Skuespiller Ane Dahl Torp har gått inn i morsrollen. Og tre nye filmroller.

Tips oss 2400
Musikermann: -Sjur er full av integritet, en fyr du kan se på lang avstand og vite er bra, sier Ane om mannen Sjur Miljeteig. Her med hunden Jonas.

Musikermann: -Sjur er full av integritet, en fyr du kan se på lang avstand og vite er bra, sier Ane om mannen Sjur Miljeteig. Her med hunden Jonas.

Ane Dahl Torp

Født: 1. august 1975 i Bærum.

Familie: Gift med Sjur Miljeteig (37), har sønnen Sigurd (1) og hunden Jonas.

Aktuell: Med filmen «Mennesker i solen».

Dette provoserer meg: —Folk som klager over at de betaler for mye skatt og samtidig mener helsekøene er for lange.

Beste egenskap: —Arbeidsom.

Verste egenskap: —Jeg kan bli sint på andre for ting som er min feil. Jeg tror jeg stort sett greier å skjule den bristen, så jeg håper ikke Sjur leser dette.

Leser: —Manuset til «Sjuk ungdom», som vi skal spille på Det Norske Teatret. Og Paul Auster, hadde ikke lest ham før og gikk rett på en ny bok av ham da den første var ferdiglest.

Redd for: —Fut og fogd og omgangssyken.

Hvis du kunne reise tilbake i tid, når og hvor? —Jeg har alltid vært litt forelsket i 70-tallet. Blindern på 70-tallet. Jeg var der som barnehagebarn, men skulle gjerne vært der som student. Måtte bare ved gud unngått å havne i en Back to the future-klemme, og få min far forelsket i meg.

Du har fri og kan dra hvor du vil: —Stockholm eller London, eventuelt Roma, Paris, et sted jeg har vært før. Hadde jeg også hatt penger, ville jeg reist til New York. Fikk jeg i tillegg en reiseleder, ville jeg besøkt noe fremmed og eksotisk langt borte.
Jul på 70-tallet: -Jeg hadde en fantastisk trygg og fin barndon, oppsummerer Ane.

Jul på 70-tallet: -Jeg hadde en fantastisk trygg og fin barndon, oppsummerer Ane.

Russ -94: Ikke spesielt pigg på 17. mai, forteller Ane. Her med lillesøster Åsne.

Russ -94: Ikke spesielt pigg på 17. mai, forteller Ane. Her med lillesøster Åsne.

Det er en kort diskusjon foran i bussen før den stopper. Det hviner i bremsene. Dørene åpnes, og litt etter kommer en ung mann ut med et fotoapparat i hendene. Det er en varm sommerdag i Ringebu på midten av 60-tallet, insekter i lufta, støvete grusvei. Den unge mannen går ut av veien, forbi gjerdet og bort til gresset der ei tenåringsjente ligger og soler seg. Om han kunne få ta et bilde av henne? Jo, det kunne han vel. Ha tar noen steg tilbake, løfter kameraet, fokuserer.

Uten dette bildet, ingen Ane Dahl Torp.

- Jeg ser godt at sønnen min ikke er noen oppsiktsvekkende skjønnhet.

Ane sperrer opp øynene, ringene under dem er store og mørke. Hun sitter i en knallblå genser ved siden av en fillete sekk full av manuskripter, de røde neglene er bitt ned til rota. Bistroen på Kampen har akkurat åpnet, og Ane har sagt til servitøren at hun spiser hva som helst. Hjemme hos barnevakten venter Sigurd, 15 måneder.

- Jeg syntes aldri han var noe søtere enn andre babyer. Sånn er det fremdeles. Helt objektivt kan jeg se at Sigurd ikke er den peneste.

- Er ikke det litt rart å si?

- Kanskje, men han er ikke det.

Ane ler og lener seg over bordet.

- Han er ikke tidlig ute på noe, altså, ikke spesielt kjapp, har ennå ikke begynt å gå og det ser ikke ut som om han har planer om det, heller. Han er så jævlig forsiktig, vi har en kant på to centimeter på kjøkkenet, og der står han bekymret og føler seg fram med tærne.

Hun smiler bredt og hvitt, nesten stolt.

-Men det jeg også mener jeg ser, som jeg synes er ganske fint, det er at han har sjarm.

Da norsk film begynte å blomstre utover årtusenet, kom Ane Dahl Torp som bestilt, slentrende oppover den røde løperen. En norsk filmdiva, landets mest sexy, det var noe magnetisk over henne, sto det i avisene.

- Jeg hører folk sier jeg har vært borte en stund, men det føles ikke sånn. Det er uansett umulig for meg å forholde meg til, for jeg har vært her hele tiden, sier Ane med en halv brødskive i munnen og smiler. Etter en liten pause fra lerretet er den prisbelønte skuespilleren dette året filmaktuell med «Mennesker i solen», som kommer på lerretet neste uke, og «Kong Curling», som kommer i høst, mens hun spiller inn den tyske filmen «Nåde».

Og ja, hun er blitt mor.

- Jeg lurte veldig på om jeg kom til å gå gatelangs og kjenne at «jeg er mor», om jeg ville like det eller mislike det. Men den eneste forskjellen jeg har merket, er at jeg er blitt så innmari glad i barn, i alle barn, sier hun.

To store, rosa votter ligger på bordet. Ane er høylytt og energisk, rett i ryggen som en antenne.

- Før kunne jeg mislike dem, jeg syntes at barn rett og slett var motbydelige. Derfor gruet jeg meg til sønnen min skulle begynne i barnehagen med en masse ekle barn, at han skulle få forferdelige venner og sånn, men nå synes jeg alle barn er dritsøte og fantastiske. Ja, ja, ja, sier hun og nikker til seg selv.

Men det har tatt tid. Da de la det nyfødte barnet på brystet hennes, føltes det rart og fremmed.

- Jeg hadde ikke noe morsinstinkt, det var ingen stor kjærlighet som slo innover meg da Sigurd ble født. Det har tatt et drøyt år å føle den kjærligheten, og nå vet jeg med meg selv at den kommer til å bli enda større.

Hun trekker på skuldrene.

- Kanskje det er hormonelt, eller bare et instinkt jeg mangler? Kanskje jeg vil føle det fortere om jeg får en unge til, nå som jeg vet hva potensialet i et barn er?

Nede på gata er folk på vei hjem fra jobb, de spinner over fortauet med handleposer og mobiltelefoner. Ane betrakter de andre gjestene.

- Det er jo nå det er fantastisk. Det som er fascinerende er ikke at han er levende i seg selv, men det å se at han begynner å bli et lite menneske.

Det skal banke et hjerte der inne, det er det man ser etter. Sigurd kom først på fjerde forsøk. Tre ganger tidligere hadde Ane og ektemannen sittet på undersøkelsesrommet og sett forgjeves etter bevegelse på ultralyd-skjermen. De lyttet til den øredøvende stillheten av et ubevegelig hjerte.

- Legene kommer inn og bruker den staven, og de ser det med en gang, bildet er helt stille. Vanligvis skal det slå et hjerte der, men de som gjorde undersøkelsen ble helt stille, de ville så gjerne se hjertet. Og selv om de vet, sier de: «Dessverre ser jeg ingenting, men vent litt, jeg vil ha en til som kan se på det», og så henter de en annen.

Den første gangen hun var gravid, hadde hun sett seg selv i speilet hjemme og tenkt «Se, en gravid kvinne», og hun husker de skålte i svigermors bursdag, alle var glade. Det klirret i glassene, men inne i magen hennes var det ikke liv lenger.

- Jeg følte på meg at noe var galt, og sa til folk at jeg ikke følte meg gravid, men da sa alle at det hadde ikke de gjort, de heller. Jeg husker følelsen av at jeg løy da jeg sa jeg var gravid, sier hun.

Ane var over tre måneder på vei, hun hadde planlagt å trille rundt sammen med vennene sine, alt hadde vært boblende forventning.

- «Missed abortion», kaller de det. Det døde inne i magen, det kom ikke ut. Jeg sendte sms-er til alle jeg kjente: «Jeg har abortert, spre det til alle», skrev jeg. Jeg ville forskåne folk fra å si gratulerer, det er jo vondt for dem også.

Forventningen og skuffelsen foran ultralyd-skjermen gjentok seg to ganger til. Etter tre aborter fikk hun også problemer med å bli gravid igjen.

