• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): - Are you lost?

Den lille jenta ser spørrende på oss der vi vandrer gatelangs mellom vakkert utskårne dører og høye bygninger i korall og kalkstein.

Gate er kanskje å ta hardt i. Lamu highway er på en måte enveiskjørt: Ett esel om gangen.

Det er bare å trykke seg inntil veggen og la følget av klover og haler og kurver passere.

Den gamle byen oppleves som en labyrint av smale gater, åpne renner og nysgjerrige barn. En labyrint det er vanskelig å finne ut av.

Innimellom dukker det opp et og annet fargerikt skilt som forkynner at det er forfriskninger, kunst eller håndverk like om hjørnet.

Vi befinner oss i en av Kenyas eldste levende byer, på øya Lamu, så langt oppe på kysten at vi nærmer oss somaliske farvann.

I den eldste delen bor folk i 600 år gamle hus på ei øy med over 2000 hardtarbeidende esler, og bare to eller tre biler som ikke kommer noen vei. En av bilene er eselambulanse, mens den andre er brannbil på flyplassen.

Ikke rart øya er blitt populær blant dem som leter etter et skikkelig «getaway».

Fremdeles er det så rolig her at Luma sammenliknes med Zanzibar før hordene av turister strømmet dit.

Men det er ikke alle steder alle kan gå helt ubemerket.

Vi tar en krapp sving til venstre, og havner i hendene på sølvsmeden Mbarak O. Slim.

- Jude Law var her nettopp. Han kjøpte et smykke av meg, og skrev en hilsen her.

«Mister Slim» blar ivrig opp i boka, og beviser at den kjente skuespilleren var i den samme lille butikken for to dager siden.

På neste side har noen skrevet at mannen foran oss kunne solgt snø til eskimoene om han ville.

I stedet selger han smykker. Unike smykker laget av skår fra kinesisk porselen som skal ha gått ned med et skip som forliste her i 1415.

Et enkelt kart viser øya Shanga, navngitt da mannskapet prøvde å si at de kom fra Shanghai.

- Etterkommerne lever her fremdeles. Det blir forsket på dem nå, og de har funnet DNA-beviser, sier sølvsmeden ivrig, og overbeviser oss om at også den kinesiske ambassadøren har vært innom butikken hans.

Havna har vært en tradisjonell handelsrute for araberne, og et senter for slavehandel.

Det kunne vært fristende å kalle Lamu for «sjørøverøya» når vi ser de gamle seilbåtene i tre med fargerike flagg og skjeggete fiskere, men så nært somaliske farvann finnes det kanskje bedre bilder å bruke på en plass som fungerer som tilfluktssted og ferieparadis for dem som helst vil gå i fred.

Det er nemlig ikke alle som markedsfører kjendisfaktoren så høyt som sølvsmeden vår.

- Låser dere døra? Nei, det trenger dere ikke her, sier danske Lars, og ser overrasket på oss idet vi kommer med romnøkkelen.

Peponi Hotell er merkelig nok en relativt godt bevart hemmelighet.

Familiebedriften tar imot de samme gjestene år etter år, og vi må andre steder for å høre ryktene om at halve Hollywood har bodd her, for ikke å snakke om Jacqueline Kennedy.

Men kanskje er det nettopp det lave prisnivået, den familiære tonen og den naturlige verdensvantheten som gjør at Peponi fremdeles kan tilby en fredfull plett med salt i lufta.

Hotellet ligger på Shela, nær stranda, men en båttur unna selve Lamu by.

Shela har roligere tempo, en liten lokalbefolkning med tradisjonelle hus, skole, og noen få hoteller og restauranter.

Vi har fått rom i en palmehage, og nedenfor slår bølgene inn mot tolv kilometer uberørt strand, mens «beach boysa» tilbyr en tur ut på det turkisblå havet.

Ikke rart danske Lars aldri så seg tilbake. Han overtok hotellet etter foreldrene da faren døde.

Egentlig skulle han bare hjelpe moren en liten stund, men det er over 30 år siden nå.

- Vi ville skape et ekte sted, ikke en merkelig liten, eksklusiv resort, forklarer han.

Siden en fjerdedel av gjestene er gjengangere som har vært her år etter år, ville det uansett vært vanskelig å heve prisene til tusenvis av dollar som enkelte private luksusresorter i området tar.

Med sin spennende blanding av gjester og flere kilometer med strand i hagen, kunne Peponi blitt mye annet enn det usedvanlig behagelige og mildt eksentriske stedet det har blitt.

Både lokalbefolkning og besøkende samles på verandaen om kvelden, og menyen i restauranten bærer preg av at de har hatt kokker fra alle verdenshjørner.

Du finner retter både fra det italienske, japanske og franske kjøkkenet, i tillegg til tradisjonelle swahiliretter, med mer. Bare forrettene er verdt turen. Hvor ellers kan du velge mellom samosa fylt med artisjokk og feta, mozarella, eller camembert med eple og brie?

Likevel er det den ferske sjømaten som tar førsteprisen.

Ettersmaken fra kjøkkenet på Peponi sitter i hele båtturen over til brygga på den andre sida, hvor hjelpende hender tar bagasjen vår, triller den opp den sandete veien til flyplassen, forbi luka med taxfree-varer, inn til benkene med tak over, hvor vi ser det lille flyet som snart skal ta oss med og vekk, sikte og lande på flystripa.

Mens vi drømmer om hummeren som smeltet i munnen, er det på tide å gå en om gangen opp den vesle flytrappa, sette seg i det bitte lille flyet og tenke på alt vi skal forlate, mens kapteinen snur seg, peker på fryseboksen bakerst og sier at de som blir tørste bare kan forsyne seg selv.

Det er nå vi begynner å tenke på alt vi ikke fikk gjort.

Svenske Felicia Skarelid (22) sier at vi skulle tatt med en lime ut i båten, plukket østers og tilberedt dem der og da.

Eller svømt med delfiner, eller besøkt kirkene.

Dama foran meg snur seg og sier at hun angrer på at ikke hun også kjøpte øredobber fra sølvsmeden Slim når hun ser mine.

Og jeg begynner å angre på at jeg ikke kjøpte flere til gaver. Det er dessuten mange ting vi skulle gjort mer av.

Sett mer på tidevannet, spist mer hjemmelaget sjokoladeis på taket, lært å seile med de nydelige tradisjonelle dhowene.

Spist flere middager i lokale hjem, sett flere fotballkamper i klubbhuset «Brighter star», der alle lå på jordgulvet foran skjermen med tønner til hodeputer og diskuterte på swahili, spilt mer engelsk Trivial Pursuit fra 1982.

Og så absolutt tatt flere nattbad med morild i vannet og stjerner på himmelen.

Mens flyet letter, begynner vi å ane hvorfor gjestene på Peponi Hotell kommer igjen år etter år.