I disse dager lempes paller med norske bøker ut på billigsalg. Bak mange av titlene vaker en vanskelig virkelighet.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Lever for bøkene: Ole Robert Sunde har vært forfatter i over tretti år uten å slå gjennom. - Jeg var villig til å spise graut og skure gulv hver dag bare jeg fikk stå med ei håndfast bok i hendene, sier han fra skrivestua på Bislett i Oslo. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Debutanten: Line Merete Nyborg fikk gode kritikker og spalteplass i riksmediene for debutboka si. Hittil har inntjeninga vært ca 70 000 kroner. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
Listetopp: Henning H. Bergsvåg. er salgsvinner på lyrikk på Flesland. Med to solgte bøker. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
BOKSALG I NORGE
Totalt 827 skjønnlitterære titler for voksne ble utgitt i 2010. Av disse var 486 norske og 36 debutanter. De norske bøkene fordelte seg slik: Romaner: 242, lyrikk: 108, tegneserier: 24, noveller: 30, skuespill: 8, annet: 67.
Det finnes ingen oversikt over antall norske skjønnlitterære forfattere. Den norske Forfatterforening har per i dag 562 medlemmer. Dette er langt fra et presist mål, ettersom man beholder medlemskapet selv om man pensjonerer seg eller ikke lenger er aktiv. I tillegg stiller foreningen to utgivelser av «litterær verdi» som opptakskrav.
Denne uka startet årets Mammutsalg, og 1,5 millioner bøker fordelt på 828 titler er lagt ut. —Dette er det eneste salget som tilbyr smale bøker, og folk kjøper også disse. Sånn sett kan Mammutsalget utgjøre en åpning for mindre kjente forfattere, sier informasjonssjef i Cappelen Damm og for Mammutsalget Ingunn Lindborg.
Rundt to millioner bøker i alle sjangere destrueres årlig. De to boklagrene Forlagssentralen og Sentraldistribusjon står hver for omtrent halvparten.
Den norske Forfatterforening lanserte i 2009 en egen nettside, Bokbuffen, der foreningens medlemmer har mulighet til å selge sine egne bøker som forlagene har bestemt seg for å fjerne fra markedet. Forfatterne står selv for distribusjon fra eget boklager.
Det finnes ingen oversikt over antall norske skjønnlitterære forfattere. Den norske Forfatterforening har per i dag 562 medlemmer. Dette er langt fra et presist mål, ettersom man beholder medlemskapet selv om man pensjonerer seg eller ikke lenger er aktiv. I tillegg stiller foreningen to utgivelser av «litterær verdi» som opptakskrav.
Denne uka startet årets Mammutsalg, og 1,5 millioner bøker fordelt på 828 titler er lagt ut. —Dette er det eneste salget som tilbyr smale bøker, og folk kjøper også disse. Sånn sett kan Mammutsalget utgjøre en åpning for mindre kjente forfattere, sier informasjonssjef i Cappelen Damm og for Mammutsalget Ingunn Lindborg.
Rundt to millioner bøker i alle sjangere destrueres årlig. De to boklagrene Forlagssentralen og Sentraldistribusjon står hver for omtrent halvparten.
Den norske Forfatterforening lanserte i 2009 en egen nettside, Bokbuffen, der foreningens medlemmer har mulighet til å selge sine egne bøker som forlagene har bestemt seg for å fjerne fra markedet. Forfatterne står selv for distribusjon fra eget boklager.
Da forfatteren Henning H. Bergsvåg (36) stakk innom Tanum bokhandel på Flesland flyplass i Bergen, kom en ansatt gledesstrålende bort til ham og annonserte at han var bestselgeren deres på lyrikk.
Hans siste samling «Over elven Tweed» hadde solgt i to eksemplarer.
- Helt topp, det var jo tross alt mer enn alle de andre.
Hvert år utgis flere hundre norske skjønnlitterære bøker. Bak hver tittel har en forfatter grublet og fundert. Krøllet sammen arket. Begynt på nytt. Kjent på frustrasjon. Sinne. Og glede. Til et reisverk av bokstaver har bygget seg opp. Noen veldig få makter å komponere den neste bestselgeren og kan vente seg millioninntekt. Men de aller fleste kan regne seg som heldige om de selger 1800-2000 eksemplarer. Det tilsier en inntjening på rundt 100000 kroner.
- Det er et paradoks at så mange vil bli forfattere når så få kan leve av det, sier forfatterforeningens leder Anne Oterholm (42).
En del av jobben hennes er å drive realitetsorientering.
- Vi får en jevn strøm av henvendelser fra folk som nærmest annonserer at de er forfattere, noen uten å ha skrevet noe som helst. Så lurer de på hvordan de skal få gitt ut bok, gjerne så fort som mulig, uten å ane hva det krever av arbeid og økonomi.
Virkeligheten har det med å treffe mange som trår ut i forfattervirket brått og brutalt.
- Vi tilbyr debutantene - som jeg må legge til er langt mer ydmyke - regelrette innføringer i at de så å si ikke har trygderettigheter, at det derfor ikke er noe som heter en arbeidsløs forfatter, og at du må jobbe uten å vite om boka blir antatt og om du får penger for den. Det er et fantastisk yrke, men sørg for å ha en annen inntekt og innstill deg på at det tar ekstremt lang tid å etablere seg. Fra fem til seks bøker eller 10-15 år.
- Jeg tror ikke jeg kan eksistere uten å skrive.
I en av Tønsbergs kaffebarer sitter Line Merete Nyborg (41). Hun er tobarnsmor, art director og en del av debutantstatistikken for 2010.
- Når jeg skriver, trekker jeg meg inn i min egen, skjermede verden. Der kommer jeg i kontakt med meg selv.
I fire år gikk alle ledige øyeblikk med til å jobbe med tekstene som skulle ende i romanen «Bare mamma som er gud», som kom ut i fjor høst.
-Det tok ett år og tre utkast før jeg fikk brevet om at jeg var antatt. Jeg ble ufattelig glad. Ikke minst fordi jeg hele tiden hadde vært tro mot mitt eget prosjekt. At forlaget anerkjente meg, ga meg en større trygghet. Å skrive er jo veldig personlig, og nå torde jeg å
utfordre min egen stemme.
Det var en fordel at jeg var godt voksen, jeg ville ikke stått like støtt i meg selv for ti år siden. Forlaget forberedte meg også på at det ikke nødvendigvis ville skje noe særlig, at debutanter ikke kan forvente verken salg eller anmeldelser.
Nyborg oppnådde gode kritikker og en viss dekning i riksmedia. Likevel tror hun det vil bli vanskelig å livnære seg som forfatter.
- Hittil har jeg innkassert rundt 70000 på romanen, ikke mye når jeg tenker på alle timene jeg la ned i den. Men så ga jeg ikke ut bok for pengenes skyld.
Ole Robert Sunde (58) har holdt det gående i mer enn tretti år.
- Jeg har aldri villet eller kunnet noe annet enn å være forfatter. Jeg var villig til å spise graut og skure gulv hver dag bare jeg
fikk stå med ei håndfast bok i hendene.
I 1982 debuterte han med diktsamlinga «Hakk i hæl».
Arbeidsrommet på Bislett i Oslo er utgangspunkt for mange av handlingene i de femten utgivelsene hans - både romaner, essay og diktsamlinger. I 2007 vant han Gyldendalprisen for forfatterskapet sitt. Men kritikkene har vært blandet, og de store salgstallene har uteblitt.
- Jeg er nok en sær forfatter, med ekstremt lange perioder, altså setninger. Én gang komponerte jeg en på 400 sider.
- Leserne må jobbe for å knekke koden?
- Det er ingen kode å knekke. Det handler bare om tilvenning. Ingen andre bruker tjue sider på å skildre en sykkeltur, eller henger seg opp i den hvite, koagulerende randsonen til et kokende egg som har implodert. Utenom meg. Men nei, jeg selger jo nesten ingenting.
Det er skrivestipendene jeg lever av.
- Når du har brukt flere år på ei bok, er det ikke demotiverende at den ikke blir lest?
- Nei. Selvfølgelig har det noe å si, men når jeg skriver og kjenner at det flyter, får jeg en slik fin og pussig varme i magen. Så lenge jeg får gi ut bøker, og familien, vennene og redaktøren min er fornøyd, så er jeg fornøyd. «Knausen» får ta seg av millionene.
- Det irriterer deg ikke at Knausgård tjener så mye?
- Nei, aldri i livet. Jeg veit at jeg er bedre uansett.
Han ler raspete.
-Alle snakker om penger. Vi har ikke sexpress i Norge, vet du, vi har pengepress. Det bekymrer meg at så mange forfatterstudenter er ubeleste, som om yrkestittelen og pengedrømmen er viktigere enn bøkene.
I en levekårsundersøkelse offentliggjort i 2008 kartla Telemarksforskning 2400 norske kunstneres arbeids- og inntektsforhold.
- Forfatterne skilte seg ut ved at de gjennomgående var eldre: Over 60 prosent hadde bikket 50 år. Og rundt 20 prosent mottok én eller annen form for pensjon eller trygd.
- Også i størrelsen på disse pensjons- og trygdeytelsene, plasserte forfatterne seg på topp med mer enn 200 000 kroner i året. Videre var 60 prosent var gift med en ektefelle med en snittinntekt på omtrent 400 000. Da er det nærliggende å slutte seg til at nokså mange av dem som realiserer seg i skrivekunsten er godt tilårskomne mennesker som har tilbakelagt et yrkesliv i et annet og tryggere karrieresjikt.
Forfatterinntekten var i snitt 216000 kroner.
- Men her er det noen få som trekker opp. Forfatteren som var plassert midt mellom den best og dårligst betalte, innkasserte 164000 kroner. Derfor er også et typisk trekk ved forfatteryrket at man støtter seg til andre inntektskilder, sier prosjektleder og samfunnsøkonom Knut Løyland.
For Forfatterforeningens Anne Oterholm - som har sju romaner og tre priser på samvittigheten - utgjorde overtakelsen av ledervervet i 2005 en økonomisk omveltning.
- Fremdeles er det absurd fantastisk å få inn så mye penger hver måned. Jeg spratt fra drøye ti tusen til noen og tjue.
Forfatterskapet hennes springer ut av dårlig økonomi.
- Som student ble jeg gravid. Jeg hadde ikke råd til barnehageplass, ble smågal av å gå hjemme hele dagen - og skrev en roman. Så fikk jeg enda et barn.
Jeg vet at jeg før eller siden skal tilbake til lav og usikker inntekt, og har for eksempel nedbetalt all gjeld i løpet av min tid i Forfatterforeningen.
- Får dere telefoner fra forfattere som sliter?
- Ja. Og vi har et eget solidaritetsfond for medlemmer i akutt krise.
Oterholm karakteriserer likevel den norske litteraturpolitikken som «svært god».
- De siste åra har vi fått en økning i antall titler på markedet, men det ser ut til at veksten begrenser seg til de mer kommersielle sjangrene roman og krim, sier samfunnsøkonom Løyland.
- Når det gjelder forfatternes lønnsutvikling, har den utgjort labre 25 til 30 prosent siden 1993, mot 40 prosent for den øvrige yrkesbefolkningen. Med tanke på de store forlagenes verdiskaping og hvor lite den jevne forfatter sitter igjen med, undres jeg over at de er så tro mot førstnevnte, sier samfunnsøkonom Løyland.
- Jeg husker kollega Frode Grytten og jeg var på ei bokmesse, sier lyriker Henning H. Bergsvåg.
- Vi sto og kikket ut over et enormt område der forlagsfolkene minglet. Jeg tenkte på de høye inntektene deres, mens det blant oss som skrev gikk rykter om hvilke forlag som serverte gratis vin fordi vi ikke hadde råd til å kjøpe vår egen.
Bergsvåg tar en bit av brunost-rundstykket der han sitter på en kafé i Bergen.
Han tror det er sannsynlig at han framover vil måtte benytte tilsvarende lokaler som offentlig skrivestue. Stipendet gikk ut ved nyttår, og han har ikke råd til å fortsette å leie kontor.
- Nei, vi er ikke annet enn bananprodusenter, fortsetter han.
Lyrikk er en av de vanskeligst omsettbare sjangrene. Da Bergsvåg slapp sin fjerde diktsamling «Over elven Tweed» i oktober 2010, stelte han i stand en heidundrandes feiring. Fordi han antok at boka ikke kom til å selge.
- Når jeg hadde brukt tre år av livet mitt på å skrive boka, skulle jeg i det minste markere at jeg var ferdig.
Festens selvironiske gjennomgangstema var kritikk og iscenesettelser av ham selv som en forfatter som ikke når ut til massene. Forfattervenner, litteraturprofessorer og redaktører holdt innlegg om hvor mislykket han var. Da han skulle holde høytlesning, overdøvet et sekkepipeorkester på fjorten mann ham. Til slutt ble Bergsvåg båret ut og begravet som forfatter i en blomsterseremoni til Bjørn Eidsvågs «Eg ser».
- Da jeg uka etter var jeg innom en bokhandel, lå samlinga mi på salgstoppen der. Festen viste seg å gi meg oppmerksomhet likevel.
Plutselig kom vanlige folk bort til meg og sa de hadde lest diktene mine, sier lyrikeren, som ser på tekstene sine som en slags dialog med leseren.
- En pågående forskning der vi sammen utforsker språket. For jeg vil gjerne bli lest, jeg også. Kanskje er det min svakhet som dikter.
- Hvorfor ble du lyriker når det var gitt at det er så vanskelig?
- Jeg rakk ikke tenke på noe annet. Begynte på skrivekunstakademiet i Bergen og hoppet så til Litterær Gestaltning i Göteborg samtidig som jeg arrangerte poesifestival og ga ut min første diktsamling 25 år gammel.
- Angrer du på at du ble lyriker?
- Ja og nei. Jeg har frihet, og sitter, såfremt jeg har stipend, fem-seks uker av året og skriver på Gotland, Island eller i Nord-England. Jeg omgås interessante folk, inviteres på fester. Samtidig var fjoråret, med 240 000 kroner i inntekt fra skrivinga, mitt økonomiske toppår. De siste tolv åra har jeg hatt en dårlig betalt bijobb i helsevesenet og undervist ved siden av. Mitt råd til blivende forfattere vil være å først satse på en helt annen utdannelse slik at du kan ta på deg godt betalte ekstravakter. Jeg kommer til å skrive diktsamlinger så lenge jeg lever.
Men med mindre jeg innvilges skrivestipend i april, begynner jeg å studere psykologi eller sykepleie til høsten.
Han tar en bit av rundstykket.
- Hadde Kafka levd godt, er jeg sikker på at han også hadde skrevet dobbelt så godt.
Forestillingen om den strebende og lidende kunstneren er gammel og mytebelagt. Her til lands er ikke forfatternes levekår i form av fysisk og psykisk helse undersøkt. Noen få amerikanske studier har antydet en høyere forekomst av enkelte psykiske lidelser - først og fremst såkalte stemningslidelser med depresjon og mani som ytterpunktene, rusmisbruk og selvmord.
- Det er nok ikke bare en myte at mange forfattere har levd ustabile liv. Eksempler på psykiske lidelser og rusmisbruk er ikke vanskelig å finne, sier spesialist i psykiatri Torkil Damhaug.
- Men om den mentale likevekten er truet av den samme indre uroen som den språklige utforskertrangen bunner i, eller av usikre omgivelser, er åpent for spekulasjon. Ofte dreier det seg nok om en vekselvirkning.
- Må man inneha visse personlighetstrekk for å holde et forfattervirke gående?
- Ikke annet enn den opplagte sterke utholdenheten og kreativiteten. En viss narsissisme er dessuten fra naturen dypt plantet i oss alle, og forfattere får nok delvis fylt dette behovet for å bli sett, anerkjent og bety noe for andre gjennom tekstene.
Damhaug har selv forlatt psykiatrien for å bli heltidsforfatter. Hans femte bok, kriminalromanen «Døden ved vann», er gitt ut i åtte land.
- Men jeg har ingen garanti for hvordan det blir med den neste. Selv opplevde jeg det som en positiv drivkraft at det ville ha konsekvenser for levebrødet mitt om jeg lyktes eller ikke.
Tilbake på Bislett. Ole Robert Sunde himler med øynene.
- Nei. Skrivingen er ikke min terapi.
- Det spørsmålet har du fått før.
- Tuusenvis av ganger.
- Men det høres ut som om du lever gjennom å skrive?
- Kanskje. Jeg forsvinner muligens inn i skrivingen. Men det blir som når man tenker at man tenker. Da er man ute av tenkingen. Når du bare følger språket - det er en fantastisk følelse.
Skrivebordet er ryddig. Den flettede papirkurven rommer papirballer i identiske størrelser. En svak, men streng røyklukt har trengt seg inn i de bokkledde veggene.
- Jeg er helt avhengig av å ha orden rundt meg når jeg er så kaotisk i hodet, og tar alltid et glass iskaldt øl og én røyk klokka ni om kvelden. Hver dag er lagt opp etter en striks tidsplan. Og det er helt sikkert dem som mener jeg både er borderline og hyperaktiv, jeg er i hvert fall veldig monoman. Ingen andre pisker meg i gang. Skal jeg sitte her klin alene år etter år, må jeg ha jernvilje og en egen tro på at det jeg driver med er viktig. •
______________________
magasinet@dagbladet.no
Hans siste samling «Over elven Tweed» hadde solgt i to eksemplarer.
- Helt topp, det var jo tross alt mer enn alle de andre.
Hvert år utgis flere hundre norske skjønnlitterære bøker. Bak hver tittel har en forfatter grublet og fundert. Krøllet sammen arket. Begynt på nytt. Kjent på frustrasjon. Sinne. Og glede. Til et reisverk av bokstaver har bygget seg opp. Noen veldig få makter å komponere den neste bestselgeren og kan vente seg millioninntekt. Men de aller fleste kan regne seg som heldige om de selger 1800-2000 eksemplarer. Det tilsier en inntjening på rundt 100000 kroner.
- Det er et paradoks at så mange vil bli forfattere når så få kan leve av det, sier forfatterforeningens leder Anne Oterholm (42).
En del av jobben hennes er å drive realitetsorientering.
- Vi får en jevn strøm av henvendelser fra folk som nærmest annonserer at de er forfattere, noen uten å ha skrevet noe som helst. Så lurer de på hvordan de skal få gitt ut bok, gjerne så fort som mulig, uten å ane hva det krever av arbeid og økonomi.
Virkeligheten har det med å treffe mange som trår ut i forfattervirket brått og brutalt.
- Vi tilbyr debutantene - som jeg må legge til er langt mer ydmyke - regelrette innføringer i at de så å si ikke har trygderettigheter, at det derfor ikke er noe som heter en arbeidsløs forfatter, og at du må jobbe uten å vite om boka blir antatt og om du får penger for den. Det er et fantastisk yrke, men sørg for å ha en annen inntekt og innstill deg på at det tar ekstremt lang tid å etablere seg. Fra fem til seks bøker eller 10-15 år.
- Jeg tror ikke jeg kan eksistere uten å skrive.
I en av Tønsbergs kaffebarer sitter Line Merete Nyborg (41). Hun er tobarnsmor, art director og en del av debutantstatistikken for 2010.
- Når jeg skriver, trekker jeg meg inn i min egen, skjermede verden. Der kommer jeg i kontakt med meg selv.
I fire år gikk alle ledige øyeblikk med til å jobbe med tekstene som skulle ende i romanen «Bare mamma som er gud», som kom ut i fjor høst.
-Det tok ett år og tre utkast før jeg fikk brevet om at jeg var antatt. Jeg ble ufattelig glad. Ikke minst fordi jeg hele tiden hadde vært tro mot mitt eget prosjekt. At forlaget anerkjente meg, ga meg en større trygghet. Å skrive er jo veldig personlig, og nå torde jeg å
utfordre min egen stemme.
Det var en fordel at jeg var godt voksen, jeg ville ikke stått like støtt i meg selv for ti år siden. Forlaget forberedte meg også på at det ikke nødvendigvis ville skje noe særlig, at debutanter ikke kan forvente verken salg eller anmeldelser.
Nyborg oppnådde gode kritikker og en viss dekning i riksmedia. Likevel tror hun det vil bli vanskelig å livnære seg som forfatter.
- Hittil har jeg innkassert rundt 70000 på romanen, ikke mye når jeg tenker på alle timene jeg la ned i den. Men så ga jeg ikke ut bok for pengenes skyld.
Ole Robert Sunde (58) har holdt det gående i mer enn tretti år.
- Jeg har aldri villet eller kunnet noe annet enn å være forfatter. Jeg var villig til å spise graut og skure gulv hver dag bare jeg
fikk stå med ei håndfast bok i hendene.
I 1982 debuterte han med diktsamlinga «Hakk i hæl».
Arbeidsrommet på Bislett i Oslo er utgangspunkt for mange av handlingene i de femten utgivelsene hans - både romaner, essay og diktsamlinger. I 2007 vant han Gyldendalprisen for forfatterskapet sitt. Men kritikkene har vært blandet, og de store salgstallene har uteblitt.
- Jeg er nok en sær forfatter, med ekstremt lange perioder, altså setninger. Én gang komponerte jeg en på 400 sider.
- Leserne må jobbe for å knekke koden?
- Det er ingen kode å knekke. Det handler bare om tilvenning. Ingen andre bruker tjue sider på å skildre en sykkeltur, eller henger seg opp i den hvite, koagulerende randsonen til et kokende egg som har implodert. Utenom meg. Men nei, jeg selger jo nesten ingenting.
Det er skrivestipendene jeg lever av.
- Når du har brukt flere år på ei bok, er det ikke demotiverende at den ikke blir lest?
- Nei. Selvfølgelig har det noe å si, men når jeg skriver og kjenner at det flyter, får jeg en slik fin og pussig varme i magen. Så lenge jeg får gi ut bøker, og familien, vennene og redaktøren min er fornøyd, så er jeg fornøyd. «Knausen» får ta seg av millionene.
- Det irriterer deg ikke at Knausgård tjener så mye?
- Nei, aldri i livet. Jeg veit at jeg er bedre uansett.
Han ler raspete.
-Alle snakker om penger. Vi har ikke sexpress i Norge, vet du, vi har pengepress. Det bekymrer meg at så mange forfatterstudenter er ubeleste, som om yrkestittelen og pengedrømmen er viktigere enn bøkene.
I en levekårsundersøkelse offentliggjort i 2008 kartla Telemarksforskning 2400 norske kunstneres arbeids- og inntektsforhold.
- Forfatterne skilte seg ut ved at de gjennomgående var eldre: Over 60 prosent hadde bikket 50 år. Og rundt 20 prosent mottok én eller annen form for pensjon eller trygd.
- Også i størrelsen på disse pensjons- og trygdeytelsene, plasserte forfatterne seg på topp med mer enn 200 000 kroner i året. Videre var 60 prosent var gift med en ektefelle med en snittinntekt på omtrent 400 000. Da er det nærliggende å slutte seg til at nokså mange av dem som realiserer seg i skrivekunsten er godt tilårskomne mennesker som har tilbakelagt et yrkesliv i et annet og tryggere karrieresjikt.
Forfatterinntekten var i snitt 216000 kroner.
- Men her er det noen få som trekker opp. Forfatteren som var plassert midt mellom den best og dårligst betalte, innkasserte 164000 kroner. Derfor er også et typisk trekk ved forfatteryrket at man støtter seg til andre inntektskilder, sier prosjektleder og samfunnsøkonom Knut Løyland.
For Forfatterforeningens Anne Oterholm - som har sju romaner og tre priser på samvittigheten - utgjorde overtakelsen av ledervervet i 2005 en økonomisk omveltning.
- Fremdeles er det absurd fantastisk å få inn så mye penger hver måned. Jeg spratt fra drøye ti tusen til noen og tjue.
Forfatterskapet hennes springer ut av dårlig økonomi.
- Som student ble jeg gravid. Jeg hadde ikke råd til barnehageplass, ble smågal av å gå hjemme hele dagen - og skrev en roman. Så fikk jeg enda et barn.
Jeg vet at jeg før eller siden skal tilbake til lav og usikker inntekt, og har for eksempel nedbetalt all gjeld i løpet av min tid i Forfatterforeningen.
- Får dere telefoner fra forfattere som sliter?
- Ja. Og vi har et eget solidaritetsfond for medlemmer i akutt krise.
Oterholm karakteriserer likevel den norske litteraturpolitikken som «svært god».
- De siste åra har vi fått en økning i antall titler på markedet, men det ser ut til at veksten begrenser seg til de mer kommersielle sjangrene roman og krim, sier samfunnsøkonom Løyland.
- Når det gjelder forfatternes lønnsutvikling, har den utgjort labre 25 til 30 prosent siden 1993, mot 40 prosent for den øvrige yrkesbefolkningen. Med tanke på de store forlagenes verdiskaping og hvor lite den jevne forfatter sitter igjen med, undres jeg over at de er så tro mot førstnevnte, sier samfunnsøkonom Løyland.
- Jeg husker kollega Frode Grytten og jeg var på ei bokmesse, sier lyriker Henning H. Bergsvåg.
- Vi sto og kikket ut over et enormt område der forlagsfolkene minglet. Jeg tenkte på de høye inntektene deres, mens det blant oss som skrev gikk rykter om hvilke forlag som serverte gratis vin fordi vi ikke hadde råd til å kjøpe vår egen.
Bergsvåg tar en bit av brunost-rundstykket der han sitter på en kafé i Bergen.
Han tror det er sannsynlig at han framover vil måtte benytte tilsvarende lokaler som offentlig skrivestue. Stipendet gikk ut ved nyttår, og han har ikke råd til å fortsette å leie kontor.
- Nei, vi er ikke annet enn bananprodusenter, fortsetter han.
Lyrikk er en av de vanskeligst omsettbare sjangrene. Da Bergsvåg slapp sin fjerde diktsamling «Over elven Tweed» i oktober 2010, stelte han i stand en heidundrandes feiring. Fordi han antok at boka ikke kom til å selge.
- Når jeg hadde brukt tre år av livet mitt på å skrive boka, skulle jeg i det minste markere at jeg var ferdig.
Festens selvironiske gjennomgangstema var kritikk og iscenesettelser av ham selv som en forfatter som ikke når ut til massene. Forfattervenner, litteraturprofessorer og redaktører holdt innlegg om hvor mislykket han var. Da han skulle holde høytlesning, overdøvet et sekkepipeorkester på fjorten mann ham. Til slutt ble Bergsvåg båret ut og begravet som forfatter i en blomsterseremoni til Bjørn Eidsvågs «Eg ser».
- Da jeg uka etter var jeg innom en bokhandel, lå samlinga mi på salgstoppen der. Festen viste seg å gi meg oppmerksomhet likevel.
Plutselig kom vanlige folk bort til meg og sa de hadde lest diktene mine, sier lyrikeren, som ser på tekstene sine som en slags dialog med leseren.
- En pågående forskning der vi sammen utforsker språket. For jeg vil gjerne bli lest, jeg også. Kanskje er det min svakhet som dikter.
- Hvorfor ble du lyriker når det var gitt at det er så vanskelig?
- Jeg rakk ikke tenke på noe annet. Begynte på skrivekunstakademiet i Bergen og hoppet så til Litterær Gestaltning i Göteborg samtidig som jeg arrangerte poesifestival og ga ut min første diktsamling 25 år gammel.
- Angrer du på at du ble lyriker?
- Ja og nei. Jeg har frihet, og sitter, såfremt jeg har stipend, fem-seks uker av året og skriver på Gotland, Island eller i Nord-England. Jeg omgås interessante folk, inviteres på fester. Samtidig var fjoråret, med 240 000 kroner i inntekt fra skrivinga, mitt økonomiske toppår. De siste tolv åra har jeg hatt en dårlig betalt bijobb i helsevesenet og undervist ved siden av. Mitt råd til blivende forfattere vil være å først satse på en helt annen utdannelse slik at du kan ta på deg godt betalte ekstravakter. Jeg kommer til å skrive diktsamlinger så lenge jeg lever.
Men med mindre jeg innvilges skrivestipend i april, begynner jeg å studere psykologi eller sykepleie til høsten.
Han tar en bit av rundstykket.
- Hadde Kafka levd godt, er jeg sikker på at han også hadde skrevet dobbelt så godt.
Forestillingen om den strebende og lidende kunstneren er gammel og mytebelagt. Her til lands er ikke forfatternes levekår i form av fysisk og psykisk helse undersøkt. Noen få amerikanske studier har antydet en høyere forekomst av enkelte psykiske lidelser - først og fremst såkalte stemningslidelser med depresjon og mani som ytterpunktene, rusmisbruk og selvmord.
- Det er nok ikke bare en myte at mange forfattere har levd ustabile liv. Eksempler på psykiske lidelser og rusmisbruk er ikke vanskelig å finne, sier spesialist i psykiatri Torkil Damhaug.
- Men om den mentale likevekten er truet av den samme indre uroen som den språklige utforskertrangen bunner i, eller av usikre omgivelser, er åpent for spekulasjon. Ofte dreier det seg nok om en vekselvirkning.
- Må man inneha visse personlighetstrekk for å holde et forfattervirke gående?
- Ikke annet enn den opplagte sterke utholdenheten og kreativiteten. En viss narsissisme er dessuten fra naturen dypt plantet i oss alle, og forfattere får nok delvis fylt dette behovet for å bli sett, anerkjent og bety noe for andre gjennom tekstene.
Damhaug har selv forlatt psykiatrien for å bli heltidsforfatter. Hans femte bok, kriminalromanen «Døden ved vann», er gitt ut i åtte land.
- Men jeg har ingen garanti for hvordan det blir med den neste. Selv opplevde jeg det som en positiv drivkraft at det ville ha konsekvenser for levebrødet mitt om jeg lyktes eller ikke.
Tilbake på Bislett. Ole Robert Sunde himler med øynene.
- Nei. Skrivingen er ikke min terapi.
- Det spørsmålet har du fått før.
- Tuusenvis av ganger.
- Men det høres ut som om du lever gjennom å skrive?
- Kanskje. Jeg forsvinner muligens inn i skrivingen. Men det blir som når man tenker at man tenker. Da er man ute av tenkingen. Når du bare følger språket - det er en fantastisk følelse.
Skrivebordet er ryddig. Den flettede papirkurven rommer papirballer i identiske størrelser. En svak, men streng røyklukt har trengt seg inn i de bokkledde veggene.
- Jeg er helt avhengig av å ha orden rundt meg når jeg er så kaotisk i hodet, og tar alltid et glass iskaldt øl og én røyk klokka ni om kvelden. Hver dag er lagt opp etter en striks tidsplan. Og det er helt sikkert dem som mener jeg både er borderline og hyperaktiv, jeg er i hvert fall veldig monoman. Ingen andre pisker meg i gang. Skal jeg sitte her klin alene år etter år, må jeg ha jernvilje og en egen tro på at det jeg driver med er viktig. •
______________________
1. Hvor vanskelig var det å etablere seg som forfatter?
2. Hvilke råd vil du gi blivende forfattere?
Anne B. Ragde
1. —Jeg debuterte i 1986 med barneboka «Hallo! — Her er Jo», to år senere jeg sa opp jobben i reklamebransjen for å bli forfatter på heltid. Jeg bestemte meg for at nå var jeg «etablert» — riktignok uten å fortelle det til noen. Først i 2004 kunne jeg finne en regning i postkassa og ikke samtidig få pulsøkning.
2. —Ta en skikkelig utdannelse og opplev livet. Du trenger ikke reise til Kuala Lumpur, eget nærområde holder lenge. Så ville jeg styrt unna forfatter- og skrivekurs, søk heller journalisthøyskolen eller studer språk. Økonomiske motiver kan ikke være en del av det. I så fall ender du bare opp bitter og sur på forlaget som ikke fronter boka di. Forfatter må man ene og alene bli fordi man vil fortelle en historie.
Erlend Loe
1. —Da jeg debuterte med «Tatt av kvinnen» i 1993 var jeg student, og ville bare sjekke om det var mulig å gi ut bok. Etter «Naiv.Super.» fra 1996, begynte jeg, i takt med økt omtale og at jeg ble oversatt, å kjenne på at jeg var i ferd med å bli etablert. Jeg har vært heldig, men det handler også om en indre nødvendighet. Jeg skrev tusenvis av sider fra jeg var 17 til 21 år, øvde og øvde, og visste hele tiden at jeg i en eller annen grad ville drive med dette.
2. —Det finnes ikke rettferdighet i denne delen av kulturlivet, det er ikke gitt at man kan livnære seg som forfatter bare man har holdt på lenge nok og er griseflink. I tillegg til talent, evne til å stå på og ikke minst fandenivoldskhet, handler mye om ukontrollerbare faktorer; timing, sjanger og tematikk i form av at noen tekster rett og slett ber om større utbredelse enn andre. Mitt eneste tips er å følge eget hjerte og instinkt.
Tove Nilsen
1. —Følelsen av å være en etablert forfatter har jeg vel nesten aldri hatt. Men da jeg etter åtte år ga ut min åttende roman «Skyskraperengler» fikk jeg et stort publikum og kunne leve av bøkene og ekstraarbeidet de genererte — jeg ble litteraturanmelder i Dagbladet, skrev i litterære magasiner og reiste rundt og holdt opplesninger. Fra jeg var 12 år har jeg visst at jeg skulle skrive. Jeg tok på meg alle mulige jobber. Var bare ung, sulten — og lykkelig hver gang jeg fikk gitt ut en bok.
2. —At trangen til og gleden du får fra å skrive er så stor at den overdøver alle tanker om lite og negativ oppmerksomhet, lave salgstall og dårlig inntjening. Å leve av å være forfatter krever en voldsom stayerevne, det finnes mye annet lurt å holde på med.
Ingvar Ambjørnsen
1. —Jeg var heldig og ble etablert fra første bok, «23-salen» som jeg ga ut i 1981. Jeg sier ikke at det var spesielt morsomt de fire-fem neste årene. Da var jeg virkelig fattig. Men så var jeg så heldig at den sjette boka mi, «Hvite niggere» i 1986, ble en bestselger. Da stabiliserte økonomien seg.
2. —Jeg vil fraråde folk å bli forfatter i det hele tatt. Det er svært få forunt å klare seg på skrivingen, og ikke noe du gjør for å tjene penger. Forfattervirket er heller ikke en jobb du kan ta ferie fra, men en livsform. Hardt arbeid er ikke nok, man er avhengig av flaks — og så tror jeg dagens forfattere i større grad må arbeide med både film, teater og skuespill.
2. Hvilke råd vil du gi blivende forfattere?
Anne B. Ragde
1. —Jeg debuterte i 1986 med barneboka «Hallo! — Her er Jo», to år senere jeg sa opp jobben i reklamebransjen for å bli forfatter på heltid. Jeg bestemte meg for at nå var jeg «etablert» — riktignok uten å fortelle det til noen. Først i 2004 kunne jeg finne en regning i postkassa og ikke samtidig få pulsøkning.
2. —Ta en skikkelig utdannelse og opplev livet. Du trenger ikke reise til Kuala Lumpur, eget nærområde holder lenge. Så ville jeg styrt unna forfatter- og skrivekurs, søk heller journalisthøyskolen eller studer språk. Økonomiske motiver kan ikke være en del av det. I så fall ender du bare opp bitter og sur på forlaget som ikke fronter boka di. Forfatter må man ene og alene bli fordi man vil fortelle en historie.
Erlend Loe
1. —Da jeg debuterte med «Tatt av kvinnen» i 1993 var jeg student, og ville bare sjekke om det var mulig å gi ut bok. Etter «Naiv.Super.» fra 1996, begynte jeg, i takt med økt omtale og at jeg ble oversatt, å kjenne på at jeg var i ferd med å bli etablert. Jeg har vært heldig, men det handler også om en indre nødvendighet. Jeg skrev tusenvis av sider fra jeg var 17 til 21 år, øvde og øvde, og visste hele tiden at jeg i en eller annen grad ville drive med dette.
2. —Det finnes ikke rettferdighet i denne delen av kulturlivet, det er ikke gitt at man kan livnære seg som forfatter bare man har holdt på lenge nok og er griseflink. I tillegg til talent, evne til å stå på og ikke minst fandenivoldskhet, handler mye om ukontrollerbare faktorer; timing, sjanger og tematikk i form av at noen tekster rett og slett ber om større utbredelse enn andre. Mitt eneste tips er å følge eget hjerte og instinkt.
Tove Nilsen
1. —Følelsen av å være en etablert forfatter har jeg vel nesten aldri hatt. Men da jeg etter åtte år ga ut min åttende roman «Skyskraperengler» fikk jeg et stort publikum og kunne leve av bøkene og ekstraarbeidet de genererte — jeg ble litteraturanmelder i Dagbladet, skrev i litterære magasiner og reiste rundt og holdt opplesninger. Fra jeg var 12 år har jeg visst at jeg skulle skrive. Jeg tok på meg alle mulige jobber. Var bare ung, sulten — og lykkelig hver gang jeg fikk gitt ut en bok.
2. —At trangen til og gleden du får fra å skrive er så stor at den overdøver alle tanker om lite og negativ oppmerksomhet, lave salgstall og dårlig inntjening. Å leve av å være forfatter krever en voldsom stayerevne, det finnes mye annet lurt å holde på med.
Ingvar Ambjørnsen
1. —Jeg var heldig og ble etablert fra første bok, «23-salen» som jeg ga ut i 1981. Jeg sier ikke at det var spesielt morsomt de fire-fem neste årene. Da var jeg virkelig fattig. Men så var jeg så heldig at den sjette boka mi, «Hvite niggere» i 1986, ble en bestselger. Da stabiliserte økonomien seg.
2. —Jeg vil fraråde folk å bli forfatter i det hele tatt. Det er svært få forunt å klare seg på skrivingen, og ikke noe du gjør for å tjene penger. Forfattervirket er heller ikke en jobb du kan ta ferie fra, men en livsform. Hardt arbeid er ikke nok, man er avhengig av flaks — og så tror jeg dagens forfattere i større grad må arbeide med både film, teater og skuespill.
magasinet@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen