Kerouac skrev et eksklusivt etterord til den norske utgaven, noen korte linjer, der han blant annet hevder:

«Stilen er, tror jeg, fremtidens stil. Ikke et eneste ord i boken ville jeg tillate strøket da jeg var ferdig med den, fra daggry til solnedgang i tre etapper over skrivemaskinen, som et langt brev til en venn.»


Nylig er to bøker om beatgenerasjonen utgitt i Norge, på sin måte et vitnesbyrd om at forfattere som Allen Ginsberg, Jack Kerouac og William Burroghs ikke lar seg legge til ro. Deres litterære oppfinnsomhet og protest mot borgerlighet, materialisme, vanetenkning og krig har fortsatt relevans.

På vidt forskjellig vis kommer dette til uttrykk både i Linda Klakkens bok «Den siste beatpoeten» (Flamme) og Sigmund Ros «Rebeller i paradis - den amerikanske beatlitteraturen, 1945-1965» (Press).


I formen er bøkene så forskjellige som det er mulig å få dem. Den 30 år gamle Linda Klakken ble allerede som skolejente fascinert av Lawrence Ferlinghetti (født 1919), en av de få av de store beatguruene som fortsatt er i live. Noe i hans dikt ga sterk gjenklang i hennes egen tilværelse, og en dag dro hun like godt til San Francisco og oppsøkte ham på hans kontor i City Lights, bokhandelen og forlaget han startet på 1950-tallet og som ble en del av forutsetningen for hele bevegelsen.


I løpet av boka fører hun også samtaler med andre beat-eksperter, fra Jan Erik Vold og Torleiv Grue og (nesten) Olav Angell til Helen Weaver, en av kvinnene i kretsen rundt Kerouac & Co. Boka er en blanding av gonzoreportasje og selvbekjennelse, en sjarmerende spikersuppe som først og fremst utstråler entusiasme og en tro på at man gjennom diktningen kan nærme seg «bunnen i seg selv, og oppdage den samme bunnen i alle andre». Det var vel Gunnar Ekelöf som først formulerte seg slik, men det blir ikke dårligere av den grunn.


Sigmund Ro (70) er førsteamanuensis i litteratur ved Universitetet i Agder, til daglig omgitt av billedkunst fra beatepoken, skjenket universitetet av nordmannen Reidar Wennesland. Hans bok er en grundig, oversiktlig, inspirert og lettlest guide til beatgenerasjonen, med vekt både på forutsetningen for og følgene av beatfolkets virksomhet.

Boka rommer også et foto av Ferlinghetti med sin berømte Chaplin-hatt. Den som leser Klekkens bok, vet hvor den befinner seg i dag. Hennes samtale med den tunghørte poeten ender med at hun får den legendariske hatten - til odel og eie!


Tilbake til Kerouac, og forordet til «De underjordiske». De siste linjene kan være godt nok som svar på spørsmålet om disse bøkene fortsatt er noe å bry seg med:

«Jeg tror dette er den eneste form for litteratur i en fri fremtid, uten avbrudd og retting, en fullstendig konfesjon om det som virkelig hendte. Og det er ikke så lett som det ser ut, for det er en pine å si sannheten og la den trykke, som dere mennesker i Norge godt ved i deres kjennskap til det sanne. Det er en pine og et purgatorium.»