Kampusch landet på Gardermoen i går kveld cirka klokka 22.30. I følge med to medarbeidere ble den verdenskjente jenta diskret møtt av en representant fra sitt norske forlag, Cappelen Damm.

Ikledd nøytral mørk jakke, holdt hun en lav profil. Tilsynelatende var det ingen av medpassasjerene som ante at offeret i en av Europas mest omtalte kriminalsaker kom med samme fly.

Denne uka gis boka «3096 dager» ut på norsk. Kampusch er i Norge for å promotere boka og skal blant annet møte Skavlan i morgen. I boka forteller Natascha Kampusch selv historien om kidnappingen, tida i fangenskap og forholdet til Wolfgang Priklopil. Men etter fire år i frihet beskriver hun også hvor vanskelig livet utenfor Priklopils mørke kjeller ble.

«Gradvis merket jeg at jeg hadde kommet inn i et nytt fengsel. Sakte, men sikkert ble murene synlige, og erstattet fangehullet (...) De er mer subtile, bygd av overveldende offentlig interesse, som vurderer hvert skritt jeg tar (...) Jeg var blitt en kjent person på grunn av en forferdelig forbrytelse. Kidnapperen var død — det var ingen Priklopil-sak. Jeg var saken: Natascha Kampusch-saken», skriver hun, i boka.

- Folk vil se et offer

I boka forteller Kampusch at hun allerede i starten av sin nyvunne frihet fikk flere dusin med ubehagelige brev: Alt fra kjærlighetserklæringer og anonyme perversiteter, til tilbud om kost og losji mot at hun hjalp til i huset.

«Du kan bo hos meg og hjelpe meg i huset, mot at jeg tilbyr kost og losji», stod det i et brev Kampusch mottok.

Etter at hun slapp løs fra kidnapperens fangenskap, overveldet Natascha Kampusch verden med sin veltalenhet, refleksjonsevne og tilsynelatende sinnsro. Det stemte dårlig med rollen omverdenen ville tildele henne. Kampusch beskriver i boka at hun opplevde at det alle ville se var et sønderknust menneske.

«Jeg hadde trosset Wolfgang Priklopils psykologiske avfall og mørke fantasier og ikke latt meg knekke. Nå var jeg ute, og det var akkurat det folk ville se: et søndeknust som aldri ville klare å reise seg, som alltid ville være avhengig av andres hjelp.»

- Han ville at jeg skulle elske ham

I et eksklusivt intervju har 23-åringen fra Wien tidligere fortalt at hun har tilgitt kidnapperen Wolfgang Priklopil. I intervjuet med den britiske avisa Daily Mail, som Dagbladet har fått tillatelse til å bruke, fortalte Kampusch hvorfor hun har tilgitt Priklopil, og hvordan hun strever med å komme videre i livet. Hun fortalte at hun først og fremst ønsker å kunne leve så normalt som mulig.

Hun fortalte at hun er klar over at hennes bisarre forhold til Wolfgang Priklopil har gjort det vanskelig eller umulig for henne å få til et naturlig forhold til en annen person.

-Om jeg vil ha egne barn? Jeg vet ikke. Da måtte jeg vite at jeg kunne gi dem kjærlighet, nærhet og omsorg, sier hun.

-Og det vet jeg ikke hvordan man gjør.

Under tida i fangenskap besto Nataschas kontakt med virkeligheten av det som ble formidlet av én person: Kidnapperen Wolfgang Priklopil:

-Han ville ikke bare at jeg skulle elske ham. Han ville forme meg i sitt bilde, at vi skulle bli ett.

Hater ham ikke

Likevel sier hun at hun ikke har mareritt om tida som Wolfgangs fange og leketøy, tida hun måtte omtale ham som «mester» og «min herre», tida han kommanderte henne via et høyttaleranlegg i en kjeller der lyset aldri slapp inn.

Hun hater ham ikke, og snakker åpent om hvordan åra i fangenskap og nærheten til Priklopil skapte følelsesmessige bånd mellom dem. Etter at Natascha greide å rømme 23. august 2006, tok kidnapperen sitt eget liv ved å kaste seg foran et tog. Natascha innrømmer at hun sørget da hun fikk vite at han var død.

- Jeg mistet en person som på grunn av situasjonen var kommet nær meg. hun fortalte også at hun følte skyld for det som skjedde med ham.

- Elsket du han?

- Jeg tror tilgivelse er en form for kjærlighet.

- Savner du han?

- Det spørsmålet er for personlig. Det ønsker jeg ikke å svare på.

Tror ikke på Stockholm-syndromet

Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Ingeniøren Wolfgang Priklopil holdt henne fanget i et hemmelig rom på 5 kvadratmeter under garasjen hus i landsbyen Strasshof an der Nordbahn, utenfor Wien i mer enn åtte år.

Kampusch tror ikke på Stockholm-syndromet, der det hevdes at kidnappingsofferet skulle føle seg knyttet til den som holdt dem fanget.

-Det var livet mitt. Jeg tror ikke på dette syndromet. Folk ser svart-hvitt på det, at noen er onde, andre er gode - og at han var ond. I deres øyne var han et monster, sier Kampusch.

-Men jeg tror fortsatt ikke at noen er født ond.

Natascha forteller at hun aldri drikker alkohol, aldri går på byen og ikke har skjønt hvorfor unge kvinner bruker tid og tusenlapper på klær og smykker. Den delen av virkeligheten, den naturlige utviklingen mellom leveåra 10 og 18, fikk aldri Natascha Kampusch oppleve. Politi og andre var imponert over taleferdighetene og intellektet til den unge kvinnen de møtte etter at hun rømte. Men ungdommen, et menneskes mest blomstrende utviklingsperiode, den får hun aldri tilbake.