ANMELDELSE: «Legender om et selvmord» er verken en roman eller en novellesamling. Den består av seks historier, som alle handler om en far, en sønn, og et selvmord.

Navnene, stedene, og enkelte hendelser overlapper i hver fortelling, men handlingen tar forsjellige vendinger hver gang, og sjelden til det bedre. Dette skal gjøre vondt.

Minner om Petterson

Da David Vann var 13 år tok faren hans livet sitt, og denne erfaringen danner utgangspunktet for «Legender om et selvmord», som utkom i USA i 2008. Siden har Vann opplevd å bli sammenlignet med supertungvektere som Cormac McCarthy og Ernest Hemingway.

Selv om Vann takker McCarthy for inspirasjon i etterordet, føles sammenligningen med Hemingway mer relevant, og ikke fordi dennes far også skøt seg. Men en langt mer nærliggende referanse for meg under lesningen var Per Pettersons «Ut og stjæle hester».

«Sukkwan Island», den lengste av historiene i «Legender om et selvmord» fyller to tredjedeler av boka, og ble i Frankrike utgitt som roman alene. 13 år gamle Roy blir her med faren til en liten hytte på en øde øy langt nord i Alaska, hvor de to skal overleve et helt år alene og i pakt med naturen. De skal sanke mat og ved og forberede seg på en lang, kald vinter, men sønnen forstår etterhvert at faren har tatt han med seg hit i et siste desperat forsøk på å holde ut livet, etter at kona har forlatt ham.

Sakte men sikkert bryter kommunikasjonen mellom de to sammen, og tilværelsen på øya utvilker seg til en destruktiv psykologisk spiral der det store spørsmålet etter hvert blir hvem av de to som først vil gå i stykker.

Absurd

Som Per Petterson klarer Vann på sitt beste å skildre total fortvilelse bare ved hjelp av konkret ytre handling, i et språk som hele tiden holder tilbake, og slik bygger opp enormt følesesmessig trykk før alt slippes løs. I de mest desperate øyeblikkene oppførerer karakterene seg fullstnedig absurd, på en måte som intensiverer troverdigheten i fortellingen, fordi alle rasjonelle utveier i disse øyeblikkene føles umulige også for leseren.

Vann skildrer den totale ensomhet med en dundrende intensitet. De 30 sidene som skildrer faren alene på en øde øy i fullstendig oppløsning, er de mest verkende sidene i hele boka. Det steinete, forblåste kystlandskapet kommer tydelig fram, i den grad at karakterenes indre oppløsning og geografiske avsondrethet blir to sider av samme sak. Dette blir grundig ivaretatt av den norske oversettelsen.

De to novellene helt til slutt i boka, hvor Roy har blitt voksen, har ikke samme tilstedeværelse eller fokus, og føltes mest som en haltende nedtrapping jeg helst ville vært foruten. Men da jeg la ned boka satt de beste passasjene fortsatt i kroppen.