- Og jeg visste at hvis jeg ble gravid igjen, så var det ikke sikkert det holdt. Da tenkte jeg at livet mitt egentlig er ganske nitrist. Sjur og jeg pleide å si at det hvilte et tragisk skjær over oss. Mange tenkte sikkert «stakkars dem», og det var vondt, men følelsen stakk ikke helt inn, den var ikke til enhver tid gjennomgripende.

De begynte å planlegge adopsjon, skaffet seg papirene, men så kom Sigurd. Etter to døgn med rier og uten hjelpemidler. Smertefullt og etterlengtet.

- Blir man redd for å prøve å få barn igjen?

- Jeg har tenkt tanken på å si meg fornøyd, siden det var så vanskelig sist. Ja. Men vi får nå se.

Tilbake til starten, til hagen i Ringebu på midten av 60-tallet. Den unge mannen med kameraet, Arne Torp, hadde tatt strøjobb som guide for en busslast med tyskere, kvelden før hadde han truffet Berit Helene Dahl på et utested. Og da hun denne morgenen lå der i hagen, hadde bussjåføren stoppet og kommandert ham ut.

- Han har fortsatt det bildet i lommeboka, sier Ane.

Sørlendingen Arne fikk adressen til Berit Helene, de brevvekslet i ett år, og så søkte han stillingen som lærer på Vinstra videregående. De skulle få to døtre, først Ane og fem år senere Åsne. Akademikerfamilien bosatte seg i Bærum, det ble fiskepinner, kjøttkaker og risengrynsgrøt på lørdagene. Ane har tenkt mye på hvor god barndommen hennes var, hvor trygt alt føltes, hvordan foreldre skaper disse gode minnene, fundamentene i barna. Hun gikk på barneteater, spilte ond heks og snill pike, og elsket det. I dagboka skrev hun at hun ville bli skuespiller. De som så henne da hun kom på sin første prøvefilming mange år senere, forteller at rommet ble fylt av en uvanlig begeistring, hun var så uanstrengt og enkel foran kameraet, som om hun var skapt for det.

- Jeg husker det der, ja, men jeg føler ikke jeg er noe flinkere skuespiller enn veldig mange andre. Eh...ja. Det er vanskelig å snakke om at man liksom skal være så flink, jeg liker bedre å skryte av at jeg er flink til å strikke, sier Ane og tenker seg om, peker mot journalistblokka.

- Men jeg er ikke en sånn som feier skrytet under teppet. Hvis noen skryter av meg, så forteller jeg det alltid til mine nærmeste. Jeg har skrevet ned all skryt jeg har fått, utførlig og i detalj, i dagboka mi.

Da hun jobbet på «Teatret vårt»

i Molde, som nyutdannet skuespiller fra Teaterhøyskolen, kunne hun sminke seg klokka halv to på natta og gå ut for å stå utenfor de mest populære utestedene, på jakt etter noen å snakke med, vekk fra ensomheten. Ifølge ektemannen Sjur Miljeteig (37) er Anes nysgjerrighet hennes største forse. Når hun lytter til andre mennesker, skjer det med store øyne og halvåpen munn, mens hun nikker ivrig, som om alt er spennende og nytt.

- Det jeg gjorde i Molde virker kanskje litt taperaktig fra utsiden, men sett innenfra: «It's a winner». He-he. Jeg synes det var ganske tøft av meg. Men jeg har forandret meg siden da, jeg var nok litt høyere gira før. Jeg var mer valpete, veldig glad og innmari klar for alt.

Var det derfor hun endte halvnaken i et ukeblad?

- Jeg har vært i trusa i Se og Hør, ja.

Ane gjemmer hodet i hendene.

- Men jeg har fått nok pepper av mine nærmeste til at jeg ikke gjør det igjen.

Det var i 2004, Ane var uerfaren med media, og hun var så stolt av tv-serien «Svarte penger, hvite løgner».

- Og jeg ville så gjerne at alle skulle se på dette, at det skulle være tomt i gatene når programmet ble sendt halv ti på torsdager.

- Så det å vise trusa skulle benke folk foran tv-en?

- Nei, nei, trusa var ikke min idé. Men jeg ville treffe folk på hjemmebane, og så ringte Håvard Melnæs og spurte om jeg ville stille i portrett i Se og Hør, og ja, det ville jeg. Jeg visste at jeg ikke skulle gi for mye av det private, det var ikke snakk om noen ferietur eller slikt, men vi tok en middag på Bagatelle, et sted jeg aldri trodde jeg skulle sette min gaffel, og jeg spiste og mesket meg. Så skulle vi ha fotosession med Per Heimly, og de sa: «Her er det du skal ha på deg». Det var en kort genser og en truse. Hadde det vært i dag, ville jeg sagt «glem det», men da tenkte jeg: «Stakkars, de har ikke råd til noe annet. Da får vi bare gjøre det», forteller Ane og rister av latter. Hun trekker pusten.

- I 2004 var det ikke nei i munnen min.

Folk tenkte sikkert at jeg var kjempedum, men jeg følte at det ikke gjorde noe. Så ringte søstera mi og sa til meg at jo, det gjorde det faktisk.

Hun pirker i skummet som har størknet langs kaffekoppen.

- Jeg vet at kolleger snakket om det, og at noen tenkte mer over det enn hva jeg gjorde. Men nå er det glemt, nå er det bare morsomt.

- Du er blitt kåret til Norges mest sexy kvinne.

- To ganger, presiserer Ane og gliser.

- Hvor sexy var du?

- He-he. Jeg har vel aldri vært påtrengende sexy. Det var det som var så fint ved det.

Sjur fridde i taxien. Den første kvelden de traff hverandre, et eller annet sted mellom fest og nachspiel. Ane mente han måtte være edru for en sånn anledning. Dette var en fredag. På søndag ringte hun ham.

- Vi møttes faktisk her, satt på det bordet der, sier Ane og peker over hodet på et eldre par. Hun ler.

- Ifølge Sjur hadde jeg vinket ham over bordet med en kelnerbevegelse, for å se om han ville kysse.

Ane vinker med to fingre for å vise, løfter på skuldrene.

- Det sa skikkelig pang. Han er så utrolig likandes, en sånn type som du kan se på lang avstand er innmari grei og kul og morsom og smart, så ja, jeg var ganske .

Sjur fridde én gang til, på bursdagen hennes. De giftet seg i tårnsuiten på Grand Hotel. 13 til bords, sju retter. Nå bor de på Vålerenga og er naboer med Anes svigerfar, Per Miljeteig

, en velkjent talsmann for hiv/aids-saken. Ane har også engasjert seg i saken.

- Å ha en svigerfar som er hiv-positiv, er for meg helt ukomplisert. Det fór gjennom skallen min: «Tenk, han har hiv», det er jo en kuriositet, en sjelden ting, men noe mer enn det var det ikke.

Ane får smale øyne.

- Men å leve med det, er ingen spøk. Det er bøtter og spann med medisiner, og de har sine bivirkninger. Det er som min svigerfar sier: «Det er ikke en dødsdom, men en livstidsdom».

I forrige uke hadde hun et mareritt. Før kunne hun drømme at det kom barn ut av magen hennes som stirret og sa navnet hennes. Nå drømte hun at når Sigurd blir 30, så ville hun være 96.

- Jeg ble så glad da jeg våknet og skjønte at det ikke stemte.

Ane ser fortsatt lettet ut.

Da hun ble mor, kjøpte hun seg en tjukk morgenkåpe. Hun var forberedt på hvileløse netter, på å vandre rundt i en nattemørk leilighet med blodskutte øyne.

- Men sånn ble det ikke. Én gang skrek Sigurd om natta, men da var jeg så forbanna at jeg begynte å snakke engelsk. «What's your fucking problem?», skrek jeg, og da holdt han kjeft. He-he. Jeg gikk fra 0 til 100 på raseriskalaen. Det er bare flaut, forteller Ane.

- Jeg blir veldig sjeldent sint på folk jeg kjenner, men kan bli rasende på fremmede som er frekke. Da kan jeg forlate et sted med fantasier om å eie og bruke en pistol.

Hun forteller om bussjåfører som lukker dørene, om eldre menn som ber henne passe på hvor hun går og om en mann som kritiserte hvordan hun behandlet Jonas, Norfolk-terrieren hennes, som hun fikk rabatt på fordi den bare hadde én testikkel.

- Jeg blir dritforbanna, håper de skal fly på meg. «Bare kom igjen», tenker jeg.

Men møtene med fremmede kan slå begge veier. Én gang hun var nederst i Karl Johans gate, så hun at en narkoman gutt hadde fått øye på henne og ville spørre om penger. Ane sa hun ikke hadde noe, og gikk raskt videre.

- Men så snudde jeg og løp tilbake og sa: «Unnskyld, jeg har penger». Jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg begynte å grine, og da begynte han å grine også.

Ane ler som ei lita jente.

- «Men det er ikke du som skal si unnskyld, du er en fin jente som gjør alt riktig, det er jeg som går her og tigger penger av folk», sa han. «Nei, jeg løy for deg», sa jeg - og så endte det med at vi begge klemte hverandre og gråt.

Hun retter ryggen.

- Tenk at det skjedde ut av ingenting.

Utenfor vinduet lyser bilene hvileløst etter parkeringsplasser. Trehusene forsvinner i mørket, og Ane forsøker å lappe sammen sekken på stolen ved siden av. Sjur har flydd hjem fra jobb i Sverige, familien venter.

- Jeg er aldri alene lenger, jeg tror jeg har hatt tre timer for meg selv siden september, sier hun mens hun dukker inn i ei boblejakke. Regninga kommer på bordet.

- Vet du hva jeg tenkte i dag? Jeg vil aldri flytte herfra. Jeg hadde min første teaterprøve etter at jeg fikk barn, og jeg hadde stått opp så tidlig. Det gjorde jeg aldri før, men nå rakk jeg å støvsuge og slappe av før jeg dro, det var en sånn ro om morgenen, og det ga meg en inderlig glede. Jeg gleder meg til å fortelle det til Sjur, merker at jeg brenner inne med det, sier Ane og smiler.

Den følelsen har lagt seg i henne, denne stille tryggheten av å høre hjemme. En sovende guttunge, det hvite tregulvet, pianoet under trappa, hunden i gangen, tøflene. Ane lukker døra til bistroen, går fort ned trappene. To premierer i år, nytt teaterstykke, nye prosjekter, hun er fortsatt ettertraktet.

- Jeg har begynt å føle meg for gammel for roller. Før var jeg veldig interessert i roller som var litt blanke i hue, men det er jeg ikke lenger. Nå er jeg bare interessert i de som har en rev bak øret.

- Er du redd for å bli passé?

- Jeg er såpass innbilsk at jeg ikke er redd for det. Jeg tror det kommer til å være jobber der som er helt fantastiske framover også.

- Hva med drømmen om en karriere i utlandet?

- Nei, der kommer snusfornuften fra Dahl-slekta inn. Jeg vet at jeg må spise så mye dritt underveis og måles i måleenheter jeg ikke er interessert i for å nå dit. Det vil innebære å bli kritisert for ting ved mitt utseende som jeg ikke vil noen skal bry seg om.

Ane rister på hodet, der hun har satt en stor gul lue med bilde av en marihøne. Hun titter ned på beina sine.

- Folk henger seg opp i kompleksene sine. Jeg er flink til å unngå komplekser. Synes jeg at jeg ser feit ut, holder jeg bare magen inn eller legger beina i kors, det er ikke verre enn det.

Kunstgressbanen på Jordal er nedsnødd, tribunene tause. Ane peker på en gammel murblokk, leiligheten de bodde i før. Lysene der inne er slukket.

- Du vet dette de sier om at man bare er en gjest her i livet, jeg har tenkt mye på det i det siste, sier Ane. Ordene forsvinner i frostrøyken opp mot lyktestolpene. Hun tripper bortover fortauet, forbi hjørnet der dagligvareforetningen lyser som et sirkus i natta.

- Alle disse følelsene som kjennes så store i meg nå, alt dette jeg opplever, nøyaktig det samme har min oldemor følt før meg. Ingenting er nytt.

Gata hennes ligger der som en tegnefilm med skrå, fargerike trehus og heller ned mot kirka. Nederst i veien henger fotballklubbens flagg over en strømledning, mens parabolantennene strekker seg desperat fra de slitne husveggene, noen venter på bussen. Ane åpner den blåmalte porten.

- Det er vel bare alderen.

esa@dagbladet.no
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør